Post-kort fra Kenya, 10. april: Klokken er 06.00. Ute er det fortsatt helt mørkt. Jeg kan høre det blåse ganske kraftig. Når vinden løyer gir, et par haner beskjed om at de er enige med vekkerklokka i at det er på tide å komme seg ut av senga.
Det frister ikke så mye akkurat nå, må jeg innrømme. Anders bekrefter at han er enig fra senga på den andre siden av rommet. Men jeg vet at den følelsen går fort over.
Etter å ha snakket med andre internasjonale løpere på campen, så har jeg fått beskjed om at kenyanerne drar ut på dagens første økt på denne tiden. Utlendingene varierer et sted mellom klokken 6 og 9. Det er bare å hoppe i løpeskoa.
- Post-kort fra Kenya, 8. april: «Hva i all verden driver de med, som gjør dem så fantastisk gode?»
- Post-kort fra Kenya, 9. april: «Jeg skjønner ikke at det er mulig, særlig i denne høyden»
– Ikke løp med kenyanerne!
Heldigvis har jeg vært forutseende nok til å legge frem treningstøyet, så jeg slipper å tenke. Fem minutter senere er vi ute av døra. Men jeg snur fort. Det kjennes kaldt ut. Treningsvesten i skapet føles som et sikkert valg. Temperaturen må ligge mellom 8 og 10 grader.
I det vi svinger ut av porten på treningscampen er det blitt litt lysere. Vi kan i alle fall se hvor vi setter beina våre. Sola er i ferd med å stå opp. Etter 50 meter er vi oppe ved hovedveien. Krysset viser seg å være et møtepunkt for en rekke løpere.
6-7 mann står og venter på flere mens de tøyer lett, og strekker på løpekroppene sine. De har kanskje tatt en kopp søt Chai-te med melk, men noe særlig med frokost er det ikke snakk om. Nå er de klar for å sanke kilometere.
– Noen møter her, og enda flere avslutter her, får jeg forklart.
Men vi har ikke tenkt å løpe med denne gjengen i dag.
– Ikke prøv å løpe med kenyanerne de første dagene. Dere trenger å venne dere til høyden, var det strenge rådet fra bestyreren på treningscampen da vi ankom i går.
Les videre under bildet.
Frykt for flause
Etter den første løpeturen i går ettermiddag sa jeg meg helt enig. Selv med forholdvis friske bein gikk pulsen og pusten fort ut av kontroll i høyden. Derfor danner vi vår egen duo når vi legger i vei.
Det er kenyanere både foran og bak oss. Vi bryr oss ikke, og er innstilt på å starte veldig rolig. Så jeg forventer at vi straks kommer til å oppleve at de bak oss blåser forbi.
Her skal vi imidlertid bli overrasket. Faktum er at vi tar ganske kraftig inn på de to som løper foran oss.
Anders gir beskjed om at det blir uaktuelt å løpe forbi. Det blir bare flaut når de løper forbi oss igjen. Så vi legger oss pent og pyntelig like bak. 500 meter senere piper klokken min for passering en kilometer. Det viser seg at det går så sakte at jeg ikke kan huske sist jeg løp i det tempoet.
Det varer imidlertid ikke lenge. Gradvis, nesten umerkelig, blir farten skrudd opp. Løperne foran løper så lett at man nesten ikke kan se det på dem. Neste kilometer går over ett minutt raskere. Og noen minutter senere er vi glad de to kenyanerne stikker til høyre og vi rett fram. Vi har nådd vår marsjfart. De har antakelig så vidt startet fartsøkningen.
Rolig start, hard avslutning
Hele tiden møter vi løpere. Noen løper alene. De virker å ta det litt mer med ro. Andre løper i grupper av ulik størrelse. Når vi møter større grupper lenger ut på turen, virker det som det virkelig går unna.
Mot slutten av turen observerer jeg også en gruppe som har sprukket opp. Ut fra høyre kommer det plutselig løpere. De kommer én og én med 15-20 meters mellomrom. Det er ingen tvil om at det går fort. Her er det noen som skal vise form. Farten gir god spredning.
Jeg konkluderer med at det ser ut til at alle starter veldig rolig, men det er noen som avslutter veldig hardt. Mange løper med progressiv fart på morgenøkta.
Vi avslutter vår økt etter en times tid på samme sted som vi startet. Her treffer jeg på Timo, en meget hyggelig 800-meterløper. Han har pers i underkant av 3 sekunder bak Vebjørn Rodals gamle olympiske rekord.
– Føler jeg meg bra, så møter jeg opp klokken 06.00 og løper med en stor gruppe. Føler jeg meg ikke bra, så går jeg ut klokken 06.30. Da har løpegruppene startet og jeg kan løpe i mitt eget tempo, forklarer Timo.
Les videre under bildet.
Uten treningsprogram
Det er ingen tvil om det alltid er noen som føler seg bra på disse fellesøktene. Dermed må man regne med at farta blir høy etter hvert. Timo forteller at det er veldig mange løpere i Iten som løper uten noe bestemt treningsprogram. De bare møter opp klokken 6 og blir med på det som skjer.
Han lar det skinne gjennom at dette ikke er så lurt. For det er ikke alle som når et internasjonalt nivå her. Det blir med forsøket for mange, selv om de med norske øyne holder et bra nivå.
– Du ser aldri noen av de beste løperne i front. De holder igjen og er smarte. Gode løpere løper restriktivt. De ligger gjerne som nummer 5-6, eller i midten av gruppen, forklarer Timo.
Ikke lenge etterpå kommer en av de største gruppene jeg har sett denne dagen på den andre siden av veien. Det må være 30 utøvere som kommer som en samlet enhet på den røde jordveien, som går langs den asfalterte hovedveien. Timo kjenner de fleste og skaffer seg fort oversikt over løperne selv om han står 30 meter unna.
– Han i rød t-skjorte, i midten av gruppa, han har løpt maraton på 2.06. Han heter Kirwa og er en meget god løper, peker og forklarer 800-meter løperen.
Jeg sier meg enig og takker for praten. Nå blir det godt med frokost.
Kan løpe fritt
Før ankomst Iten var jeg spent på underlaget og terrenget. Hvilket landskap kenyanerne løper rundt i til daglig. Vi fikk ikke det store inntrykket da vi kom kjørende fra flyplassen. Derfor var jeg spent da vi skulle ut på vår første løpetur. Dette var ettermiddagen før morgenøkta som er beskrevet over.
Når man ikke er kjent kan det være en utfordring å finne fram. Men jeg ble forsikret om at vi ikke kom til å rote oss bort. På treningscampen hadde de dessuten et unøyaktig løpekart vi kunne prøve å memorere før vi løp ut.
Som tidligere orienteringsløpere så vi det som en utfordring og ikke et problem.
Underlaget i område er rød jord og rød grus. Noen steder er det ganske mykt. Andre steder er det ganske hardpakket. Noen av veiene er ganske brede grusveier med lite trafikk. Så finner man smale grusveier, og stedvis er det typen litt brede stier.
Uansett så kan man løpe ganske fritt i forhold til fremkommelighet. Det kan være noen steiner man må passe seg for, men det er stort sett mulig å holde den farten man vil overalt. Det er optimalt for friidrettsløpere. Det innbyr til at man kan holde bra fart, samtidig som underlaget er ganske mykt.
Dette gir mulighet for å tåle stor treningsmengde uten at man blir skadet. Skader er som kjent løperes verste fiende.
Og valgmulighetene er utallige. Det veier og stier på kryss og tvers over alt. Det gjør at man kan finne seg runder av valgfri lengde. Jeg siktet på 13-14 kilometer denne første økta.
Les videre under bildet.
Et festlig syn
De første kilometerne nøt vi de nye omgivelsene. Det var herlig å kunne løpe i shorts og t-skjorte igjen. Tredemøller og asfalt var byttet ut med rød jord. Etter kort tid merket vi en annen ting som skulle bidra med underholdning på løpeturen.
Det å være to hvite menn som løper rundt i dette landskapet skaper nemlig en del ekstra oppmerksomhet. De kenyanske barna synes dette er et festlig syn. Hele tiden kommer de stormende til fra fra siden når vi kommer løpende.
– How are you? Mzungo, how are you?, roper de.
Det betyr noe sånt som «hvite mann, hvordan har du det?».
Noen holder ut hånda og vil ha «hige five» i det vi passerer. Andre står og vinker. Mens de ivrigste velger å løpe sammen med oss en stund. Barbeint eller i sandaler spretter de lett av gårde i samme tempo. Det virker som det er den naturligste ting i verden.
– What time is it?, er en annen slager, mens noen få spør etter penger.
Vi løper stadig forbi små åkerlapper ved siden av et lite hus. Der dyrkes det familien trenger i form av mais, bananer og annet. Mange av husene er runde og bygd av leire. I nærheten står det gjerne en ku eller tre. Og hele tiden får vi tilrop fra barn.
- Mzungo, how are you?
Vi smiler, svarer og vinker. Og får sjenerte smil og latter til svar.
Les videre under bildet.
Tøff test venter
Anders setter kursen for campen litt tidligere enn meg. Så plutselig løper jeg alene i et ukjent landskap. Etter hvert begynner jeg å bli litt usikker på hvor jeg er på vei. Jeg vil gjerne ta første til høyre, og så høyre igjen, for å komme meg tilbake i samme retning.
Jeg begynner å bli tørst og sliten. GPS-klokka viser at økta fort kan bli lenger enn 14 kilometer. Jeg finner en liten sti til høyre og ender opp med løpe rett ut på et stort jorde. 500 meter lenger fremme ser jeg et hus, så jeg løper dit. Der møter jeg to tenåringer.
– I hvilken retning er Iten?, spør jeg.
De begynner å le, før de peker på en vei 500 meter lenger fremme. Jeg takker dem. De spør om de kan få klokken min, og så ler de igjen.
På veien tilbake spør jeg flere jeg møter om jeg er på rett vei. Og alle svarer vennlig etter beste evne. Og etter 17,5 kilometer er jeg tilbake til utgangspunktet. Den første løpeturen i Kenya er gjennomført.
I morgen venter det en tøffere test. Da skal jeg prøve å henge meg på de lokale.
Du kan følge mine opplevelser her på nrk.no hele uka, samt på twitter og instagram (@NRKPost). På sosiale medier og i kommentarfeltet under tar jeg gjerne i mot spørsmål og kommentarer angående min reise.