Sesongen med de store endringene

Om man ønsket dramatiske kamper, ville målfester og en jevn tittelkamp, har denne Premier League-sesongen kanskje ikke vært noen klassiker.

Men for de som liker formasjoner og systemer, har det vært en fornøyelse.

Det var nesten dømt til å bli slik i selskap med trenere som Antonio Conte, Mauricio Pochettino, Pep Guardiola, Jürgen Klopp, Arsène Wenger og José Mourinho. De seks profilene har foretatt flere interessante innovasjoner og justeringer.

Her er en oppsummering av utviklingen til de seks storlagene denne sesongen.

1. Chelsea (93 poeng)

Den store taktiske seierherren ble Conte, og det har allerede blitt skrevet mye om hvordan italienerens bytte til 3-4-3 satte Chelsea på kurs mot tittelen. De blåkledde gikk fra et knusende 3–0-tap mot Arsenal til å ta 13 strake ligaseire.

Sjelden har et taktisk skifte hatt et så stort utslag i en tittelkamp.

• LES KOMMENTAREN: Hemmeligheten bak Contes Chelsea-suksess

Det er to store faktorer som har gjort Contes 3-4-3 så vanskelig å møte:

1) Eden Hazard og Pedro har operert i frie roller bak Diego Costa, noe som har gjort dem vanskelige å markere for lag som bruker fire bak.

De skal egentlig følges av backene, men har operert så sentralt at dette blir upraktisk. Dermed har de fått skape overtall i midten, hvor de har truet både bakrom og mellomrom. Den mest åpenbare løsningen har vært å tette rommene ved å sonemarkere, men dette er ikke lett. Et annet alternativ har vært å mannsmarkere, slik Mourinho gjorde da Manchester United slo Chelsea 2–0.

2) Chelseas vingbacker har i praksis tvunget motstanderne til å bruke seks bak. Det er egentlig vingene i 4-4-2 eller 4-2-3-1 som skal følge dem, men Marcos Alonso og Victor Moses har stått så høyt i banen at de i praksis har gjort motstandernes vinger om til sidebacker.

Dette skaper en slags 6-2-2, som ikke er ideelt. Alternativt har duoen rykket forbi vingene og stormet på utsiden av sidebackene, som har vært livsfarlig. Totalt har Alonso og Moses scoret ni ligamål.

Disse problemene har vært så vanskelige å løse at flere trenere heller har kopiert systemet, blant andre Claudio Ranieri, Ronald Koeman, Guardiola og Pochettino. Aldri før har så mange lag i Premier League brukt tre bak, og det blir interessant å se om trenden fortsetter neste sesong.

• LES KOMMENTAREN: – En taktisk milepæl i Premier League

Positivt: Chelseas 3-4-3 har gitt nøkkelspillerne ideelle roller. Har vært sterke på kontringer og solide bakover, spesielt når de har ligget dypt.

Negativt: Har vært sårbare i lufta i området rundt César Azpilicueta, som da Dele Alli headet inn to identiske mål for Tottenham.

2. Tottenham (86 poeng)

Tottenham har fortsatt med det de er gode på: Høyt press, intensivt angrepsspill og et forsvarsspill som har gjort dem til ligaens gjerrigste lag. Det taktiske har vært ganske likt som før, og det er først og fremst mellom ørene at Spurs har forbedret seg.

• LES KOMMENTAREN: Slik har Pochettino forvandlet Tottenham

Som vanlig har Pochettino byttet mellom 4-2-3-1 og 3-4-3, og få lag i ligaen mestrer to systemer like godt som Spurs. I begge to opererer backene i praksis som vinger, mens offensive midtbanespillere som Alli, Christian Eriksen og Heung-min Son ligger sentralt i mellomrommet. Stallen har modnet, samt blitt styrket av Victor Wanyama.

Spesielt hjemme har Spurs vært gode; de fullførte sesongen ubeseiret på White Hart Lane for første gang siden 1965. Målet neste sesong blir å finne nye løsninger mot topplagene borte, hvor Spurs har slitt med å spille seg ut bakfra samt få flyt i angrepsspillet.

Både Chelsea, Liverpool og Manchester United slo dem på eget gress. Fire lag tok flere poeng borte.

En annen ting som bekymrer litt, er at de dyptgående statistikkene sier at Spurs både har scoret mer og sluppet inn mindre enn det kvaliteten på sjansene tilsier. Slikt er naturlig når man har såpass skarpe avsluttere som Harry Kane og Dele Alli, men Spurs vil nok være avhengig av lignende effektivitet for å vinne tittelen neste år.

Positivt: Taktisk fleksible; solide og effektive. Behersker den gunstige 3-4-3-formasjonen.

Negativt: Trenger nye løsninger borte, spesielt mot storlagene.

3. Manchester City (78 poeng)

Det ble snakket om at Guardiola skulle forvandle engelsk fotball med en taktisk revolusjon. I stedet har katalanerens debutsesong i Premier League vært en ilddåp, hvor dristige idéer gradvis har blitt erstattet med mer tradisjonelle systemer.

Guardiola startet friskt med en 4-1-4-1 hvor Kevin De Bruyne og David Silva lå høyt i banen som indreløpere, mens backene løp innover for å skape overtall sentralt. Målet var å finne de to playmakerne i mellomrommet, samt at backene skulle stoppe kontringer høyt og sentralt i banen.

Og i starten var City strålende. Det virket som Guardiolas revolusjon var i gang.

Men så gikk det nedover. Guardiola begynte å bruke et unormalt system med tre bak, fire sentrale midtbanespillere og to vinger; senere testet han en 4-4-2 med diamantformasjon på midtbanen. City tapte stort mot Chelsea, Leicester og Everton. Snart var tittelkampen over.

Bak resultatene skal det sies at City har gjort seg fortjent til mer. Sjansesløsing og svakt keeperspill har kostet mange poeng.

Men slikt er mager trøst på kort sikt, og snart innså Guardiola at han trengte nye spillere og mer tid før de avanserte systemene kunne fungere.

De siste månedene har han i stedet vekslet mellom 4-1-4-1 og en mer tradisjonell 4-2-3-1. Det høye presset og all ballbesittelsen har ikke forsvunnet, men de taktiske krumspringene ble lagt på is for å sikre en plass blant de fire beste.

Positivt: City har skapt flest store sjanser i ligaen og sluppet til færrest skudd.

Negativt: Uttellingen. Må kvitte seg med sjansesløsing, defensive blemmer og svakt keeperspill.

4. Liverpool (76 poeng)

Man så fort at Klopp hadde brukt sommeren godt. Liverpool føk ut av startblokkene med et 4-3-3-system hvor Philippe Coutinho, Roberto Firmino og Sadio Mané virket ustoppelige.

I desember var de røde ligaens toppscorere, og slåss om tittelen.

Spillestilen var klassisk Klopp: Høyt press, høyt tempo og mange mann i angrep. Spesielt backene James Milner og Nathaniel Clyne har vært offensive, slik at Mané og Coutinho har kunnet trekke innover i feltet, mens midtbaneankeret Jordan Henderson ofte har styrtet fremover for å gjenvinne ballen tidlig.

Dette var lynende effektivt når laget var i form. Men i starten av 2017 traff de veggen helt, da Mané dro for å delta i Afrikamesterskapet.

Slitasje, formsvikt og skader har siden gjort at Liverpool har falt lang bak Chelsea, men systemet har stort sett forblitt 4-3-3. Det har vært et par endringer, som da Klopp brukte tre bak borte mot Stoke, men 4-3-3 er lagets beste system per dags dato, spesielt når Firmino er i form som tilbaketrukken spiss.

Det mest kuriøse har vært Liverpools strålende form mot topplagene, og de elendige prestasjonene mot mindre lag. En av flere årsaker er at Klopps høye press er spesielt effektivt mot motstandere som prøver å spille seg ut bakfra, noe mindre lag ikke bryr seg stort om.

• LES KOMMENTAREN: Hvorfor er Liverpool så rare som de er?

Positivt: Har et skyhøyt toppnivå når alt stemmer. Sylskarpe fremover. Best i klassen til å ødelegge pasningsspillet til de store lagene.

Negativt: Har manglet kreative løsninger mot lag som ligger dypt. Fortsatt sårbare på kontringer; 42 baklengs er i drøyeste laget.

5. Arsenal (75 poeng)

Wenger har stort sett holdt seg til tradisjonelle formasjoner i løpet av sine 20 år som Arsenal-sjef, men denne sesongen ble et unntak.

Franskmannen startet med Alexis Sánchez som tilbaketrukken midtspiss, et trekk som involverte chileneren mer samtidig som spillerne i dypere posisjoner fikk flere sjanser til å løpe inn i feltet, blant andre Mesut Özil.

Men etterhvert bestemte Wenger seg for å flytte Sánchez tilbake til kanten, slik at det ble plass til Olivier Giroud.

Dét hindret ikke Arsenal fra å falle utenfor topp fire for første gang siden Wenger tok jobben i 1996. Faktisk tok de fire poeng mer enn i fjor, da de kom på andreplass; ingen har noen gang havnet utenfor topp fire med 75 poeng.

Det gjenspeiler at Arsenal omtrent har stått stille, mens rivalene har forbedret seg kraftig. Som vanlig har Wengers mannskap ligget langt unna tittelkampen.

Det som har vært spesielt bemerkelsesverdig, er hvordan Arsenal har kollapset bakover. De tapte 10–2 sammenlagt mot Bayern München, og slapp inn tre mot West Bromwich Albion, Chelsea, Liverpool og Crystal Palace.

Dette overbeviste Wenger om at han måtte gjøre noe drastisk, og resultatet ble et bytte til 3-4-3.

Fremover har man kunnet se at Arsenal ikke hadde brukt systemet før. Men bakover lyktes Wenger i å stenge slusene. De holdt buret rent i fire av de siste syv ligakampene, og klarte nesten fjerdeplassen mot slutten.

Positivt: Har virket mer solide i 3-4-3.

Negativt: Fortsatt for ustabile; veike i storkampene. Har vist få tegn til at de vil blande seg inn i tittelkampen neste år.

6. Manchester United (69 poeng)

Mourinhos agenda har variert i løpet av sesongen. I starten brukte United 4-2-3-1 med Wayne Rooney bak Zlatan Ibrahimović, før Mourinho gjorde det eneste riktige ved å benke kapteinen Ronney.

Det gjorde at United kunne spille 4-3-3, med Paul Pogba og Ander Herrera i sine beste roller foran Michael Carrick.

Resultatet var et lag som skapte langt mer enn de gjorde under Louis van Gaal.

United holdt det gående i første halvdel av sesongen. De kastet bort poeng hjemme, men kunne i stor grad skylde på sjansesløsing og litt uflaks (på lignende vis som byrivalen City). Borte hadde de ligaens høyeste poengsnitt frem til slutten av april.

Dette gjenspeilte Mourinhos løfte om å skape et offensivt lag i tro United-tradisjon.

• LES KOMMENTAREN: Mourinhos forvandling: Fra kynisk til stilbevisst»

Men de siste månedene har denne planen flydd ut vinduet. Spesielt borte mot topplagene har Mourinho i praksis parkert bussen, og totalt har United scoret ett mål på seks bortekamper mot topp seks-rivalene i alle turneringer.

Dette har portugiseren begrunnet med skader og rotasjoner som følge av alle kampene i Europaligaen. Uttalelsene om Uniteds lekre spill har plutselig forduftet. Alle unnskyldningene forandret imidlertid ikke det faktum at Mourinho ikke har holdt løftene om finspill i det siste.

• LES KOMMENTAREN: – José Mourinho har ikke holdt sine løfter

Man kan regne med at Mourinho returnerer til sitt budskap om offensiv fotball når neste sesong starter. Da gjenstår det å se om United kan ta steget opp mot toppen.

Positivt: Har skapt nok sjanser til å kunne nå topp fire. Solide defensivt, spesielt borte.

Negativt: Ineffektive i banens siste tredjedel. Mangler fortsatt den flyten og kreativiteten som kjennetegner de beste offensive lagene.