Satt i badstua da han fikk sparken: – Det var et slag, det var sjokkartet

Suksesstreneren for det norske sprintlandslaget er i strålende humør når han setter seg ned med NRK for å gjøre opp status for karrieren – før VM i Oberstdorf, som starter denne uka.

Der skal han nok en gang prøve å lede de norske langrennssprinterne til nye medaljer.

Vi sitter på et hotell med utsikt over Lerkendal stadion, og det føles egentlig naturlig at intervjuet finner sted nettopp i Trondheim.

For det var netttopp her Monsen fikk sitt gjennombrudd som langrennstrener.

Hentet av Brå

Fra nå av skal vi ta det relativt kronologisk i dette intervjuet, og som en start skal vi rykke tilbake til dette med tilfeldighetenes innflytelse.

I 2006 hadde Arild Monsen jobbet i tollvesenet i 12-13 år. Så kom beskjeden om at kontoret i Molde skulle avvikles. Det samme skulle kontoret i Kristiansund.

Dette passet svært dårlig for familien Monsen, som ikke hadde planer om å flytte på seg.

Så, litt ut av det blå, kom henvendelsen fra han som brakk staven. Monsens gamle lagkamerat og konkurrent Oddvar Brå var på jakt etter en trener for regionlaget i Trøndelag

– Uten den henvendelsen og den timingen det var den gangen, så er det ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag, erkjenner Monsen.

I Team Trøndelag ble han trener for Morten Eilifsen. Det er kanskje ikke så mange som husker Morten Eilifsen lenger, det ble aldri noen internasjonale meritter på ham. Men det var så definitivt mange som la merke til Morten Eilifsen under NM i Granåsen i 2008.

Dette var på den tida alle først og fremst snakket om Petter Northug.

Så kom Morten Eilifsen – ja, vi nevner navnet for fjerde gang på fem setninger for å banke det inn – og ble norgesmester på både 15 km fristil og 30 km fellesstart med skibytte.

– Hva tror du det norgesmesterskapet i 2008 betydde for din videre trenerkarriere?

– At utøverne leverer er alltid et pluss hvis man har ambisjoner videre, og det hadde jeg vel den gangen. Det ble to år med Team Trøndelag før det åpnet seg en mulighet i utlandet, sier Arild Monsen.

– Et nederlag

Muligheten åpnet seg i Canada, som skulle ha OL på hjemmebane i Vancouver i 2010. Det skulle vise seg å bli umiddelbar suksess i 2009-sesongen, spesielt da unge og lovende Alex Harvey gikk seg inn i verdenseliten.

Til selve OL-sesongen skulle derfor hele familien Monsen flytte til Canada. Yngstedattera hadde fått plass på skole.

Så kom den nedslående telefonen.

– Ja, jeg husker den fredagen, jeg satt i badstua mi hjemme i Molde, og det var ... Jeg må si at det var et slag, det var sjokkartet, sier Monsen alvorlig.

– Du fikk rett og slett sparken?

– Ja, det er nå det det heter. Når du har en toårig kontrakt og den blir sagt opp etter ett år, så er det vel ikke så mange pene ord å bruke på det. Jeg var lei meg. Det var et stort nederlag sånn personlig og familiært at vi ikke skulle få oppleve det.

Arild Monsen var rett og slett totalt uforberedt på det som skjedde. Alle tilbakemeldinger han hadde fått var positive.

– Men de syntes jeg var for norsk i min treningsfilosofi, sier han med dårlig skjult sarkasme.

– Hva betyr det?

– Det fikk jeg vel egentlig aldri et svar på, men jeg reduserte en del av ekstrem høydetrening, særlig på jentesiden. Det viste seg at det var enkelte som pratet fine ord og var enige med meg, men i andre sammenhenger var de ikke enige, så ja ... Det er vel en del av spillet.

Forbannet da Monsen fikk fyken

Alex Harvey, som nå har lagt opp, kan bekrefte at noen mente Monsen var «for norsk» og har et eksempel på hva som lå i det.

– Han var veldig tydelig på at når det skulle trenes rolig, så trente vi rolig. Vi nordamerikanere liker kanskje å gå hardt også når det er rolig trening, men det gjør deg jo sliten før de øktene der du faktisk skal gå hardt, påpeker han.

Harvey minnes særlig en treningsleir på New Zealand, der Monsen grep direkte inn da det ble løpt for fort.

– Han løp opp i front, strakk ut armene og sørget for at ingen løp forbi ham. Han viste den maksimale hastigheten vi fikk lov til å løpe i på restitusjonsturer. Han sa at «i Norge er det ingen som løper raskere enn dette», sier Harvey og ler.

Han understreker at for ham var dette viktig lærdom. Ifølge Harvey var utøverne veldig godt fornøyd med den norske hovedtreneren, men de visste at det var murring blant andre trener og i administrasjonen. Harvey var alt annet enn glad da Monsen fikk fyken et år før OL på hjemmebane.

– Det var en overraskelse, og faktisk var vi forbanna på ledelsen for at de sparket ham rett før sesongens første treningsleir. Det var et sjokk for oss, sier Harvey.

Blant annet på grunn av det de lærte av Arild Monsen vant Harvey og Kershaw VM-gull på lagsprinten i Holmenkollen i 2011. Harvey ble også verdensmester på femmil i 2017.

Etter sparkinga i Canada skulle imidlertid en ny langrennslegende komme til unnsetning for Monsen.

Telefonen fra Gunde Svan

– Da dette kom ut i media, gikk det ikke mer én dag før min gode svenske venn Gunde Svan ringte. Han var da sportssjef i Sverige, og innen noen få dager hadde jeg ny jobb i Sverige, forteller Monsen.

Det skulle vise seg å bli fire år som svensk landslagstrener. Først med ansvar for sprint, men etter hvert med utvidet ansvar.

Det var svensk vinner av sprintverdenscupen i alle de fire årene med Monsen ved roret. Emil Jönsson vant tre ganger, Teodor Peterson én gang.

I 2011 tok svenskene knekken på Petter Northug i VM-sprinten i Holmenkollen, da Marcus Hellner stakk i bakken på baksiden av Gratishaugen – som nå bærer navnet «Hellner-bakken».

– Det var en stor dag for meg som trener også, og jeg er jo da opphavet til at vi fikk kalt opp Hellner-bakken, avslører Monsen.

– Det var faktisk jeg som tipset en journalist i Expressen den dagen da Hellner tok det gullet, innrømmer han.

Forbannet på «rødjakkene»

Dermed har han også sett på langrennsnasjonen Norge gjennom rivalens øyne.

– Det var situasjoner i min leir i Sverige den gangen der man var ganske arg og forbanna på «rødjakkene», som de ble kalt. De syntes at de gikk litt tøft fram og var litt hovmodig av og til. Jeg ble litt mellom barken og veden der, jeg ble jo det, men jeg skjønte dem, erkjenner Monsen.

Men innerst inne bar han på en drøm om også å være ønsket som landslagstrener i hjemlandet. Muligheten kom våren 2013.

Det kortsiktige oppdraget besto i å føre de norske sprinterne til suksess under OL i Sotsji 2014. Det skulle lykkes til de grader.

Ola Vigen Hattestad tok gull foran Teodor Peterson og Emil Jönsson. I løpet av de siste 12 månedene hadde alle tre hatt Monsen som trener, og hans nye elev slo hans gamle elever.

Episoden han skjemmes over

Det som sånn sett kanskje er Arild Monsens største trenertriumf, er imidlertid også samtidig hans største skamplett.

– Det er jo den episoden jeg skjemmes mest over og er minst fornøyd med at jeg var med på, sier han – og snakker om uttaksbråket som oppsto i forkant.

Kort oppsummert: Ola Vigen Hattestad skulle i utgangspunktet ikke gå sprinten i Sotsji. Men da han vant generalprøven i Toblach, måtte han inn på OL-laget. Dermed ble Finn-Hågen Krogh vraket etter at han først hadde fått klarsignal for å gå OL.

Sju år senere kaller Monsen hele uttaksprosessen «famøs».

– Det ble sånn, Ola tok gull, men overfor Finn og hans nærmeste er det ikke noe jeg er stolt over, erkjenner Monsen, som også selv måtte betale en pris.

Telefonen begynte å ringe og pipe på tider av døgnet da Monsen helst ville sove. Budskapet var ikke til å misforstå.

– Da fikk jeg noen meldinger om at jeg helst ikke burde vise meg i Finnmark den første tida, forteller han.

Strek

Arild Monsens trenersuksess har definitivt fortsatt i Norge. Med unntak av 2016, da italienske Federico Pellegrino vant, har Monsen vært trener for nasjonen med vinneren av sprintverdenscupen hvert år fra og med 2010.

Norge har hentet hjem fem av seks mulige mesterskapsgull i sprint med Monsen som sprinttrener, også den rekka kun brutt av Pellegrinos VM-gull i 2017.

Norge har også både den største favoritten (Johannes Høsflot Klæbo) og den største utfordreren (Erik Valnes) i årets VM-sprint i Oberstdorf, som arrangeres nå på torsdag. Bli heller ikke overrasket om Pål Golberg, Emil Iversen eller Håvard Solås Taugbøl inntar VM-pallen. Som nasjon er Norge i en klasse for seg.

Og etter årets VM i Oberstdorf vil Monsen ha mer. I 2015 sa han at han skulle gi seg etter OL i 2018. Nå vet han ikke hvor lenge han holder på.

– Nå trives jeg altfor godt i jobben, så si det. Kanskje jeg skal være litt mindre bastant, men jeg synes jo jeg har et utrolig flott team å jobbe med og trives utrolig godt i jobben, men det er klart du blir veid og sett på egentlig hver dag, men nå har jeg kontrakt over OL. Så får vi se da, sier han.

Tanken har streifet ham om at VM i Trondheim i 2025 kan være et verdig punktum

– Det var her i Trondheim og Team Trøndelag det begynte, kanskje det skal settes strek her også, sier Arild Monsen.