«Jeg skjønner ikke at det er mulig, særlig i denne høyden»

Post-kort fra Kenya, 9 april: Vel framme i Iten får jeg et første innblikk i hva som foregår av trening på den kenyanske landsbygda.

De kenyanske løperne er mange. Veldig mange. Og de løper fort. Veldig fort.

Her kan du lese gårsdagens Post-kort!

I flokker på 10, 20 og nærmere 30 løpere på det meste, kommer de susende ut av svingen på den gamle jordbanen. Noen løper drag på 400 meter, andre noe lengre. Felles er at farten er høy.

Det ligger en energi i luften som er vanskelig å forklare. Den blir utløst av disse store løpegruppene som iført piggsko kommer forbi igjen og igjen. De ligger to og tre i bredden og blir anført av den sterkeste i gruppa. Resten henger med så godt de kan.

De i midten klarer seg fint. Verre er det med dem som sliter på halen av feltet. De gir alt for å klare å være med på hele draget. Men stadig er det noen som må slippe en meter eller fem.

Totalt er det nærmere 200 løpere på banen samtidig. Det er Track Tuesday i Iten. Det er et spesielt syn.

Les videre under bildet.

Selv om klokken bare er 10.30 har det vært en lang dag. Da alarmen på Anders sin mobil jagde oss opp av sengene på hotellet, like ved flyplassen i Nairobi, viste displayet 04.15.

Folk og husdyr

Et kvarter senere satt vi i en taxi på vei til innenriksterminalen. Der møtte vi igjen på gjengen av kenyanske maratonløpere på vei hjem fra suksess i Europa. De satt i avgangshallen og småsov mens de ventet på 06.15 flyet til Eldoret. Vi skulle samme vei.

Det var som å fly Widerøe i Norge. En mellomlanding etter 40 minutter, før kapteinen oppga 11 minutter flytid videre til vårt stoppested.

Under oss så vi kilometer på kilometer med dyrket mark oppdelt i mindre områder, og skog. Plutselig dukker det opp en liten flyplass, og like etterpå kan vi gå inn i ankomsthallen og hente bagasjen.

For en uke siden gjorde jeg en avtale med treningssenteret vi skal bo på om at de skulle komme og hente oss på flyplassen. Derfor står det en karved navn Daniel og venter på oss med et smil, og mr. Post skrevet for hånd på en hvit lapp. Han geleider oss rett ut i en gammel kassebil.

Kjøreturen fra Eldoret til Iten er ikke lenger enn litt over tre mil. Allikevel tar det nærmere 90 minutter. Trafikken i Eldoret går tregt på dårlige veier. Ut vinduet ser vi folk og husdyr overalt.

«Home of champions»

Det er et yrende liv rundt de små kioskene og butikkene langs veien inn og ut av sentrum. Bølgeblikk og gammelt trevirke er ivrig tatt i bruk som byggemateriale. De ferdige skurene er malt i ulike farger. Vi sier ikke så mye til hverandre, men prøver å la inntrykkende synke inn.

Da vi ser en bue over veien, skjønner vi at vi nærmer oss. Jeg har sett den på en rekke bilder. Welcome to Iten – Home of champions, står det skrevet. Endelig er vi fremme.

En vakt vinker oss gjennom en port og vi blir ønsket velkommen på Lornah Kiplagat High Altitude Training Center. (Mye mer om vårt bosted følger i senere Post-koty).

Etter en kjapp frokost er jeg klar for å se meg rundt. De siste kilometerne inn mot Iten har antallet løpere langs veien økt. Lette i steget har de vært på vei inn eller ut av byen. Jeg er litt bekymret for at vi har gått glipp av hele morgenøkten på den lokale banen.

Løpere jeg har snakket med har fortalt at det hver tirsdag morgen er samlet store mengder løpere på en jordbane to kilometer unna trainingscampen vi bor. Vi får på oss treningstøyet, hiver kameraet i en liten sekk og får en retningsbeskrivelse.

Les videre under bildet.

De første 500 meterne går nedover og alt føles som normalt. Men med en gang vi løper inn i en motbakke blir jeg minnet på at vi befinner oss 2400 meter over havet. Pulsen stiger fort, og pusten går tungt umiddelbart.

Høyden gjør at det er mindre oksygen i lufta, som gir mindre oksygen til de arbeidende musklene. Hjertet kompenserer med å pumpe blodet fortere rundt i kroppen. Her skal det ikke mye til før man blir andpusten.

Vi er glade for at vi skal se på folk løpe intervalltrening og ikke løpe selv. Hvis vi rekker treningen. Et kvarter tidligere blir vi forklart at det første inntar banen klokken 7. Og de siste gir seg litt over klokken 11. Da vi nærmer oss, møter vi en rekke løpere joggende motsatt vei. Det ser dårlig ut.

Rød jord

Da vi runder en bakketopp, skimter vi banen litt lenger ned. Det er i alle fall folk der. 100 meter lenger ned bakken får vi fullt utsyn til hva som foregår. Langs den ene langsiden ligger en liten tribune. I midten av banen er det gress med to jordstier diagonalt etter at løperne har løpt stigningsløp.

Selve banen består av rød jord. Den er bred, slik at den har bra kapasitet. Og det er bra. For selv om det har vært løpere på banen siden klokken 7, så er det fortsatt stinn brakke. Jeg tror nesten ikke det jeg ser. Det må være nærmere 200 løpere på banen samtidig.

De aller fleste kjører en eller annen form for intervall. Noen kjører uttøyning inne på gresset. Andre driver med stigningsløp og løpsdrill. Vi stiller oss på sidelinjen for å se på. Det er et imponerende syn. Store løpsgrupper flyr forbi på langsiden.

Det går så fort at det hadde vært tilnærmet full spurt for normale mennesker.

Allikevel fortsetter de runde på runde avbrutt av noen korte pauser. Jeg skjønner ikke at det er mulig. Særlig ikke i denne høyden. At noen få holder dette nivået, er jo ikke overraskende. Men at det er så mange er bare helt utrolig.

På sidelinjen står trenere med stoppeklokker og fløyter. De følger nøye med på tidene. Noen løper en gitt distanse per drag. Andre starter og stopper på fløytesignal.

De sterkeste drar

De fleste løper i en større eller mindre gruppe. Det er tydelig at kenyanerne liker å trene samlet. De sterkeste drar dem som er dårligere med seg. De svakeste gir seg når de har fått nok. Det er ikke snakk om å løpe i sitt eget tempo fra start. De henger seg på halen av feltet så lenge det går.

Når det er slutt på kreftene, så er det slutt på økta. Da får resten løpe videre.

En av trenerne på sidelinjen er Brother Colm. Den irske presten kom til Iten på 1970-tallet for å undervise på en skole. Han hadde ikke peiling på løping og trening. Egentlig skulle han være i byen en kortere periode. Men han har aldri dratt.

I løpet av årene har han blitt en av Kenyas mest anerkjente trenere. Han sier at han har lært av å se på sine talentfulle elever. Nå står han med rødmussede kinn, stoppeklokke rundt halsen og speider etter både kjente og ukjente løpere.

Han kjenner alle. Og alle kjenner ham.

– Denne banen ble anlagt i 1950-årene, forteller Brother Colm.

– Da jeg kom hit på 70-tallet, var den 440 yards lang på grunn av engelske standarder. Vi flyttet målstreken til den andre siden og gjorde om på lengden, forteller treneren, som har hatt ansvaret for Wilson Kipketer og som fortsatt trener verdensrekordholderen på 800-meter, David Rudisha.

Les videre under bildet.

Det betyr at på denne jordbanen har omtrent alle med betydning for kenyansk løpehistorie testet formen på ett eller annet tidspunkt i karrieren. Det er så mange medaljevinnere i VM, OL og afrikansk mesterskap at det er umulig å holde oversikt.

– Det trenes her hver dag, men det er flest løpere her på tirsdager, forteller Brother Colm.

Få vil gå glipp av Track Tuesday. I dag trener alt fra verdensmester på 1500 meter, Asbel Kiprop, til vestlige turister på banen. Fartsforskjellen er enorm.

«Ingen» løper på tartan

Det ironiske er at for et par måneder siden ble den første banen med tartandekke åpnet utenfor Iten. Men få bruker den nye banen som ligger 4-5 kilometer unna.

Jeg snakket med en engelskmann som brukte førsteøkta på det topp moderne tartandekke. Han fortalte at det var 15-20 løpere der. De aller fleste utlendinger. På jordbanen var det sikkert innom nærmere 300 i løpet av 4 timer.

– Kenyanerne liker seg best på jordbanen når de skal trene. Det har med underlaget å gjøre. De føler at det er best for beina. Den nye banen brukes bare litt tett opp mot konkurranse for å kjenne på farten, forklarer Brother Colm.

Det samme gjelder asfalt. Det går en asfaltvei gjennom Iten, men den brukes sjeldent til trening.

– De løper svært lite på asfalt. Bare noen få ganger i forbindelse med den siste maratonoppkjøringen, slår den vennlige treneren fast.

Vi blir stående å se fascinert på treningen til de fleste har gitt seg. Sakte begynner de å jogge fra banen og retning byen. Denne delen av treningen passer oss bedre. Vi glir opp i en gruppe kenyanere som jogger så sakte som mulig og spør en av de bakerste om økta hans.

– Var det en bra økt?

– Ja, formen er god.

– Hva kjørte dere?

– Først så løp vi 10 ganger 600 meter, så avsluttet vi med 10 ganger 400 meter, forklarer han.

Det viser seg at han satser ganske bredt. Fra 5000 meter til halvmaraton. Det neste store målet er en halvmaraton i Kina i mai. Persen på 5000 meter er 13.14. Han synes det er dårlig. Det finnes utallige på hans nivå her.

Bare én nordmann har løpt fortere. Det er Marius Bakken, som har trent svært mye i Kenya.

Tilbake på campen forsøker vi å slappe av litt, før vi skal prøve oss på vår første ordentlige løpetur. Vi må jo finne ut hva slags terreng kenyanerne bruker når de ikke er på jordbanen.

Du kan følge mine opplevelser her på nrk.no hele uka, samt på twitter og instagram (@NRKPost). På sosiale medier og i kommentarfeltet under tar jeg gjerne i mot spørsmål og kommentarer angående min reise.