Det var tre minutter igjen av ordinær tid og Swansea ledet 1–0 mot Tottenham. Slik det sto ville Spurs havne 10 poeng bak Chelsea, noe som ville bety adjø til tittelhåpet.
To mål på tre minutter er ikke lett. Spillerne kan begynne å stresse, miste håpet, få panikk.
Men forrige onsdag beholdt Spurs roen. De angrep med tålmodighet og konsentrasjon, og utlignet to minutter før slutt. Ved full tid hadde de vunnet 3–1. Deres femte strake ligaseier holdt luken opp til Chelsea på syv poeng.
– Dette var en kamp vi fint kunne ha tapt i fjor, sa Mauricio Pochettino.
Spurs-sjefen siktet til lagets betydelige fremgang. De har nå syv poeng mer enn ved samme tidspunkt i fjor, til tross for at førsteelleveren og spillestilen omtrent er den samme.
Så hva har da endret seg? Det som sitter mellom ørene.
Mind games
Det er lett å undervurdere verdien av psykologi i fotball, spesielt i tittelkampen. Premier League-historien har flere eksempler på formlag som har mistet selvtillit mot slutten.
Det mest kjente eksempelet er Newcastle i 1995/96, som rotet bort en luke på 12 poeng til Manchester United etter at trener Kevin Keegan mistet hodet direkte på TV. En annen berømt kollaps var da Arsenal tapte tittelen til United i 2003.
Omtrent alle topptrenere terper mentalitet. Mye av grunnlaget for Inters historiske «trippel» under José Mourinho i 2010 var psykologisk arbeid. Da hans Chelsea havnet på tredjeplass i 2014, hevdet han at spillerne ikke var mentalt sterke nok til å ta tittelen.
Antonio Conte er besatt av spillernes konsentrasjonsevne, mens Sir Alex Ferguson var en mester på såkalte «mind games». Man vinner få titler uten en robust mentalitet.
– Fotball spilles med hodet; beina er bare der for å hjelpe deg, sa Johan Cruyff.
«Spursy» Spurs
Få vet dette like godt som Spurs. Før 2014 hadde London-klubben aldri havnet høyere enn fjerdeplass siden Premier League ble dannet i 1992, blant annet på grunn av en svak mentalitet som ofte førte til kollapser og skudd mot egne føtter.
Rivalene visste det. En gang da United skulle møte dem, følte Roy Keane at stallen ikke trengte noen stor tale før avspark, fordi alle visste hva som ventet dem: Et fintspillende lag de likevel ville mørbanke. Ferguson skuffet ikke.
– Gutter, det er Tottenham, var alt skotten trengte å si. United gikk ut og vant.
Ordet «Spursy» har blitt en beskrivelse på tekniske lag som mangler konsentrasjon og viljestyrke. Så sent som i 2014 slaktet Spurs-trener Tim Sherwood spillerne etter et 0-4-tap mot Chelsea.
– Spillerne mangler ryggrad. Vi må vise mer guts, raste han.
Vinnerskallen
Det var denne gjengen Pochettino tok over da han ankom Tottenham noen måneder senere, med ambisjoner om å bygge et av verdens beste lag.
Å kvitte seg med «Spursy»-ryktet ble umiddelbart en prioritet.
Argentineren passet oppgaven. Som unggutt under Marcelo Bielsa i Newell’s hadde han utviklet seg til en tøff og aggressiv midtstopper, og blitt kaptein i Paris Saint-Germain og Espanyol. Blant hans mange kvaliteter var det vinnerviljen som sto frem.
- Marcelo Bielsa: Den arbeidsløse «galningen» som preger Premier League
Denne viljen har også gjennomsyret Pochettinos filosofi siden han ble trener i 2009.
– Aldri gi opp, alltid slåss, alltid konsentrer deg, slåss til siste slutt. Fotball handler om mentalitet. Det handler ikke om kroppen, men om hodet, sier han.
Psykologisk prosjekt
Det tok dermed ikke lang tid før Pochettino kastet uegnede spillere på dør. De som ble igjen, dannet en ung og dynamisk tropp med rom for vekst.
De jobbet knallhardt med det psykologiske. Pochettino møtte dem i grupper og individuelt, på treningsfeltet, i møterom og på hans eget kontor. Det var et ambisiøst og komplisert prosjekt hvor etablerte vaner måtte forandres.
– Den mentale prosessen tar alltid lengre tid enn den fysiske og taktiske. Vi vet at dette er utfordringen vår, sa Pochettino.
Av og til tar Pochettino selv del i treningene – og spiller knalltøft. Én gang måtte han hinke av banen etter å ha fått bank i en hodeduell, og han innrømmer at han kan komme til kort fysisk sett.
– Men jeg er sterkere her, sier han, og peker på hodet.
Slaget ved Stamford Bridge
Etter et ustabilt første år gjorde Spurs stor fremgang forrige sesong. I april kjempet de med Leicester om tittelen, og Gary Neville hadde allerede da merket en modenhet blant de engelske spillerne når de møtte opp til landslagssamling.
– De kommer klare til kamp, klare til å spille, klare til å jobbe. De har alle kvalitetene man ønsker hos ansvarsfulle spillere, sa Neville.
Spurs holdt koken helt til bortekampen mot Chelsea i starten av mai. De ledet 2–0 til pause, men mistet så hodet totalt og spilte uavgjort 2–2, et resultat som ga Leicester tittelen. Mot slutten bidro en rekke fæle taklinger til å gi laget ni gule kort – ny rekord i Premier League – mens Mousa Dembélé ble suspendert i seks kamper for å ha stukket fingeren i øyet til Diego Costa.
Pressen døpte kampen «The Battle of Stamford Bridge». Lagets tittelhåp hadde blitt kastet bort i en stygg og unødvendig krig.
Slaktet spillerne
Og det skulle bli verre. Spurs tapte sin neste kamp hjemme mot Southampton, før de kapitulert fullstendig i en 5–1-fiasko mot Newcastle, som lot Arsenal snike seg forbi med ett poeng.
Flere mente at Pochettino hadde drevet spillerne til utmattelse med sitt beinharde treningsregime.
Men treneren avfeide dette fullstendig. Problemet, sa han, handlet om mentalitet.
Gjennom hele den påfølgende sommeren ergret Pochettino seg over kollapsen. På første dag etter ferien slaktet han spillerne. Denne sesongen har han snakket om viktigheten av å lære av feilene fra i fjor.
Og det er dette Spurs har gjort. Både spillerne og Pochettino mener nå at de er mer modne enn før. Seieren mot Swansea betydde at de har tatt 53 poeng fra posisjoner hvor de har ligget under i kamper siden sommeren 2014 – 13 poeng mer enn noe annet lag.
– Det er en slike type kamp man trenger for å skape en vinnermentalitet, sa Pochettino onsdag.
Det er denne veksten som har løftet Spurs inn i tittelkampen. Skulle Chelsea plutselig snuble, kan belønningen for det psykologiske arbeidet komme snarere enn forventet.