Robin Hood-politikken som vil ramme Norge

Til tross for en smørebom eller to: Norge tok ni av 12 mulige langrennsgull under VM i Falun. Martin Johnsrud Sundby og Marit Bjørgen vant både Tour de Ski og verdenscupen. Den norske dominansen var kort oppsummert overveldende.

Allerede i desember uttrykket viktige personer i Det internasjonale skiforbundet (FIS) bekymring for at den norske dominansen skal minske den internasjonale interessen for langrenn.

Og det ble varslet tiltak.

Når verdens skipolitikere er samlet i Varna i Bulgaria denne uka, ligger det to konkrete forslag på bordet. Det ene går ut på å begrense pengestøtten til de beste nasjonene – en liste som naturligvis toppes av Norge. Det andre går ut på å begrense antallet servicepersoner vesentlig.

Kan gi store kutt

For å ta det med pengestøtten først:

Til nå har det vært slik i langrenn at verdenscuparrangørene har dekket reise og opphold for de 30 best seedede løperne i henholdsvis sprint og distanse for begge kjønn (samt sammenlagtledere i kontinentalcuper med friplass i verdenscupen). I tillegg har arrangørene dekket reise og opphold for én trener per nasjon med minst tre utøvere av hvert kjønn.

Av saksframlegget framgår det at 29 prosent av arrangørenes totale utgifter til dette gikk til Norge. De fire største nasjonene, det vil si Norge, Russland, Sverige og Finland – stakk av med 71 prosent av den samlede potten.

Utvider man til de åtte største nasjonene, er tallet 94 prosent. Totalt 15 nasjoner mottok støtte.

Det nye forslaget går ut på at de 50 best seedede skal få dekket reise og opphold – men maksimalt fire løpere fra hver nasjon. Ingen trenere skal lenger få dekket utgifter.

Den praktiske konsekvensen av det er at nasjoner med mange seedede løpere må betale mer selv. Norge får altså maksimalt dekket utgiftene for 16 løpere (fire sprintere og fire distanseløpere av begge kjønn) per verdenscuphelg.

Etter det NRK forstår, vil det påføre Norge Skiforbund minst halvannen million kroner i ekstra utgifter om Norge fortsetter å fylle kvotene.

Tar fra potten til de rike

Samtidig er det ingen tvil om at forslaget vil være en håndsrekning til mindre nasjoner. Hadde dette vært innført før forrige vinner, hadde 20 i stedet for 15 nasjoner mottatt støtte. Hviterussland, Estland, Storbritannia, Japan og Slovakia ville kommet med på lista.

Slovenia ville fått dekket utgiftene for fem løpere i stedet for én. Tsjekkia ville fått dekket utgiftene for fem løpere i stedet for to.

Sveits ville faktisk fått dekket utgiftene for hele ti løpere i stedet for to!

Omfordelingen vil altså gi store positive økonomiske konsekvenser for små og mellomstore nasjoner.

I redegjørelsen for forslaget, skriver da også FIS:

«Vi mener at ordningen bør komme et stort antall nasjoner til gode og gi mer støtte til de mellomstore nasjonene».

Samtidig ønsker ikke FIS å pålegge forbundet allerede hardt pressede arrangører en større økonomisk byrde. Derfor vil de omfordele pengene etter «Robin Hood-prinsippet». Riktig nok ikke ved å ta penger fra de rike, men ved å utbetale en mindre del av potten til de rike.

Jevnere konkurransevilkår?

Selv om dette forslaget, hvis det blir vedtatt, vil få konsekvenser for Norge, er det ingen tvil om at et annet forslag vil kunne ramme Norge hardere.

FIS foreslår nemlig et kraftig kutt i antall servicepersoner som får tilgang i konkurranseløyper før start.

Til nå har det vært fritt frem. Det vil si at Norge i teorien kunne hatt inntil 35 personer fra støtteapparatet ute i løypene samtidig, naturligvis i tillegg til de aktive.

Det nye forslaget går ut på at hver nasjon maks kan ha seks servicepersoner ute i løypa før hvert renn.

Dette gjelder i selve konkurranseløypa, i testspor vil det fortsatt være fritt fram.

For å bruke verdenscupåpninga i Kuusamo sist vinter som eksempel, så hadde Norge der 22 deltakende utøvere (11 av hvert kjønn). Hvis seks personer først skal gjøre klar ski for 11 kvinner, og deretter for 11 menn, sier det seg selv at testmulighetene i selve løypa vil være svært begrenset.

Artikkelen fortsetter under bildet.

I praksis betyr det at Justyna Kowalczyk alene kan få like mye hjelp av sine støttespillere, som Marit Bjørgen, Therese Johaug, Heidi Weng, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Maiken Caspersen Falla, Ingvild Flugstad Østberg og de andre norske jentene gjør til sammen.

Og dette er forutsatt at det er «Plan A – Normal løypetilgang» som gjelder. Der kan også testingen starte to og en halv time før konkurransestart.

Tilsier løypeforholdene at man velger «Plan B – Begrenset løypetilgang», blir utslaget enda mer ekstremt.

Ikke blir bare testtiden begrenset. Det blir også antall servicepersoner.

Innføres plan B, får hver nasjon bare benytte to (skøyting) eller fire (klassisk) hjelpere for sine utøvere.

Om forslagene blir avvist, justert eller vedtatt, vet ingen før langrennskomiteen har hatt sitt møte fredag.

Fram til da skal det diskuteres både formelt og uformelt. Hvor det ender, virker i øyeblikket å være uklart.

Diskusjonen vil gå rundt om de foreslåtte tiltakene vil gjøre de beste nasjonene dårligere – og om det er veien å gå for å videreutvikle langrennssporten.

At sporten vil være tjent med at flere nasjoner får fram gode løpere, vil neppe noen bestride.