Sjakkmesteren Svein Johannessen

Ny bok:

Øystein Brekke: "Sjakkmesteren Svein Johannessen", 264 sider,
Norsk sjakkforlag 2009.

Vår anmelder er Arnbjørn Dyrdal

Dette er skildringen av karrieren til en av våre aller fremste spillere gjennom tidene – helt fra den spede begynnelsen i etterkrigstidens Mjøndalen, frem til den siste turneringen nesten seksti år senere i 2007.

Historien

Bærebjelken i boken er en lang rekke kommenterte partier som spenner over hele dette tidsrommet, spilt mot alt fra den gjennomsnittlige klubbspiller til verdens fremste som blant andre Tal, Smyslov, Petrosjan, Keres, Geller, Fischer og Spasskij. Rundt alle disse partiene knyttes det så bakgrunnsstoff som belyser ikke bare hovedpersonen og hans innsats, men også små og store hendelser innenfor det samtidige sjakkmiljøet. Skildringene skrider frem turnering for turnering, alle godt dokumentert med detaljerte resultatlister. Slik blir boken først og fremst en kronologisk dokumentasjon av en lang epoke i norsk, og til dels internasjonal, sjakkhistorie.

Les også: Svein Johannessen hedres med bok

Mennesket

For det er naturlig nok det sjakklige som står i sentrum. Og personen Svein Johannessen kommer vi ikke helt innpå. Dette er nemlig ingen dyptpløyende biografi. Konturene av menneskene som tegnes blir ganske vage. Mangt og meget blir overhodet ikke nevnt, mens andre tråder slippes straks de er plukket opp. Det streifes innom både oppvekst, utdannelse, familieliv og arbeidsliv i korte kommentarer gjennom hele boken, men leseren må stort sett gjøre seg sine egne tanker om hvordan alt dette kan ha formet ham som menneske og spiller. I særdeleshet må den noe brokete oppveksten som skilsmissebarn ha hatt betydning i en tid hvor dette ikke var like ordinært som i våre dager.

Besøk Sjakkforumet og legg inn dine kommentarer!

Spilleren

Det finnes to kategorier sjakkspillere: De som spiller sjakk fordi det er sjakk – og de som spiller sjakk fordi det er et spill. Svein Johannessen tilhørte antakelig den siste kategorien, noe som antakelig fikk stor betydning for sjakk-karrieren, både på godt og vondt. For han kunne ifølge boken også la seg fullstendig oppsluke av andre spill enn sjakk. Det sentrale for ham, enten det gjaldt det ene eller andre spillet, var selve utforskningen og analysen. Det bærer også mange av partiene preg av, med overraskende trekk og vakre kombinasjoner. Men denne spillestilen, hvor ikke det viktigst nødvendigvis var å finne effektive gevinstveier, kunne også føre til at de sportslige resultatene ble skadelidende enkelte ganger.

Unik dokumentasjon

Det ligger utvilsomt mye arbeid bak denne boken, med både mye nytt stoff og stor detaljrikdom. Og den har også blitt riktig bra. Alle partiene står selvsagt sentralt, men her er også både fotografier og resultatlister som må være artig å se for mange. Det gjelder både dem som var en del av det beskrevne miljøet, i særdeleshet innenfor veggene til Oslo Schakselskap, men også for dem som befant seg på utsiden. For norsk sjakkverden er ikke større enn at de fleste har noe eller noen å kjenne igjen, spesielt fra en så lang periode som denne boken dekker.

Og boken hører naturligvis hjemme i ethvert norsk sjakkbibliotek.