Selv for mange her hjemme har disse kampene vært et sjokk

Han ble advart i Bodø. Han visste det kom til å bli tøft.

Likevel klarte ikke José Mourinho å slå Bodø/Glimt på sitt andre forsøk. Det er fristende å lure på om trenerlegenden undervurderte dem – om det da er mulig etter å ha tapt 6–1.

Det er tross alt fort gjort når man møter et lag fra lille Norge.

Selv for mange oss her hjemme har disse to kampene vært et sjokk. Man vet aldri helt hvor gode norske lag er, før de er ute i Europa. Og selv om Glimt spilte bra mot Milan i fjor, hadde ingen forventet to kamper som disse.

Så langt har Eliteserien havnet så langt bak de største ligaene på kontinentet, at man frykter at våre beste lag skal få bank mot storheter som Roma.

Men nei. Først vant Glimt 6–1 i Bodø. Torsdag kveld klarte de 2–2 i Italia.

Dette er altså mulig for et norsk lag i 2021.

Kalde hoder

Disse bragdene kommer etter store resultater fra Rosenborg og Molde i Europa de siste årene. Selv om det er lenge siden Rosenborgs gullalder – Norge har ikke hatt et lag i Mesterligaen på snart 14 år – har norske lag vist at de kan ta knekken på de store.

Samtidig har få lag gjort det med en så klar identitet som Glimt.

Det er ikke bare at Glimt tør å spille sitt eget ballbesittende spill, men at de faktisk mestrer det mot Roma. At de holder hodene kalde når det koker. Mot stormakter kan mindre lag la seg friste til å slå langt og klarere så fort de er under press.

Men da Glimt vant 6–1 på Aspmyra, hadde de ballen 54 prosent av tiden.

I går var ballbesittelsen 50–50.

Og det til tross for at det var Roma som jaktet utligningen.

Romas beste

Denne gangen var det heller ikke mot et svekket Roma. Da Glimt vant 6–1, ble det nevnt at Mourinho ikke hadde brukt sine beste spillere, noe han selv påpekte for å forsvare sin egen rolle i fadesen.

Så var det kulden. Og kunstgresset. Kanskje litt undervurdering også.

I går stilte Mourinho med sine beste. Og greit, det var Europa Conference League, den tredje største europeiske turneringen. Roma var grusomme mot Milan forrige søndag, og er nok ikke så gode som de en gang var.

Det samme kan utvilsomt sies om Mourinho også.

Men likevel. Så nylig som i fjor kom Roma til semifinalen av Europaligaen. Med 11 kamper spilt i Serie A er de det eneste laget som har tatt poeng fra serielederne Napoli. De henter spillere rett fra Chelsea, Arsenal og Manchester United.

Dette var ikke en gjeng som tok lett på oppgaven. Spillerne ble pepet av banen, og Mourinho virket både sint og bitter da han klaget på dommeren etter kampen.

I England ler de fortsatt godt av da Tromsø slo Chelsea 3–2 i snøen på Alfheim i Cupvinnercupen i 1997, for så å tape 7–1 i London.

Glimt trenger ingen snøstorm for å vise Europa hva de kan.

Vekker oppsikt

I stedet bidrar de, med slike resultater, til å endre oppfatningen av norsk fotball. En lang stund produserte Norge knapt en spiller av interesse for de store europeiske klubbene.

Men så kom Martin Ødegaard. Og så kom Erling Braut Haaland.

Nå er norske spillere plutselig mer interessante.

På samme måte vil Glimt vekke interesse. Selv om suksessen i Eliteserien allerede har blitt dekket av aviser som The New York Times, ser få fra utlandet hva som skjer i den nordiske boblen. Det må skje internasjonalt for at folk skal få øynene opp.

Og når Mourinho slipper inn seks mål for første gang i sin karriere, mot et ukjent lag nord for polarsirkelen, går nyheten verden rundt.

Forhåpentligvis gjør målene det også.

Noen av dem som så høydepunktene fra Aspmyra, ville ha forventet langpasninger, stusser og løp i bakrom – et inntrykk av norsk fotball som ble forsterket av landslaget på 90-tallet og i EM i 2000.

De må ha blitt sjokkert av det de så: kjappe kombinasjoner, pasninger på en touch og synkroniserte bevegelsesmønstre. Også Glimts to mål i Roma var lekre.

Fotballen Glimt spiller, har mer til felles med den nederlandske skolen enn noe «typisk» norsk.

Akkurat det bør være til inspirasjon for andre lag i Norge.

Måtte Glimt-eventyret bare fortsette.