På tide å kutte klassisk

Å fokusere på noe så naturlig som én stilart vil halvere utgiftene, bidra til å utjevne smøreutfordringene, stimulere rekruttering i flere land enn Norge – og ikke minst la naturen endelig få gå sin gang.

Den norske langrennsdominansen er et tema som har blitt diskutert i en årrekke. Og med god grunn.

De tre siste VM i nordiske grener har vist bedre enn noen gang at «nordisk» mer og mer betyr «norsk». Av 72 individuelle medaljer har Norge tatt 41.

Det er hele 57 prosent av medaljene.

Går vi 20 år tilbake i tid, til VM i Lahti 2001, var prosenttallet 20. Den norske dominansen er altså nesten tredoblet.

Vi har også vunnet 9/12 av stafettene i sprint og på distanse i de samme tre siste verdensmesterskap. Det er kanskje mest av alt overraskende at tre faktisk er vunnet av andre.

Norge er enormt gode. Resten av verden sliter mer og mer med å henge med. For langrennssporten er det ikke lenger en utfordring, men et problem. Russiske Aleksandr Bolsjunov og hans mange sportslige og usportslige bravader kan ikke i seg selv endre det inntrykket.

Tiltak har blitt satt i verk. Ingen har endret en selvforsterkende tendens. De sterke blir bare enda sterkere. Av helt naturlige grunner. Det er stjernene og vinnerne som får medieoppmerksomheten, sponsorene og det beste støtteapparatet. Og stjernene er norske.

Tyst i Tyskland

Det er ingen som fornekter problematikken. Interessen for langrennssporten faller. Et VM på tysk jord gir så vidt notiser i tyske aviser. Og notisene omhandler hopp og kombinert. Tysk TV har for mange år siden sluttet å sende verdenscuprenn i langrenn direkte. Det samme gjelder flere tidligere langrennsstormakter. Og man kan kanskje skjønne det.

Sist Tyskland tok en individuell VM-medalje i langrenn var i 2007. Sveits og Frankrike tok sine siste i Falun for seks år siden.

Og selv om Norge symboliserer problemet, kan de ikke gjøre annet enn sitt beste, som langrennssjef Espen Bjervig også fortalte NRKs Nyhetsmorgen under VM.

Om det dreier seg om å forberede løpere eller å ha det beste støtteapparat og de beste smørerne.

Løsningen er det opp til andre å finne. Mens Norge prøver å bidra, foreløpig etter fattig evne.

Men det står ikke på forsøkene. Norge inviterer til kompetansedeling gjennom blant annet treningssamlinger for juniorer og gjennom trenersamarbeid. I tillegg har FIS satt begrensninger på størrelsen av støtteapparat ut fra antall utøvere.

Mer radikale grep, som en fellespool med smørere eller utdeling av ferdig smurte ski ved start, anses som urealistiske.

Smøreproblemer

Den nevnte smøringen er likevel et kjernetema her.

Den kvalitetsmessige overlegenhet de største nasjonene, som i praksis er Sverige og Russland i tillegg til Norge, har på dette området skaper en konkurransefordel vi har gjort oss fortjent til, men strengt tatt ikke trenger.

Og det er ikke bare snakk om ressurser, hvor vi også er overlegne. Ola Lunde, NRKs ekspertkommentator på skiskyting, hvor disse problemstillingene også er mer og mer relevante, fremhever også elementet med at de norske smøreteamene har en arbeidsmoral som ironisk nok forsterker forskjellene ytterligere.

De norske smørerne er kjent for å være tidligst ute i løypa og slukke lysene i smørebodene sist på kvelden. Slikt bidrar til de enestående resultatene. Og en ufrivillig forsterking av problemene. Norge gjør sitt beste. De andre er ikke gode nok.

Arven etter Boklöv

Vår ekspertkommentator i langrenn Torgeir Bjørn er uenig med meg. Han argumenterer veldig godt for at klassisk stil er det som egentlig ér langrenn, og derfor må beholdes. I tillegg er det mange nasjoner, faktisk inkludert Tyskland, som ikke vil røre den opprinnelige stilarten.

Men langrenn har blitt noe mer. Og det må skisporten snart ta den mest smertefulle følgen av og konsentrere all oppmerksomhet og alle ressurser om den ene, mest moderne stilarten.

Den mest åpenbare parallellen er at det ikke arrangeres VM-konkurranser i Oberstdorf i hopp i klassisk stil, med samlede ski.

V-stilen er en videreutvikling av denne.

En hel verden gjorde alt for å stoppe svenske Jan Boklöv, da han på slutten av 1980-tallet med sin nye stil forurenset den pure sport, som selv konger hadde utøvet. Men Boklöv hadde en mektig alliert, med forbokstav n.

Fordi naturen, her representert ved aerodynamikken, er satt sammen slik at denne måten å hoppe på fører hopperne mye lenger.

Seigpining

Ingen stopper naturens gang i lengden. Selv om langrennssporten fortsatt gjør et imponerende godt forsøk.

Men delingen i klassisk stil og skøyting er kunstig. Det er ikke som i svømming, der stilartene er vidt forskjellige fra opprinnelsen. Fristilen er en videreføring av den klassiske diagonalgang, en videreføring man lenge prøvde å stoppe.

Men fysiske hindringer og skøytefrie soner var ikke gjennomførbart i lengden.

Skøytingen var på vei til å innta sin naturgitte plass som enerådende.

I stedet fikk klassisk-entusiastene, anført av Norge, gjennomført det geniale grepet med å lage to forskjellige stilklasser innen langrenn.

Og reddet den klassiske stil.

Som på sitt vis har en logikk for mange med kjærlighet til det å gå langrenn. Dette er jo fortsatt den måten en overveiende majoritet av dem som går langrenn forflytter seg på. Og det vil det også fortsette å være i overskuelig fremtid, om det er i trikkeskinnespor i skogene eller på fjellvidder. Eller hvor det nå enn kommer til å være snø tilgjengelig i det hele tatt.

Men delingen i klassisk og fristil er bare en utsettelse.

Fasen vi er inne i nå er en form for seigpining på ferden mot slutten på konkurranser i klassisk stil.

De beste er uansett best

Som også kan lyde en tanke konstruert etter dager med dramatikk og fantastiske opplevelser av klassisk langrenn, om det dreier seg om Johannes Høsflot Klæbo, Therese Johaug, Emil Iversen eller Heidi Weng gjennom avslutningshelgen av VM.

Men disse løperne er også verdens beste i fristil. Det som i starten å ut til å bli to forskjellige typer løpere, har blitt en ensretting. Og da holder det med én stilart.

I øyeblikket er opprettholdelsen av klassisk stil ren nostalgi. Og misforstått nostalgi. Tydeligst kombineres dette i det øyeblikk som kanskje har gledet langrennshjertene aller mest denne vinteren: Marit Bjørgens comeback i det svenske Vasaloppet.

Hovedfokus under og etter løpet var i større grad på den tilsynelatende bruken av ulovlige skøytetak enn på de sportslige resultatene. I begge klasser ble det også satt nye løyperekorder med mange minutters margin.

Sveitsiske Engadin Skimarathon har allerede innført fristil i sitt langløp, og det med suksess.

Toppidrettens innerste vesen er å bevege seg raskest mulig. Klassisk stil er å kjøre med bremsene på, som en uttrykte det.

Til ungdommen

Og de som skjønner det best er de unge.

De vil forflytte seg fritt og fort. Fristil er det man vokser opp med nå. Fristil er fart og lekenhet, klassisk stil et rudiment, et spor av fortiden.

Smøreutfordringene er som nevnt et av de største klasseskillene i langrennssporten, også blant dem som en dag skal kunne bli nye stjerner.

Men mest for foreldre, som ikke bare skal kjøpe dobbelt av alt utstyr, slik sporten er lagt opp i dag. Mange av dem skal også sette seg inn i det å smøre ski, hvilket krever erfaring og ikke minst tid.

Det viktigste signalet til de unge vil være at langrenn er en sport der alle har muligheter til å lykkes, og der man går fortest mulig i den ene stilarten som er raskest. I dag er det skøyting.

Dette er også den enkleste veien til å utjevne gapet i forutsetninger mellom de største nasjonene og alle de andre som i øyeblikket henger etter.

Fra skiathlon til mixed

Og hva mister vi egentlig i mesterskapssammenheng med å ta bort klassisk-stilen? Veldig lite, er det umiddelbare svaret. De aller fleste øvelser er like godt egnet for begge nåværende stilarter.

Det åpenbare unntaket er skiathlon, altså 15 eller 30 km med skibytte.

Men disse distansene kan enkelt erstattes av mixed-øvelser, som langrenn av ganske uforståelige grunner ennå ikke har introdusert i større sammenhenger.

Mixed-konkurranser øker veldig i popularitet, uavhengig av årstid. Sommer-OL i Tokyo vil, når det en gang finner sted, inkludere en dobling av antall mixed-konkurranser til 18.

For langrennssporten vil dette være en mulighet til å ta ytterligere steg inn i fremtiden.

Men mest av alt er det et tap for Norge. For det vi på sikt risikerer å tape, er det behagelige fraværet av andre nasjoner i toppen av internasjonalt langrenn.