NRK Meny
Normal

Gikk Norge inn til VM-medalje – fikk ikke bli med på medaljeseremoni

Astrid Uhrenholdt Jacobsen fikk en ekstra is av flyvertinnen, men fikk ikke være med på premieutdeling etter å ha gått Norge inn til VM-bronse.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen

HELT I KJELLEREN: Astrid Uhrenholdt Jacobsen var fortsatt junior da hun ble norsk ankerkvinne i sitt første senior-VM.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

– Jeg husker mange rare ting, sier Astrid Uhrenholdt Jacobsen (28).

For en gangs skyld sitter hun ikke i et intervju og skal snakke om den tilsynelatende endeløse rekken av problemer hun har vært igjennom siden gjennombruddet i 2007.

Derimot snakker hun om gjennombruddet i 2007.

Ski-VM i Sapporo. Der junioren fra Heming suste inn til gull på sprinten og plutselig også var ankerkvinne for det norske stafettlaget som Marit Bjørgen to år tidligere hadde gått inn til VM-gull i Oberstdorf.

– Selvfølgelig husker jeg en del ting fra sprinten. Og jeg husker veldig godt at jeg gikk på en liten smell på stafetten. Og det var vel ikke planlagt at jeg skulle gå i det hele tatt, for jeg var jo på flyet hjem allerede samme dag og var ikke engang med på medaljeutdelingen. Da satt jeg på flyet, mimrer Jacobsen.

Alt var rart

Mer om flyturen senere. Men først litt om det hun rakk å utrette i Japan før hun havnet på denne SAS-flyvningen fra Tokyo til København 1. mars 2007.

Vi går til 21. februar. Den siste dagen i sitt liv der Astrid Uhrenholdt Jacobsen ikke kunne titulere seg verdensmester i langrenn. For selv husker hun denne dagen minst like godt som selve gulldagen.

Jacobsen kom til Sapporo som nybakt norgesmester. Hun hadde rett og slett fosset fra den gamle sprintdronningen Marit Bjørgen under NM i Meråker noen uker tidligere.

– Et av de beste løpene jeg har gått noen gang. Da var jeg ganske overlegen. Men fortsatt var jeg veldig overrasket da Egil Kristiansen sa jeg skulle være med til VM, for det var junior-VM som var målet mitt den sesongen, sier hun nå, nesten åtte år senere.

Men hun følte seg ikke som noen mester denne dagen. Hun hadde ikke helt funnet seg til rette i VM-byen.

– Tiden i Japan … Alt med Japan var rart. Vi kjørte på feil side av veien og vi skjønte lite av hva folk sa, begynner hun.

SKI-VM

BRONSEDUO: Marit Bjørgen og Astrid Uhrenholdt Jacobsen var i godt humør etter bronse på lagsprinten. Men bak smilet, var Bjørgen blitt usikker. På stafetten ga hun fra seg ankerjobben til juniorjenta fra Oslo.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

Den elendige dagen før dagen

– Da vi begynte å forberede oss til sprinten, så falt forventningene mine helt på bunnivå. På treningsøkta vi hadde dagen før – jeg, Ella Gjømle og Marit Bjørgen – var jeg helt ubrukelig. De gikk dobbelt så fort som meg på terskeldrag og hurtighet, erindrer Jacobsen.

Hun ser fortsatt for seg daværende sportssjef Åge Skinstad som sto i bakken ut fra stadion, eller i bakken ut fra den gedigne hallen Sapporo Dome, for å si det mer presist.

– Jeg husker han ropte «du må i hvert fall jobbe over toppen», for jeg var så langt bak.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen delte rom med en annen VM-debutant, venninnen Betty Ann Bjerkreim Nilsen. Hun ville naturligvis vite hvordan det hadde gått på treninga dagen før dagen. Jacobsen husker fortsatt dialogen.

– Jeg sa – «jeg hadde hundre i puls når jeg sto bom stille, så du kan tenke deg hvordan det var når jeg prøvde å bevege meg». Da sa hun – «ja, ja – da går det i hvert fall ikke dårligere i morgen». Det tok jeg til meg og tenkte at det faktisk ikke var mulig å gå dårligere enn jeg hadde gjort den dagen.

Med den vissheten, la hun seg til å sove. Hun våknet til et sant eventyr.

– Hva som skjedde fra den ene til den andre dagen, det vet jeg ikke, men jeg var i kalasform den dagen konkurransen gikk.

– Når innså du det?

– Jeg ble nummer to i prologen, rett bak Virpi Kuitunen. Og for meg var Kuitunen en gudinne som gikk kjempefort på ski. Jeg var ikke i samme liga engang, så det var veldig stort. Da var jeg allerede fornøyd.

Hva som skjedde fra den ene til den andre dagen, det vet jeg ikke.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen

Mot normalt

Det var mye som var mot normalt denne dagen. At det for første gang skulle kåres en verdensmester i langrenn innendørs, var en ting. At en ukjent junior fra Norge var nest raskest i prologen, var en annen.

En tredje ting som var i strid med alle normer, var at det var over tre timer pause mellom prolog og kvartfinale.

– Det skulle være åpningsseremoni i mellomtiden. Det fosset inn mennesker fordi prinsen av Japan skulle være med. De forsvant jo like fort igjen når seremonien var over, så vi skjønte hva som var viktig i Japan, sier Jacobsen.

Det hun ikke skjønte i samme grad som dem hun konkurrerte mot, var alvoret.

– Jeg tror veldig mange brukte ekstremt mye energi de timene på hvem som hadde gått fort og mindre fort, og hvem som skulle gå i heat sammen. Jeg skjønte ingenting av det der. Jeg hadde tatt med meg en bok, og satte meg egentlig bare til å lese.

– Når skjønte du at du kom til å bli verdensmester?

– Jeg husker at jeg var kjempefornøyd med å komme til finalen. Superhappy. Men så har jeg konkurranseinstinkt. Jeg husker at da vi først begynte å gå finalen, så syns jeg Petra Majdic gikk ekstremt fort i bakkene. Det var sånn at jeg så vidt klarte å holde følge.

Astrid verdensmester

GULLSPURTEN: Astrid Uhrenholdt Jacobsen staker fra Virpi Kuitunen (t.v.) og Petra Majdic (t.h.) og blir verdensmester.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

Det umulige som ble mulig

– På vei inn mot mål – det svingte før oppløpet – tenkte jeg at «hun skal ikke føle seg helt utruet, så nå tar jeg yttersving og ligger på utsiden så hun føler seg litt truet». Jeg hadde jo ikke trodd at jeg skulle klare å stake forbi henne på oppløpet. Men det gjorde jeg. Men jeg tror ikke jeg skjønte det før jeg var i mål.

– Husker du øyeblikket da du passerte streken?

– Ja, jeg husker at jeg egentlig ikke skjønte at det var mulig.

I den grad det skulle ha vært noen som helst fare for at juniorjenta skulle ta av, sørget hennes personlige trener Dag Kaas raskt for å få Astrid ned på hallgulvet igjen.

– Jeg husker at det første han sa til meg var at «den svingen der var skikkelig dårlig». Så begynte vi å diskutere om det var et smart eller usmart trekk. Det var kanskje litt merkelig for utenforstående. Men det er sånn han er. Han vil utfordre. Og jeg vil alltid diskutere, smiler hun.

Gullet fikk noen umiddelbare konsekvenser for Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Særlig fordi det samtidig viset seg at Marit Bjørgen ikke på noen måte var i gullform.

På lagsprinten ble Jacobsen startkvinne og Bjørgen ankerkvinne.

På den ordinære stafetten – som ingen hadde sett for seg at Jacobsen i det hele tatt skulle være aktuell for – var det juniorjenta som måtte ta ankerjobben.

– Det var en veldig rar stemning i laget. Det var mange som ikke var i god form, og det var ingen som ville gå siste etappe. Jeg var såpass ung og dum at jeg ikke syntes det spilte noen rolle. Da jeg ble spurt, sa jeg ja. Så da ble det meg, konstaterer hun.

Det var sikkert dyrt å booke om billetter fra Japan, så jeg måtte bare fly hjem

Astrid Uhrenholdt Jacobsen

Angrer ikke

Åtte år senere drister hun seg til å antyde at det ikke var lagdisponering i verdensklasse.

– På det tidspunktet var jeg ingen god skøyter. Så hvis jeg skulle gå stafett, hadde det vært nærliggende at jeg skulle gått første etappe. Der hadde jeg fått brukt mine kvaliteter best, påpeker hun.

Hun gikk altså ikke første. Hun gikk siste.

Hun gikk ut på andreplass. Og kom i mål på tredje. Særdeles godkjent av en junior som hadde fått et massivt ansvar på sine skuldrer.

Men noen god opplevelse var det ikke. Likevel har hun ikke angret på at hun tok jobben

– Nei, jeg har egentlig ikke det. Det var ikke det beste for meg å gå siste, men samtidig var det bra å tørre å gjøre det. Det ble litt tungt på slutten, men vi fikk jo faktisk medalje. Så jeg gikk ikke i kjelleren etterpå. Det var tungt der og da, jeg husker ikke at jeg gikk igjennom stadion, for jeg var så sliten, men jeg ga alt og var veldig fornøyd med å ha gitt alt, sier hun.

Gleden av å bestige seierspallen for tredje gang i sitt første mesterskap, skulle hun likevel ikke få. For så fort Astrid Uhrenholdt Jacobsen hadde fått igjen pusten, handlet alt om å rekke et fly.

Det er altså et av de sterkeste Sapporo-minnene.

– Det var litt rart å ikke få være med på medaljeutdelingen. Jeg tror Norge fikk en bot også, for at jeg ikke var der. Men det var sikkert dyrt å booke om billetter fra Japan, så jeg måtte bare fly hjem. Og så skulle jeg jo rett på junior-VM, påpeker hun.

SKI VM I SAPPORO

UTEN ANKERKVINNEN: Kristin Størmer Steira, Vibeke Skofterud og Marit Bjørgen måtte klare seg uten ankerkvinnen Astrid Uhrenholdt Jacobsen på medaljeseremonien etter stafetten i Sapporo.

Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Ekstra is

Om den tredje medaljen ikke var med i kofferten, ble det trøstepremie på flyet.

– Flyvertinnen syntes jeg hadde vært så flink at jeg fikk en ekstra is, sier Jacobsen med et smil.

Det ble for øvrig tre medaljer i junior-VM også, slik at Jacobsen på en knapp måned i 2007 sanket sammen seks VM-medaljer.

Like mange VM-medaljer blir det ikke i vinter. Men det kan bli noen i mesterskapet i Falun. Det snakker ikke Astrid Uhrenholdt Jacobsen om.

Hun snakker generelt lite om medaljer som ikke allerede er utdelt.

– Hva er drømmescenariet for Falun?

– At jeg får det siste til å løsne akkurat tidsnok. At jeg får gått sesongens beste løp.

– Tenker du litt på muligheten for å vinne gull?

– Nei, det har jeg ikke gjort. Jeg har systematisk unngått å tenke på medaljer siden jeg begynte å trene på klubbnivå. Det er prestasjonsfokus, og det er gull verdt, fordi du unngår mye energilekkasjer med fokus på hva andre gjør.

– Er det vanskelig når du får spørsmål om det hele tiden?

– Ja, for alle rundt er opptatt av hvem som blir nummer en, to og tre. Og jeg forstår det, men det er ikke sånn min hjerne fungerer.

Skal nyte

Målet for VM formulerer hun slik:

– Å prestere så godt jeg kan, men også å ikke være så mye i bobla at jeg ikke får med meg noe av stemningen rundt, og jeg er helt sikker på at det blir et veldig morsomt mesterskap. Jeg har bestemt meg for at det skal jeg nyte, og da tror jeg også at jeg vil prestere bedre enn om jeg lukker meg inn på mitt eget lille rom.

Med andre ord:

Skulle det bli en medalje i Falun, kan du regne med at Astrid Uhrenholdt Jacobsen tar seg tid til å møte opp på premieseremonien før hun reiser hjem.

Siste nytt

  • Diatta nominert til pris

    Sarpsborg 08-stjerneskuddet Krépin Diatta (18) er nominert til prisen som «Årets unge spiller fra Afrika» av Det afrikanske fotballforbundet (CAF), skriver NTB. I 2016 var det Arsenals nigerianske landslagsspiller Alex Iwobi (21) som vant prisen.

    NM menn, 4. runde. Sarpsborg 08 - Odd
    Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
  • Hegazi til WBA på permanent basis

    Midtstopperen Ahmed Hegazi har imponert såpass mye i WBA-trøya at klubben har valgt å gjøre om låneavtalen med Al Ahly til en permanent overgang, skriver NTB. Hegazi har spilt samtlige 18 kamper for WBA denne sesongen.

    Hegazi
    Foto: DARREN STAPLES / Reuters

Sendeplan

Kl. Program Kanal
V-cup alpint: Parallellstorslalåm menn
V-cup alpint: Parallellstorslalåm menn
V-cup alpint: Parallellstorslalåm, menn
V-cup alpint: Parallellstorslalåm menn