Rangnick og isfjellet

Han hadde ingen enkel jobb, Ole Gunnar Solskjær.

Bare spør erstatteren hans, Ralf Rangnick.

Da Rangnick ble trener i november, skulle han ta Manchester United fra krise til topp fire. Så langt har resultatene vært OK, men ikke prestasjonene. De ble nylig rundspilt av Wolves og var heldige som slo Aston Villa i FA-cupen i går.

Ser man på hvor mange trenere United har hatt de siste åtte årene, og hvor mye de har slitt, skulle man tro at rollen knapt har noe å si.

Og kanskje er det akkurat slik.

Det vi ikke ser

I oktober intervjuet NRK den daværende direktøren i Brentford, Rasmus Ankersen, som hadde regissert lagets eventyrferd til Premier League. Dansken har skrevet bøker om hvordan man forbedrer idrettsprestasjoner på elitenivå.

Han ble spurt om hva han syntes er den største misforståelsen med moderne fotball.

– Trenere får altfor mye ære når de vinner, og altfor mye skyld når de taper, svarte Ankersen.

Han fortsatte:

– Det er som et isfjell. De 10 prosentene du kan se fra utsiden, er treneren og spillerne. De resterende 90 prosentene er arbeidet som gjøres ellers i klubben: den sportslige modellen, rekrutteringen, samspillet mellom de ulike avdelingene, slike ting.

Ankersen, som også har hjulpet danske Midtjylland til tre ligatitler, var altså klar i sin tale.

Treneren har mye mindre å si enn man skulle tro.

Åtte tunge år

Ankersen sa dette i en periode hvor Solskjær var under stort press. Selv om han ikke refererte til Solskjær direkte, er det lett å trekke paralleller til United.

United har hatt fire permanente trenere siden legendariske Sir Alex Ferguson steg ned fra tronen i 2013. Alle har innført ulike stiler, fra skotsk tæl til kontringsfotball og høy ballbesittelse.

Ingen av dem har vunnet ligaen eller mesterligaen. De har ikke vært i nærheten.

Før Rangnick tok over, skrev faktisk skribenten John Muller på nettsiden The Athletic at Uniteds trener hadde null å si. Han tok perioden tilbake til 2013, vurderte lagets poengsnitt opp mot stallens markedsverdi, og fant ut at laget hadde prestert omtrent i samsvar med verdien, samme hvem treneren var.

Siden det har heller ikke Rangnick, som er midlertidig trener ut sesongen, klart å endre mye. Han har tatt 10 poeng på fem ligakamper, som er bra, men så har han også møtt de tre verste lagene i ligaen: Norwich, Newcastle og Burnley.

Den eneste ligakampen Rangnicks menn har spilt mot et lag på øvre halvdel, Wolves, har de tapt.

Mot Villa i går slet United med de samme problemene som under Solskjær: Midtbanen slurvet, lagdelene hang ikke sammen og markeringen var skrekkelig. Selv formasjonen, 4-2-3-1, var den samme som før. De vant 1–0, men kunne like gjerne tapt.

Så heller ikke Rangnick har endret like mye som forventet.

I stedet har Ankersen og Mullers teorier virket korrekte.

Spesialistene

Faktisk kan Ankersens isfjell forklare mange av Uniteds problemer. Muller argumenterer at det kun er spillerne som betyr noe, som er sant, men nivået på spillerne prestasjoner henger sammen med mange andre deler av klubben.

Mye av Uniteds sportslige struktur ble visket ut da Ferguson og den daglige lederen, David Gill, sa adjø i 2013. Ed Woodward ble i praksis ny daglig leder. Treneren David Moyes tok med seg et nytt støtteapparat.

Siden har United investert enorme summer i de 10 prosentene som folk kan se. Men hva med de resterende 90 prosentene?

Mange har skrevet mye om kompetansen de mangler her. De to direktørene, John Murtough og Darren Fletcher, er ferske i rollene. Før de ble forfremmet i mars i fjor, hadde ikke United en direktør i det hele tatt.

Få i Uniteds sportslige struktur har levert varene på samme nivå i andre klubber. For ofte har United betalt for mye for spillere. For ofte har de delt ut fete kontrakter til spillere som knapt er på banen.

I Brentford hentet Ankersen inn spesialister innen søvn, statistikk og psykologi. Før Rangnicks tid hadde ikke United hatt en psykolog på 20 år.

Og mens noen fans klager på spillerne, er det selve klubben – og de 90 prosentene av isfjellet – som bestemmer hvilke spillere som faktisk skal kjøpes.

Floppenes forvandling

Disse faktorene skaper et bilde av en klubb som mangler det riktige støtteapparatet rundt selve laget.

Dette kan føre til et miljø hvor det er vanskelig å prestere.

United kan åpenbart bedre enn det de viser. Nøkkelspillere som Harry Maguire og Luke Shaw er milevis unna sitt beste. Storkjøpet Jadon Sancho har vært en skygge av seg selv siden han kom fra Dortmund i sommer.

Bruno Fernandes er ikke lenger supermann. Marcus Rashford virker distrahert.

Kanskje er dette en sesong hvor United trenger en ny start, litt som den Liverpool hadde forrige sesong. Men det er også blitt en trend at spillere sliter mens de er i United.

Se bare på stjernene som har kommet seg bort. Siden Fergusons avgang i 2013 har en rekke flopper funnet formen andre steder.

Den nederlandske spissen Memphis Depay herjet da han kom til franske Lyon, og spiller nå fast for Barcelona. Den argentinske vingen Ángel Di María ble seg selv igjen da han ble hentet av Paris Saint-Germain.

Akademiproduktet Jesse Lingard gikk ett kalenderår i United uten målpoeng i ligaen, men ble en av ligaens store profiler så fort han dro på lån til West Ham. Nå er han tilbake i United – på benken.

Og hva med Romelu Lukaku? Spissen ingen ville ha på Old Trafford, ble en av verdens fremste målscorere i Inter. Han har sagt at overgangen «reddet» karrieren hans.

– Jeg var langt nede da jeg var i United, har han sagt.

De beste klubbene forbedrer spillerne. I United blir for mange av dem verre.

Mangler tid

Derfor er det ikke rart at benkesliterne nå vil bort. Både Anthony Martial, Donny van de Beek og Lingard skal ifølge ulike rapporter ønske seg til klubber hvor de får spille mer – og prestere bedre.

Bli ikke overrasket om disse finner rytmen så fort de kommer seg bort.

Hva skal da United gjøre for å endre ting? Lag har blitt forvandlet før ved å bytte trener, som Chelsea i fjor med Thomas Tuchel. Men på lang sikt har svaret for United vært det samme helt siden Ferguson og Gill dro: De trenger en eller flere direktører, à la Ankersen, som kan forbedre de 90 prosentene.

Ironien er at Rangnick er spesialist på denne rollen selv. I Tyskland lyktes han både som trener og direktør fordi han ofte kontrollerte 100 prosent av det sportslige.

Men nå kan han kun styre laget, uten tid eller autoritet til å endre strukturen rundt det.

Og så lenge det blir slik, vil United forbli et av de vanskeligste lagene å trene.