Revolusjonen ruller videre

Du trenger ikke være noe geni for å se hvor dette bærer.

I EM i 2005 ble det solgt 120.000 billetter.

I EM i 2017 ble det solgt 240.000 billetter.

EM i 2022? Mer enn 500.000 billetter.

Vi er nå forbi «vendepunktet» for kvinnefotballen. Revolusjonen startet for lenge siden, og sommerens turnering i England er simpelthen et nytt kapittel.

Det gledelige er ikke lenger at kvinnefotballen vokser, men hvor fort det skjer. Selv de som burde vært mest optimistiske med hensyn til EM, har blitt overrasket.

Dette inkluderer arrangørene selv.

Liten kapasitet

Mye av debatten før mesterskapet har handlet om stadionene. Åpningskampen onsdag gikk på mektige Old Trafford, men tre oppgjør skal gå på City Academy Stadium like ved hjemmebanen til Manchester Citys herrelag.

Fire andre kamper skal gå ved Leigh Sports Village. Disse arenaene er allerede små, og blir mindre av at ståplasser er ulovlige under EM.

Så City Academy vil ta 4.700 tilskuere, Leigh Sports Village vil ta 8.100.

Dette er latterlige tall for et fotball-EM.

Det hele virker som en flau feilberegning fra det engelske fotballforbundet (FA), som har får slakt både fra presse og spillere. FA har påpekt at flere av klubbene og byene bak de største stadionene ikke ville arrangere kamper. Fair nok.

Men arrangørene innrømmer også at de har blitt tatt på senga. I mars sa Chris Bryant, sjef for komitéen bak EM, at kvinnefotballen hadde vokst mer enn de hadde forventet.

– Arrangementet vi skal organisere i sommer, blir langt større enn arrangementet vi planla for og så for oss da vi la inn budet, sa Bryant til The Guardian.

Her er det mulig å ha sympati for FA, for veksten har vært ekstrem.

Fire utrolige år

England fikk EM i desember 2018. Seks måneder senere kom VM i Frankrike, som smadret TV-rekorder og solgte mer enn en million billetter.

I EM i 2017 hadde kampene hatt et snitt på 7.969 tilskuere.

I VM to år senere var tallet 21.756.

Samme år brøt Europas største klubblag nye barrierer ved å spille på stadionene til herrene. Barcelona møtte Atlético Madrid foran mer enn 60.000. Juventus spilte mot Fiorentina foran 39.000.

Da pandemien kom, fryktet noen at kvinnefotballen kom til å falle tilbake til mørketiden. I stedet slo den sterkere tilbake.

I fjor sa BBC og Sky Sports at de kom til å betale rundt 8 millioner pund per sesong for å vise WSL på britisk TV. Ligaen fikk en sponsoravtale på tre år med Barclays verdt 30 millioner pund – dobbelt så mye som den forrige avtalen.

I april annonserte den italienske toppserien at den vil bli profesjonell neste sesong. Samme måned smadret Barcelona og Real Madrid verdensrekorden for en klubbkamp for kvinner ved å spille foran 91.553 tilskuere på Camp Nou.

I Norge slo Toppserien nylig publikumsrekord to uker på rad. I USA drar et nytt lag, Angel City, 18.500 tilskuere per kamp.

Alt dette har skjedd på fire år. Ikke rart FA er forfjamset.

Godstoget

Det er ingen vei tilbake nå. Kvinnefotballen har vært som et godstog: Treig å få i gang, men ustoppelig når den først er oppe i fart. Med sommerens EM vil revolusjonen rulle videre.

Publikumstallene er viktige. Manchester Citys daglige leder, Ferran Soriano, snakker om en «positiv syklus» hvor penger og resultater går hånd i hånd.

Når et lag vinner, kommer sponsorene. Disse tilbyr penger som gjør at man kan styrke laget, som gjør at man igjen vinner mer. Slik fortsetter det.

Med kvinnefotballen er det annerledes. Der er ikke seiere nok til å trekke til seg sponsorer, så lenge de sees av kun et par tusen tilskuere. Sponsorer vil se interesse rundt produktet, noe man får via markedsføring og mediedekning.

Derfor er det så stort at EM har solgt mer enn en halv million billetter. Der det er interesse, havner pengene.

Verdig ramme

De nylige rekordene på klubbsiden har vist at denne interessen handler mindre om selve produktet, og mer om rammen rundt det.

Barcelonas damelag spiller stort sett foran noen få tusen fordi de har et lite akademistadion. Så fort de fikk bruke Camp Nou og ble markedsført skikkelig, kom mer enn 90.000.

Selve laget var det samme som før. Det var alt rundt kampen som ble oppgradert.

Utenom et par små arenaer bør England kunne gi EM en verdig ramme. Dekningen i pressen har vært strålende. Onsdagens kamp, hvor England slo Østerrike 1–0, gikk foran 68.871 tilskuere, som er rekord i et EM for kvinner.

Med 16 lag har turneringen et klassisk format, med fire lag per gruppe, hvorav to går rett til kvartfinaler. Det er ikke noe surr rundt hvem som er det beste laget på tredjeplass, slik man får på herresiden når 24 lag er med.

Og i et år hvor VM for herrer vil bli ødelagt av Qatar, vil dette for noen være det eneste internasjonale mesterskapet som er verdt å følge.

Norge som outsidere

Det er ekstra gøy at så mange lag kan vinne. Spania er favoritter selv uten Alexia Putellas, vinneren av Gullballen, som røk korsbåndet denne uken.

England, som er i gruppe med Norge, har ennå ikke tapt under Sarina Wiegman, regissøren bak Nederlands EM-tittel i 2017. Tyskland jakter en ny gullalder.

Frankrike har enormt med talent, selv etter uenighetene mellom treneren Corinne Diacre og to av stjernene, Amandine Henry og Eugénie Le Sommer, som ikke er med.

Nederland er for gode til å avskrives. Mange tror Sverige kan gå helt til topps.

Og så har vi Norge, outsideren bak de seks kandidatene. Med Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen på topp er det meste mulig, og trener Martin Sjögren har sagt at laget kan bli med helt til slutt om alt klaffer.

Torsdag fikk også de norske kvinnene en drømmestart på mesterskapet da Nord-Irland ble slått 4-1.

Hva enn som skjer, bør EM bli en fest. Vi vil se rekorder falle. Vi vil se bedre fotball enn noen gang. Når alt er over, vil kvinnefotballen ha tatt et nytt steg fremover.

Det ser ut til å bli et stort et.