Sjelden har en fotballspiller gjort så mye for å bekjempe sult og fortvilelse

Innen du leser dette, er det gode sjanser for at tippoldemoren Flo Osbourne allerede har gått på jobb.

Flo, som er 89 år, står opp så tidlig som halv fem for å bake paier på sitt kjøkken i Dovercourt, en landsby sørøst i England. Hun baker rundt 20 store paier hver dag.

Grunnen er at hun er del av et sosialt initiativ som gir fattige barn gratis måltider hver dag. Over hele Storbritannia finnes det familier som sliter med å skaffe mat til sine barn.

Initiativet har blitt en slags nasjonal bevegelse med en lang liste bidragsytere, som legger press på regjeringen til å opprette et eget system for disse barna.

Noe av det spesielle med initiativet, er at personen bak det ikke er noen politiker. Det er heller ingen forretningsmann.

Nei. Det er den 23-årige stjernespissen til Manchester United.

Utfordret statsministeren

Marcus Rashford, som er en av Ole Gunnar Solskjærs viktigste spillere, begynte virksomheten da pandemien kom i mars.

Han tenkte på alle familiene i landet som allerede slet med å sette mat på bordet. Hvordan skulle disse klare seg nå som pandemien tok bort både jobber og lønninger?

Han visste at det snart var sommerferie for 32.000 skoler i Storbritannia. Disse skolene har en ordning hvor barn fra familier med lav inntekt får et gratis måltid hver dag.

I januar trengte rundt 1,4 millioner barn dette måltidet, som utgjør 17 prosent av alle barn som tar statlig utdannelse i Storbritannia.

Men når skolen tar ferie, forsvinner denne ordningen.

Så Rashford gikk til verks. Han skrev et åpent brev til regjeringen hvor han ba statsminister Boris Johnson om å gi barna gratis måltider ut sommerferien, som varer seks uker.

– Ingen barn skal måtte bekymre seg for hvordan de skal få tak i sitt neste måltid, skrev Rashford.

Regjeringen takket Rashford for forslaget.

Så sa den nei.

Frokostklubben

Regjeringen mente at det fantes andre ordninger som hjalp familier i nød. Noen politikere sa at de ikke ville gjøre familier for avhengige av hjelp fra staten.

Men Rashford lot seg ikke stoppe. Han visste selv hva som sto på spill.

Rashford vokste opp i Wythenshawe, et område sør for Manchester hvor mange familier har lave inntekter. Der bodde han med alenemoren Melanie og sine fire søsken.

Hver morgen kjørte Melanie ham til «Frokostklubben», et initiativ på skolen hvor barn kunne få et gratis måltid hver dag. Rashford trengte måltidet. Selv om moren jobbet 14 timer hver dag, slet hun med å skaffe nok mat.

Rashford husker at moren ofte gråt på kvelden av ren fortvilelse. Han så at det sosiale sikkerhetsnettet rundt ham ikke var nok.

Så han sa til seg selv at om han noen gang fikk muligheten til å endre på tingenes tilstand, ville han gripe den.

Noen år senere var Rashford på vei opp gjennom ungdomsakademiet til Manchester United. I 2016 fikk han sjansen på A-laget og scoret to mål i Premier League-debuten, mot Arsenal.

Siden det har Rashford vært en stjerne både for United og det engelske landslaget.

Og om det er noe Rashford har forstått, så er det at fotballspillere har makt. De er idoler og forbilder for en rekke unge. De fyller avisene hver dag. Det er en grunn til at de betales formuer for å stille opp i reklamer for brus og spillkonsoller: Det virker.

Når fotballspillere sier noe, hører folk etter.

Det gjelder spesielt Rashford, som har nesten 20 millioner følgere på sosiale medier. Så da han skrev til regjeringen, kom statsminister Johnson under press fra presse, politikere og diverse organisasjoner til å innfri kravene.

Til slutt ombestemte Johnson seg. Han forlenget ordningen om gratis måltider ut sommeren.

Rashford ble hyllet. I oktober fikk han hedersmedaljen MBE (Member of the Most Excellent Order of the British Empire) av dronning Elizabeth.

Men han var ikke ferdig med det.

Til krig mot sulten

Sommerordningen var tross alt kun en midlertidig løsning. Rashford vil ha mer. Han vil fikse selve systemet, slik at sult blant unge forsvinner totalt.

Fire dager senere startet han kampanjen «End Child Food Poverty». Han skrev en begjæring til regjeringen om å tilby gratis skolemåltider i løpet av alle skoleferier, og til barn opp til 16 år.

En uke senere skulle Parlamentet stemme over et forslag om å forlenge ordningen om måltider på skolen ut alle ferier frem til påske neste år.

De stemte nei.

Regjeringen har fortsatt ikke innfridd Rashfords krav. Dermed har han tatt saken i egne hender.

Han har stadig samlet sammen underskrifter for begjæringen. Samtidig har han satt opp et alternativt nettverk for å skaffe måltider til barna.

Gjennom sin Twitter-konto har han oppfordret organisasjoner og bedrifter til å donere penger og mat til FareShare, en veldedighetsorganisasjon han samarbeider med, som gir måltider til fattige hjem. Han har postet flere av svarene han har fått.

Responsen har vært vanvittig. Over hele landet har ulike bidragsytere bidratt: Fotballklubber, dagligvarekjeder, restauranter, kaféer, universiteter og lokale ildsjeler som Flo Osbourne.

Dette er et eksempel fra Luton Town, en fotballklubb i engelsk førstedivisjon:

Virksomheten har ikke distrahert Rashford i jobben sin. Onsdag kom han inn som innbytter mot Leipzig i mesterligaen og scoret hat trick på 16 minutter.

Samme kveld hadde begjæringen hans samlet én million underskrifter.

Hva med donasjonene? Før sommeren leverte FareShare tre millioner måltider i uka.

Nå er de oppe i sju millioner.

Vanskelig å huske lignende

Har vi noen gang sett et lignende sosialt initiativ fra en fotballspiller? Har en så ung person utrettet så mye utenfor banen på så kort tid?

I hvert fall i nyere tid er det vanskelig å huske noe lignende.

Flere fotballspillere har kommet med politiske meninger og støtte til sosiale initiativer, blant dem Gerard Piqué, Raheem Sterling og Megan Rapinoe. Andre har blitt ambassadører for organisasjoner som Unicef.

I noen få tilfeller har fotballspillere blitt politikere selv. Ta for eksempel George Weah, som vant Gullballen i 1995, og som nå er president i Liberia.

Men Rashford har utgjort en forskjell mens han har spilt fotball. Han har brukt oppmerksomheten han genererer til å rette fokus på det som skjer utenfor banen. Sjelden har en aktiv fotballspiller gjort så mye for å bekjempe sult og fortvilelse.

Kanskje vil Rashford nå inspirere andre spillere til å starte lignende initiativer. Det er fortsatt sant at fotball i seg selv er et ubetydelig spill.

Men innflytelsen og kraften den har i samfunnet, kan brukes til å oppnå utrolige ting.

Det er leksen Rashford har minnet oss alle om.