Sjefen gjemte seg bak toalett: – På randen av sammenbrudd

– Det var helt ulidelig spennende. Jeg klarte ikke å se på skjermen. Jeg klarte ikke å stå i ro. Jeg klarte ikke… Det var helt sinnssykt det spenningsnivået, sier Johann André Forfang om tiden etter sin egen bakkerekord.

Norge lå på fjerdeplass da Anders Fannemel åpnet 2.-omgangen med 112,5 fattige meter.

«Alle» trodde det var nådestøtet med tanke på norske medaljer. Et skuffende VM var i ferd med å ende med en ny sur 4.-plass.

Fannemel sank sammen på sletta og tok hendene til hjelmen. Det var kun to norske hoppere igjen på toppen.

Plutselig tryllet Forfang frem en «helt ekstrem» bakkerekord på 138 meter.

Kunne det likevel gå?

– Randen av sammenbrudd

– Jeg var så nervøs som jeg nesten aldri har vært før, sier Forfang.

Bak ham hadde sportssjef Bråthen sneket seg bak et toalett mellom utstyrskontrollen og stolheisen.

Han tittet frem, men klarte ikke å snakke med noen.

– Tom (Hilde) og Robert (Johansson) gjorde narr av meg. Jeg hadde ikke håpet at noen skulle se meg, men de synes vel det var moro, da. Voksne folk på randen av sammenbrudd. Eller, kanskje det bikket over, sier Bråthen og smiler.

Sportssjefen kjente igjen følelsen. Han var selv en del av laget som tok VM-sølv i nettopp Lahti i 1989.

– Lahti er en god test for hjertet mitt. Når det holder her, kan det umulig være noe galt med det.

Lahti hadde ikke vist frem sine vindkast til nå i VM, men under lagkonkurransen var bakken til å kjenne igjen.

Flere hoppere ble vinket av bommen før Tande skulle i ilden.

TV-kameraene fokuserte på FIS' rennsjef Walter Hofer, som snakket iherdig i walkietalkien.

Ble 2.-omgang avlyst? Skulle Norge likevel ikke få en sjanse på medaljer?

– Jeg kjente ikke føttene mine

– Det er skihopping på sitt vakreste og mest brutale, sier Bråthen.

Mens konkurrentene slo av noen meter, leverte Tande et nytt solid hopp.

112,5 meter, 138 meter, 126 meter. Hva med Andreas Stjernen?

– Da tenkte jeg både det verste og det beste. Det var nesten litt slemt gjort å få meg så jævlig nervøs igjen, smiler Stjernen.

Han hadde stivnet for lenge siden av Lahtis kjølige vindkast på toppen.

– Jeg hadde en rar følelse i kroppen. Jeg kjente ikke føttene mine, og jeg så ikke Alex (Stöckl) vinke, heller. Så jeg måtte bare kjøre, sier Stjernen.

Stöckl vinket, tross alt, og han hadde jo ikke noen steder å gjemme seg.

– Det var et drama fra start til slutt. Det var opp og ned. Fra det verste til det beste på en halvtime, beskriver Stöckl.

Han fikk nemlig se Stjernen fly forbi den grønne streken, og da trengte ikke Forfang å se bekreftelsen på TV-skjermen.

Bråthen kunne komme frem, og lagkameratene omfavnet hverandre.

– Han må jo sette seg i en godstol med noe godt å drikke. Da blir det litt hyggeligere, sier Stjernen om Bråthen og ler.