– Da jeg var ni-ti år, begynte jeg å gå livet av meg

Det er et aldri så lite paradoks. Da Martin Johnsrud Sundby for et år siden – 5. januar 2014 – i ensom majestet kom til topps i monsterbakken i Val di Fiemme, holdt han seg på beina.

De fleste som passerer målstreken i Alpe Cermis, segner om som slakt. Den første norske herrevinneren i verdens hardeste skikonkurranse, gjorde ikke det.

Og det til tross for at å ligge i snøen og gispe etter luft, er en av hans absolutt favorittaktiviteter.

– Det begynte jeg med innmari tidlig, fra jeg var ni-ti år gammel, det å gå livet av meg. Å ligge andpusten i snøen på toppen av bakkene, det syntes jeg var innmari gøy, sier Sundby.

Mange av oss har prøvd det. Å ligge der i snøen og kjenne at vi har brukt opp alle kreftene vi hadde, samt noen vi ikke visste at vi hadde. Ikke på toppen av monsterbakken etter en monumental idrettsbragd, men etter et klubbmesterskap eller en skitur der det gikk sport i å gå fra en bror/søster eller en bestekompis.

Det kan være vondt å ligge slik. I hvert fall ubehagelig. Vått og kaldt.

Skal man bli verdens beste skiløper, må man tåle både ubehag og smerte. Man må faktisk like det. Som Martin Johnsrud Sundby gjør.

– Gøy å presse seg

– Viljen til å presse meg helt i kjelleren er noe jeg har tatt med meg fra jeg var liten. Det var den måten jeg trente på, sier Sundby, og tenker tilbake på skiturer med mor og far.

– Hver gang jeg fant en motbakke, var det å gå alt jeg kunne uansett om det tok ti minutter, halvannet minutt etter 20 sekunder å gå den. Det var det det handlet om, forteller den regjerende verdenscupvinneren som også feirer jul med gul trøye i år.

Hvor denne drivkraften kommer fra, vet han ikke.

– Jeg vokste opp med den holdningen at det er gøy, eller på sett og vis spennende, å presse seg. Det er spennende å se hva som skjer med kroppen, hvor hardt det er mulig å presse den. Det har jeg tatt med meg inn i idrettskarrieren – jeg elsker å pushe meg. Det er det beste jeg vet. Det er den staheten og viljen til å gå i kjelleren som er min styrke, fastslår Sundby.

Skulle bli lege

Sannsynligvis var det også derfor han valgte den fysisk mest krevende av de mange idrettene han forsøkte som barn – og derfor han valgte å gjøre idretten til sitt levebrød.

– Jeg hadde ganske tidlig et talent, så jeg vant ganske mange skirenn til jeg var 14-15 uten nødvendigvis å trene meg i hjel. Så hadde jeg noen dårlige år som junior, da jeg hadde andre ting jeg syntes det var morsomt å finne på. Så bestemte jeg meg vel på alvor som 18-åring at «ok, vi får slutte å leke butikk og begynne å trene litt ordentlig som de andre gutta gjør». Fra da har det vel aldri vært noen tvil om hva jeg skulle gjøre.

– Hva var alternativene før det ikke lenger var tvil?

– Jeg hadde ambisjoner om å bli lege, jeg skulle ta store studier og begynte på psykologi. Men det var aldri noen tvil om hvor min motivasjon lå eller hva jeg drømte om å bli. Jeg tror det var sånn hele tiden at jeg innerst inne hadde troen på at jeg kunne bli skikkelig god på ski. Så måtte jeg bare finne veien og hvordan jeg skulle løse det.

Han brukte litt tid på å finne veien.

– Jeg kunne veldig lite om trening veldig lenge. Jeg kunne ønske at jeg kanskje hadde mer kvalifiserte folk rundt meg tidligere som visste hva som skulle til. Jeg tror jeg hadde nådd et høyere nivå tidligere hvis jeg hadde hatt det, sier 30-åringen.

Les videre under videoen.

Vekket i Vancouver

Han understreker at dette ikke er ment som kritikk av de gode hjelperne han tross alt hadde i ungdomsårene.

– Jeg hadde kjempeflinke folk rundt meg, men de var kanskje ikke så faglig dyktige. De stilte opp til enhver tid, men jeg tok ikke treningsfilosofi-greia så innmari lett og brukte noen år på å bygge meg opp kompetanse, erkjenner Sundby.

Han var 24 år da han vant sitt første verdenscuprenn i november 2008, en klassisk 15-kilometer i Kuusamo.

Men selv da hadde han ikke helt tatt innover seg hva som skulle til for å bli stabil på et høyt nivå. Det var en real nedtur i Vancouver-OL i 2010 som ble den avgjørende vekkeren.

– Det var etter det jeg begynte på det som er mitt virkelige toppidrettsliv, tror jeg. Jeg hadde underprestert så det holdt. Laget hadde underprestert. Det var VM på hjemmebane et år fram i tid, og vi var nødt til å vise publikum at vi var kapable til å endre trenden vi var kommet inn i, der Petter Northug var den store stjerna og vi andre var milevis bak, sier Sundby, og fortsetter:

– Da begynte jeg for alvor å ta tak. Jeg hadde trent kanonbra tidligere også, men jeg fikk på plass en del brikker i mitt toppidrettsliv som var viktig å få på plass.

«Hva er det jeg driver med»

At Martin Johnsrud Sundby brukte noen år på å ta det siste steget, henger også delvis sammen med skader og sykdom. Han har astma, i perioder har han slitt med ryggen – og i 2011 ble han rammet av hjerterytmeforstyrrelser.

Særlig astmaen har vært utfordrende – aller mest mentalt.

– Det å ha en astma som man vet legger en demper på prestasjonen, det kan være litt utfordrende. Da vet man til enhver tid at «det er ikke sikkert jeg er hundre prosent i dag». Og det å stille på start uten å vite om man er hundre prosent, det gir ikke særlig mye selvtillit, fastslår Sundby.

Nå har han full kontroll på astmaen. Han har i grunnen full kontroll på det aller meste. Fysikken er på plass.

Resten handler om å gjøre det Sundby kan aller best – å presse seg så langt kroppen tåler.

– Husker du noen enkeltøyeblikk der du har hatt så vondt at du har tenkt at «dette faktisk ikke er verdt det»?

– Nei. Ikke enkeltøyeblikk. Når det er vondt, er det sjelden jeg tenker det. Det er mer når jeg går på tredje-fjerde timen, det er fredag ettermiddag og folk er ute og driver med andre ting i livet som sikkert kan være like spennende som å gå på ski, at tanken slår meg at «hva er det jeg driver med». Men det er særdeles få sekunder jeg er i de tankebanene.

Dette intervjuet ble gjort da NRK.no fikk en dag med Martin Johnsrud Sundby på familiens sommersted på Tjøme i juli. Her er flere saker fra møtet:

• - Burde kanskje gitt fra meg medaljen
• Familieidyll er Sundbys nye gulloppskrift
• Sundby spår ellevill norsk gullfest
• Sundby håper konkurrentene har glemt dette