Riiber om dagene i forkant av gullet: – Aldri vært så langt nede i mitt liv

Hvert eneste minutt.

Det er det Jarl Magnus Riiber, Norges ferskeste verdensmester, svarer når han får spørsmål om hvor mye han tenkte på hva han kunne endre før dagens kombinertkonkurranse.

I dag gikk 21-åringen inn til et gull som rørte enkelte av lagkameratene til tårer. Det er 18 år siden forrige gang Norge vant VM-gull i kombinert.

Riiber sier han er stolt og lykkelig og alt på en gang. I sin VM-debut er han blitt verdensmester.

To store snuoperasjoner

Men hadde man skrudd tiden tilbake bare noen få dager, ville situasjonen vært helt annerledes.

Da ville man funnet en Riiber som brukte så mye energi på å tenke og gruble at han følte seg helt utslitt, og hele tiden hadde lyst til å sove.

Det er i alle fall slik han beskriver det selv når NRK og noen få andre medier møter ham en stund etter at gullet er sikret. Sølv- og bronsevinneren har allerede forlatt pressetreffet, men Riiber sitter igjen på podiet.

Det er her han begynner å fortelle at at bak gullet ligger det to store snuoperasjoner.

Én snuoperasjon gjelder utstyret, rettere sagt den såkalte «setupen», og den andre snuoperasjonen skjedde mentalt.

Det hele startet egentlig noen uker før VM.

Riiber hadde vunnet og vunnet, men han hadde allerede kjent at noe ikke stemte helt i hoppbakken.

Resultatene hans i bakken hadde holdt i verdenscupen, hvor han sikret sammenlagtseieren i rekordfart.

Men i VM?

Der kom alle de beste konkurrentene til å spisse formen. Riiber følte seg usikker.

– Kan ikke huske sist jeg hoppa så dårlig

Han tok flere grep, og hoppet blant annet i den lille 60-metersbakken i Kollen for å prøve å finne formen.

Det trodde han at han hadde greid, for han hoppet litt og litt bedre på trening før avreise til VM, men da han kom til VM-bakken i Innsbruck ble det klart allerede på den første treningen at det hadde han ikke.

Det var ikke det at Riiber hoppet så veldig dårlig, men han er vant til å være helt i egen klasse i hoppbakken. Det er på grunn av hoppingen hans at han i årevis har blitt omtalt som et av tidenes kombinerttalenter, og nærmest hatt omdømme som et slags hoppfenomen.

Men i Innsbruck slet han med å greie topp ti. Verken på trening eller konkurranse fikk han det til å stemme.

– Du er den beste skihopperen i verden, men bader i plasseringer langt baki der som du ikke har hatt siden du var 16... Jeg kan ikke huske sist jeg hoppa så dårlig, og så skjer det i et mesterskap der du er favoritt, beskriver Riiber.

– Justerte hele tiden

21-åringen var sjanseløs på medalje i den første individuelle konkurransen, men endte til slutt som nummer fem etter å gått et forrykende langrenn. Jan Schmid sørget for norsk suksess, og gikk inn til sølv.

I dagene før og etter den første konkurransen kunne vi som møtte Riiber merke at han var litt annerledes enn han pleier. Det bekrefter han selv også.

Han greide nemlig nesten ikke å tenke på noe annet enn hva han kunne gjøre for å hoppe bedre.

– De første dagene gikk jeg og tenkte på det hvert eneste minutt. Hadde jeg tatt feil valg? Jeg hadde jo det i Innsbruck. Jeg kom dit og kunne ikke hoppe som jeg selv ønsket, forteller han.

Riiber hadde prøvd mange forskjellige løsninger på« setupen».

– Jeg justerte hele tiden, men traff aldri, sier han.

– Var fryktelig langt nede

Trenerne beskriver Riiber som en slags kombinert-oppfinner.

En som har kunnskap om alt fra hoppteknikk til utstyr som de sjelden har sett maken til hos andre utøvere, og som alltid prøver å få maksimalt ut av hver eneste detalj, for eksempel når det gjelder å optimalisere utstyret.

– I kombinertsammenheng er jeg nerd. Man lar ikke noe være til tilfeldighetene, bekrefter Riiber.

Dette er hans styrke, men i starten av VM var det også disse egenskapene som endte med å gjøre ham sliten. Riiber hadde grublet litt for lenge og litt for mye.

– Det mentale har vært den største påkjenningen jeg har vært borte i. Helt fra jeg fikk de problemene... Når ting går litt på skinner, og er favoritt, men så får du plutselig veldig store utfordringer, som gjør at du må tilpasse ting, sier Riiber, og drar litt på det.

Vanligvis er han mentalt sterk, sier han, men det er kanskje ikke så rart at en suksess-sesong med ti verdenscupseiere kan gi både litt indre og ytre press å kjenne på for en 21-åring.

– Jeg hadde noen tunge dager hjemme i bakken. Så kom jeg til Innsbruck og selvtilliten bare sank. Det var en hel uke frem til nå på mandag der jeg var så fryktelig langt nede, sier Riiber, før han understreker:

– Jeg har aldri vært så langt nede noen gang. Du går rundt sliten hele tiden, sover hele tiden, forteller Riiber.

I mellomtiden gikk han og Jan Schmid inn til sølv på lagsprinten, men heller ikke der ble opplevelsen i hoppbakken den beste.

Endret på mye

Men så skulle Riiber til Seefeld. Det var der kombinertløperne skulle hoppe i den andre individuelle konkurransen.

Og dette er en bakke Riiber beskriver som «nærmest hjemmebane». Her har Riiber hoppet utallige ganger, for her trener det norske kombinerlandslaget ofte.

Derfor satt Riiber på mye informasjon om hva som fungerer i denne bakken.

– Det er viktig å ha noe utstyr som hjelper deg i første flyfasen her, for det er alltid to-tre sekundmeter bakvind ut av hoppet her. Det er bakvind og mellomhøyde, og det er ofte enda litt mindre å fly på enn hjemme, luften er litt annerledes, forklarer han.

Han hadde justert og justert på utstyret i Innsbruck uten å lykkes. Nå bestemte Riiber seg for å endre igjen, en siste gang.

– Ski, bindinger, pads og skolisser, sier han når han ramser opp hva han endret på.

Han utdyper:

– De endringene jeg gjorde til Seefeld-bakken her var utfra erfaring fra tidligere. Det var et annet bindingssett, en annen type ski, det er andre typer pads og mye i den pakka der som skal stemme i den bakken her. Skoene var også litt strammere i dag enn de var i Innsbruck, sier han, og legger til:

– Den kampen er vanskelig å ta med de rundt deg, for du vil jo aldri gå vekk fra et «winning team», noe som har gjort deg til en som vinner så mye, men så går du vekk fra det fordi du har troa på det. Det er vanskelig for andre å forstå.

Hoppa i stykker utstyret

Allerede i det første treningshoppet sa det, faktisk bokstavelig talt, pang.

Riiber hoppa 110,5 meter, mye lengre enn alle andre.

Han hoppa faktisk så langt og høyt at stagene, de som fester skoene til skiene, røk fordi han landet så kraftig. Det samme gjorde en kloss på bindingen.

Riiber brydde seg ikke om dét.

Han hadde funnet løsningen.

– Når du får den bekreftelsen og hopper 110,5 meter... Jeg hoppet ikke noe mer etter det. Det viser litt den tryggheten jeg har til valgene jeg tar, fra evalueringen jeg har hatt av den bakken tidligere, sier han.

Mer skulle det ikke til. Riiber kjente at selvtilliten kom tilbake. Han trenger ikke lenger gå og gruble. Han kunne slappe av og forberede seg.

Brølte av glede

På dagens konkurranse smalt han til med et hopp som ble så langt at han nesten ikke greide å stå på beina. Riiber satte et slags nedslag, ble trukket en del, men greide å vinne hoppdelen.

Da brølte han av glede.

Han har vunnet så mange hopprenn i karrieren, men få seiere har smakt bedre enn dagens.

Riiber gikk ut først på langrennsdelen, og der hadde han full kontroll. Til slutt spurtet han inn til karrierens første mesterskapsgull.

Snuoperasjonen var fullendt.

– Alt snudde på mandag da jeg var seks meter foran neste mann. Det ga veldig selvtillit, sier Riiber og smiler, før han reiser seg og går.

Han må videre nå, for han har en lang kveld foran seg. Verdensmesteren skal både på medaljeseremoni og gjøre en rekke intervjuer.

Så skal han begynne å forberede seg til VMs siste kombiert-konkurranse, stafetten på lørdag. Der ligger Riiber an til å bli ankermann, for første gang i karrieren.