Persiabuktas fotballkrig

Quiz. Hva har disse tingene til felles?

• Jakten på Lionel Messi.
• Auksjonen av Da Vinci-maleriet Salvator Mundi i 2017.
• Semifinalen i Asiacupen 2019.
• PSG vs. Man City.

Svar: Alle har vært kamper mellom to små ørkenland som er naboer og bitre rivaler: Qatar og De forente arabiske emirater.

Disse statene i Persiabukta bør ha lite å si i fotballen. De har 13 millioner innbyggere totalt. De har ingen kjente spillere eller klubber, og totalt har de nådd ett VM-sluttspill – i 1990, da Emiratene tapte alle sine kamper.

Men så stor makt har de skaffet seg, at det er umulig å forstå dagens toppfotball uten å vite om sjeikenes ambisjoner.

De to står nå bak to av Europas sterkeste lag i Paris Saint-Germain og Manchester City. Emiratene eier det mest ambisiøse nettverket av fotballklubber verden har sett.

Qatar skal arrangere VM neste år. De har den mektigste personen i europeisk fotball i Nasser Al-Khelaifi.

De lønner Lionel Messi, en av tidenes beste spillere.

På overflaten vil begge familiene vinne mesterligaen, den mest prestisjetunge klubbturneringen i fotballen.

Men striden går langt dypere enn sport. Den handler om politikk, regional makt og global status.

Og den er veldig, veldig personlig.

Flere tusen døde

– Dette er personlige kongedømmer. Det er politiske systemer av en helt annen sort enn det vi er vant til, sier Nils A. Butenschøn til NRK.

Han er professor ved Norsk senter for menneskerettigheter og har skrevet flere bøker om Midtøsten. I motsetning til land med demokrati, sier han, styres disse to statene av familier som har vært i strid siden 1800-tallet.

I dag er lederne Mohamed bin Zayed Al-Nahyan, president i Emiratene, og Sheikh Tamim bin Hamad Al Thani, emiren av Qatar.

Spesielt Mohamed bin Zayed Al-Nahyan er fryktet i regionen. Nicholas McGeehan, en journalist og etterforsker som har jobbet med menneskerettigheter i Midtøsten i 20 år, beskriver ham som karismatisk, ambisiøs og svært nasjonalistisk.

– Han lar seg ikke stoppe av noe for å få ting som han vil, sier McGeehan.

– Og han hater kongefamilien i Qatar.

De to statene er blitt søkkrike på olje og gass. De siste 20 årene har de investert i ting som kunst og underholdning for å ha flere bein å stå på. De har kjøpt seg global prestisje og mektige venner – og med det økt militær sikkerhet.

De har også prøvd å ta fokuset bort fra de utenlandske arbeiderne som lokkes dit for å bygge opp infrastrukturen. Mange av disse fratas frihet og rettigheter, nektes betaling, bor i skitne leirer og jobber lange dager i 40 varmegrader.

Kun i Qatar har minst 6500 liv gått tapt det siste tiåret, ifølge The Guardian.

Det totale tallet er sannsynligvis langt høyere.

Så de to landene har jobbet hardt for å styrke sitt renommé. Det viktigste verktøyet har vært sport. Qatar har arrangert et hav av idrettsarrangementer, mens det statlige flyselskapet, Qatar Airways, har sponset fotballag som Barcelona.

Emiratenes versjon, Fly Emirates, har sponset lag som Chelsea, Real Madrid og Arsenal. I 2009 fikk Emiratene sitt eget Formel 1-løp.

Men ingen slike avtaler kan måle seg med kjøpene av to fotballklubber.

Når stater eier klubber

I 2008 ble City den første fotballklubben som ble tatt over av en stat. Teknisk sett er eieren Sjeik Mansour, et medlem av kongefamilien og halvbroren til Mohamed bin Zayed.

Men det er ikke Mansour som styrer butikken. Citys styreformann er Khaldoon al-Mubarak, en av kongefamiliens politiske rådgivere samt daglig leder i Mubadala, selskapet som forvalter statens oljefond.

Citys hovedsponsor er Etihad Airways, et av Emiratenes to statlige flyselskap.

McGeehan er klar på at både PSG og City er knyttet opp mot de to statene.

PSG ble i 2011 kjøpt av Qatar Sports Investments (QSI), et av selskapene som forvalter Qatars oljefond. PSGs president, Nasser Al-Khelaifi, er styreformann i QSI.

Med så rike eiere har PSG og City vunnet mange titler. Begge drømmer om å vinne mesterligaen.

Samtidig har de blitt redskaper for politisk spill.

Selfie med Xi

Selskapet som eier City, er City Football Group (CFG). Siden 2012 har det kjøpt eller investert i ni andre fotballklubber i land som USA, Kina, India, Australia og Japan.

Dette nettverket har spredd de økonomiske interessene både til CFG og Emiratene. I Kina, hvor president Xi Jinping vil vinne VM innen 2050, har CFG åpnet kontorer og fotballskoler. Etihad Airways har økt sin kapasitet til kinesiske byer.

I oktober 2015 var Xi Jinping på Citys treningsanlegg under et statsbesøk. Samme måned solgte CFG 13 prosent av sine aksjer til China Media Capital, et selskap med lenker til den kinesiske staten.

City, koordinert av Al-Mubarak, har blitt en brikke i Emiratenes utenrikspolitikk.

Qatar har fokusert mer på makt internt i fotballen. Da de tok over PSG, kjøpte beIN Media Group rettighetene til den franske toppligaen. De har senere sikret seg rettighetene til mesterligaen for Nord-Afrika og Midtøsten.

BeIN Media Group ble satt opp av Al Jazeera, den statlige kringkasteren i Qatar. De er basert i Doha, hovedstaden i Qatar.

Sjefen for beIN Media Group er Nasser Al-Khelaifi.

Dette har gjort Al-Khelaifi til en viktig støttespiller for Det europeiske fotballforbundet (Uefa), som står bak mesterligaen. Samtidig har Qatar brukt PSGs spillere til å drive positiv PR for Qatar som land.

Men ingen slike manøvre kan måle seg med VM i 2022.

Blokaden

I 2010 var Emiratene den ledende staten i Midtøsten for sport. Men i desember samme år sjokkerte Qatar verden ved å vinne retten til å arrangere VM i 2022.

Hvordan en ørkenstat som da hadde to millioner innbyggere, fikk VM, er en lang historie. Uansett falt det neppe i god jord hos president Mohamed bin Zayed-Al Nahyan.

– Jeg tror det var et betydelig slag for Emiratenes stolthet, sier McGeehan.

Tre måneder senere startet noe annet som skulle bidra til å øke spenningen: Den arabiske våren.

Qatar støtter islamistiske grupper som Det muslimske brorskap. Det motsatte gjør Emiratene og Saudi-Arabia, Persiagolfens stormakt.

Både under og etter den arabiske våren ga Qatar og Emiratene hjelp til ulike grupper i land som Tunisia, Libya og Egypt. Samtidig ga Al Jazeera dekning til de islamistiske gruppene i den arabiske verden.

Al Jazeera har også kommet med kritisk dekning av Qatars naboer, spesielt Saudi-Arabia.

Så i juni 2017 hadde Saudi-Arabia og Emiratene fått nok.

De annonserte en blokade av Qatar. Sammen med Egypt, Bahrain og et par andre land brøt de all handel og alle diplomatiske bånd til Qatar. Saudi-Arabia stengte landegrensen, havnene og luftrommet.

Qatarske statsborgere fikk to uker på seg til å forlate Emiratene, Saudi-Arabia og Bahrain.

– Det var den tøffeste diplomatiske konflikten i området siden statene der ble selvstendige, sier Butenschøn.

Landene anklaget Qatar for å finansiere terrorisme i regionen. Qatars utenriksminister sa at anklagene skyldtes en misforståelse og desinformasjon, men snart fikk Qatar 13 krav de måtte innfri for at blokaden skulle ta slutt.

De måtte blant annet stenge ned Al Jazeera og bryte alle bånd til islamistiske grupper.

Konflikten ble spilt ut flere andre steder.

Svimlende budkrig

Fem måneder etter at blokaden hadde begynt, skulle Da Vinci-maleriet «Salvatore Mundi» gå under hammeren i New York.

Det ble solgt for 450 millioner dollar, den høyeste summen betalt for et kunstverk på en auksjon noen gang.

Grunnen var at Emiratene og Saudi-Arabia hadde vært i budkrig. De bydde anonymt, men begge ble lurt til å tro at de kjempet med representanter fra Qatar, som har bygget et storslått kunstmuseum i Doha.

Så bestemte var de altså på å slå Qatar, at de firedoblet prisen. Først senere fikk de vite at de hadde sloss mot hverandre.

Fløy inn 4000 kuer

Kampen mellom Qatar og Emiratene i Asiacupen i 2019 var landenes første møte under blokaden.

Cupen ble arrangert i Emiratene, så qatarske fans og journalister var bannlyst. Foran 38.000 tilskuere ble Qatars nasjonalsang buet.

Men Qatar vant 4-0. De ble bombardert av flasker og sandaler.

Tapet var en krise for Emiratene. De fikk bot på 150.000 dollar for fansens oppførsel. Treneren, Alberto Zaccheroni, forlot jobben.

Vondt ble til verre da Qatar vant finalen.

Igjen kom Emiratene ut som taperen. Det samme skulle skje med blokaden. Qatar kastet penger på de økonomiske og logistiske problemene. Da de gikk tom for melk, som pleide å komme fra Saudi-Arabia, fløy de inn 4000 kuer.

– Dette var en eksistensiell krise; de ble truet fra alle kanter. Så de brukte milliarder på å forsvare seg, sier McGeehan.

Qatar la også politisk press på naboene. Med årene har staten knyttet til seg en rekke storspillere, blant dem Xavi, Barcelonas legendariske playmaker, som er trener der for Al-Sadd. Med årene har Xavi rost Qatar som land.

Nå spilte han inn en video hvor han ba landene om å gjøre slutt på blokaden.

Hvor mye det hadde å si, er usikkert, men Emiratene og Saudi-Arabia slet med å få internasjonal støtte. I januar i år endte blokaden, uten at Qatar hadde innfridd de 13 kravene.

Butenschøn sier at blokaden var mislykket, og trekker frem en avgjørende faktor.

– Qatar spilte kortene sine riktig, og blokaden var imot USAs interesser. USAs kommandosentral for Persiabukta ligger i Qatar, så USA prøvde å finne en måte å forene sine allierte der, både Qatar og Saudi-Arabia.

Kun noen måneder senere vant Qatar en ny politisk kamp, denne gangen i europeisk fotball.

El Qlassico

I april i år prøvde 12 av de største klubbene i Europa å lage sin egen turnering: «Superligaen».

Det var en nærmest lukket turnering med faste medlemmer. De 12 ville ha færre lag, flere større kamper, mer penger og uavhengighet fra Uefa, som de mente ikke ga dem en stor nok del av potten fra mesterligaen.

Om ligaen lyktes, ville den svekke Uefa og ødelegge mesterligaen. City var blant de 12.

De eneste virkelig store lagene som sto på Uefas side, var PSG og Bayern München.

Det ga mening for Al-Khelaifi å støtte Uefa. Mens City hadde kommet på kant med Uefa for brudd på diverse finansielle regler, så han nå en sjanse til å bli enda viktigere for Uefa. Han satt allerede i Uefas «executive committee».

Dessuten eide beIN Media Group rettigheter til mesterligaen. Det ga lite mening for Al-Khelaifi å ødelegge en turnering han hadde investert i.

Hva med Bayern? Der var grunnene ikke like klare, men det er verdt å nevnte at de siden 2017 har blitt sponset av Qatar Airways. De har dratt på treningsleirer i Doha siden 2011.

Da Bayern og PSG møttes i finalen av mesterligaen i fjor, kalte Qatar Airways kampen for «Qlassico».

Jakten på Messi

Superligaen ble ingen suksess. Den kollapset etter to dager på grunn av raseri fra fans og presse, spesielt i England. Ni av de 12 har siden krøpet tilbake til Uefa.

De har også mistet sine ledende roller i European Club Association (ECA), en viktig organisasjon som representerte mer enn 260 klubber på kontinentet. Så ECA trengte en ny president.

Valget falt på Al-Khelaifi, som nå er den mektigste mannen i europeisk fotball.

Det var nok en politisk seier for Qatar.

Så, i sommer, slo de kloa i Messi. City jaktet ham i fjor sommer, da han ville forlate Barcelona, men argentineren ble da værende i Spania. At han nå dro til PSG, var som et trofé i seg selv for Al-Khelaifi.

Qatar vil bruke Messi som en slags ambassadør inn mot VM. Nylig ble det klart at han, Neymar og Kylian Mbappé — PSGs tre store stjerner – skal spille en turnering i Doha i januar.

Men det er om noen måneder. Denne uken handler alt om PSG og City. Når de møtes tirsdag, vil de fleste se det som en fotballkamp med en ball, to mål og 22 spillere.

I Persiabukta vil det være en ny duell mellom kongefamiliene.

Butenschøn sier at hatet mellom de to landene har dempet seg etter at blokaden tok slutt.

Men McGeehan har ingen tro på at PSG vs City har mistet noe av sin prestisje.

– Jeg tror det er ekstremt personlig. Det betyr veldig mye, sier han.

–––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Kilder: Al Jazeera, CNN, Daily e-post, Doha News, Foreign Policy, Josimar, The Guardian, The Intercept, The New York Times, The Washington Post.