Det er en god del mennesker rundt om i verden, kanskje særlig her hjemme i Norge, som går rundt og grubler på når Jakob Ingebrigtsens eventyrlige utvikling skal stoppe.
For den skal jo etter sigende gjøre det ganske tidlig for en kar som har spesialisert seg i så ung alder, trent som en voksen siden han var barn og tatt ut så mye av sitt potensial i midten av tenåra. For en som strengt tatt har gjort det stikk motsatte av det den norske idrettsmodellen anbefaler.
Det er også en god del mennesker som grubler på når Jakob Ingebrigtsen blir verdens beste mellomdistanseløper.
Akkurat nå tyder mye på at det er den siste gruppa som først må finne seg noe nytt å gruble på.
- Se Jakob og Filip Ingebrigtsen løpe 1500 meter i Diamond League-stevnet i Monaco direkte på NRK1 fra kl. 19.55 fredag.
Fullt på høyde med to EM-gull
Midtveis i 2019 kan vi i alle fall konstatere at den yngste i historien som har løpt en engelsk mil på under fire blank, nok en gang har klart å ta et nytt steg.
På den måten fortsetter han å gjøre de dystreste spådommene til skamme:
- 30. juni flyttet Jakob Ingebrigtsen sin personlige rekord på en engelsk mil fra 3.52,28 til 3.51,30 i Stanford.
- 5. juli flyttet han sin personlige rekord på 1500 meter fra 3.31,18 til 3.30.16 i Lausanne, den nest beste tiden i verden i år.
Mellom de to løpene lå blant annet en forflytning på ni tidssoner.
Prestasjonsmessig er disse rekordforbedringene i løpet av seks dager fullt på høyde med å vinne to EM-gull i Berlin i fjor, om ikke en enda sterkere prestasjon.
Det samme kan man si om plasseringene til nå i sesongen. Jakob Ingebrigtsen har nemlig vært på pallen i begge 1500-meterne han har løpt i Diamond League i år.
I Stockholm tapte han andreplassen på målfoto og ble nummer tre. I Lausanne var andreplassen aldri truet. Og ved begge tilfeller kunne startfeltet ha vært en VM-finale.
Det er her verdt å minne om at Jakob Ingebrigtsen fortsatt bare er 18 år.
Den enorme lysten
Det er naturligvis mange grunner til at utviklingen fortsetter. For det første har det lenge vært åpenbart at den yngste av løperbrødrene fra Sandnes er født med et fysisk talent som rett og slett ikke er normalt.
Hans evne til å løpe fort uten å produsere melkesyre er tvert imot så spesiell at han allerede som 11-åring ble forskningsobjekt.
Han fortsetter dessuten i et velprøvd treningsregime, der storebror Henrik for mange år siden gikk opp løypa og lokaliserte de største fallgruvene i den selvlærte trenerpappa Gjerts opplegg. Resultatene Henrik, Filip og etter hvert Jakob har oppnådd, gir ingen grunn til å tvile på at det de driver med fungerer mer enn brukbart.
Samtidig utgjør han sammen med brødrene ei treningsgruppe som nivåmessig bare matches av treningsgruppa med Timothy Cheruiyot og Manangoi-brødrene i Kenya. Svarene han får på trening hver dag forteller ham nøyaktig hvordan han ligger an.
For meg virker det likevel som om lysten til å bli enda bedre, til å slå rekorder og til å vinne løp er den aller viktigste drivkraften, og dermed den viktigste årsaken til at utviklingen ikke stopper for brødreflokken.
Ekstremt direkte tilbakemelding
Uansett hvor bra det går, virker brødrene og pappa Gjert aldri å være helt fornøyd. Uansett hvor bra det går, tenker de på hvordan det kunne gått enda bedre.
Og de er ekstremt direkte i tilbakemeldingene til hverandre. Ikke alle hadde tålt å få den typen kritikk som Jakob, Filip, Henrik og Gjert gir hverandre på daglig basis.
Sett utenfra kan det framstå som krangling, med høy temperatur, men jeg tror ikke de selv ser på det slik. For dem er det meningsutveksling. Gjennom disse meningsutvekslingene holder de hverandre på tå – og finner de små detaljene som bringer dem videre sportslig, både individuelt og kollektivt.
Gjert Ingebrigtsen er heller ikke redd for å si det samme til media som han sier til sønnene sine. De fleste har vel fått med seg at trenerpappaen, til tross for sterke tider og gode resultater, langt fra har vært fornøyd med alt sønnene har gjort til nå i år, og det er kanskje Jakob som har fått høre det mest.
I Stockholm startet han, ifølge faren, spurten for sent. På Bislett sløste han, ifølge faren, for mye med kreftene underveis. Det gjorde han, fortsatt ifølge faren, også i Stanford, selv om det der var litt bedre.
Og etter fredagens løp i Lausanne, kunne ikke pappa Gjert unngå å påpeke at Jakob Ingebrigtsen kunne ha brutt drømmegrensa på 3.30 og satt norsk rekord om han hadde holdt trøkket oppe helt fram til målstreken.
Evig søken etter perfeksjon
Det er denne bevisstheten – en evig søken etter perfeksjon – som gjør at Jakob Ingebrigtsen blir bedre år etter år, måned etter måned, uke etter uke.
Og det er dette som gjør at det virker stadig mindre usannsynlig at VM-gullet på 1500-meter, som skal deles ut i Doha i oktober, kan havne i Sandnes.
For ikke å ta helt av, er det på sin plass å minne om at Timothy Cheruiyot har framstått som verdens beste på 1500-meter så langt i år. Kenyaneren, som også hadde årsbeste i verden i fjor, har egentlig vært i en klasse for seg.
Men bak Cheruiyot befinner Jakob og Filip Ingebrigtsen seg i ei gruppe sammen med Ayanleh Souleiman fra Djibouti og regjerende verdensmester Elijah Manangoi, som for øvrig har variert voldsomt i år, i kampen om å være den nest beste på papiret.
Fortsatt er det vanskelig å si hvem av brødrene Ingebrigtsen som blir Norges sterkeste kort i Doha, og det er for så vidt ikke så interessant heller. Faktum er at Norge har to 1500-meterløpere som har potensial til å ta VM-medalje.
Går for rekord
Store høydepunkter kan uansett komme lenge før VM. Førstkommende fredag er det 1500-meter i Monaco. Det er der rekorder bruker å bli satt, og løpet har hatt to røde streker under seg på familien Ingebrigtsens kalender i lang tid.
Filip Ingebrigtsen har varslet at lista ligger på Mo Farahs europarekord på 3.28,81, satt nettopp i Monaco for seks år siden.
Ingen trenger å lure på om Jakob Ingebrigtsen har til hensikt å løpe minst like fort. Han har nemlig ingen intensjon om å la skeptikerne få hvile.