På storebrødrenes skuldre

Alle gode ting er tre, sier vi i Norge.

Enda mer treffende i denne sammenheng er den svenske varianten: Tredje gången gillt.

Jakob er den særdeles gilde og nå så gylne tredjeutgaven av løperfamilien Ingebrigtsen fra Sandnes. Nå har han fullført familiens prosjekt – i hvert fall inntil videre.
Og ikke minst fått far Gjert til å gråte. Det sier faktisk ganske mye om prestasjonen.

Forrige søndag holdt Jakob Ingebrigtsen pressekonferanse i Tokyo.

Der stilte TV 2 spørsmål om hvor lenge han hadde tenkt på denne 1500-meteren.

«Siden 2012», var svaret. Den gang ble den nesten 10 år eldre storebroren Henrik sensasjonelt nummer 5 i finalen på 1500 meter i OL i London på ny norsk rekord, 3.35.43, bare en måned etter at han hadde tatt EM-gull på distansen.

Datoen var 7. august 2012.

Lillebror Jakob var fortsatt bare 11 år. Men denne augustkvelden bestemte han seg for å bli den i familien som brakte OL-gullet på denne legendariske distansen hjem til Sandnes. På dagen ni år senere fullførte han prosjektet på Olympiastadion i Tokyo.

Brødrene baner vei

Å være lillebror i familien Ingebrigtsen er noe i nærheten av et relativt begrep. Henrik er ikke familiens eldste bror, og mellom Henrik og Jakob er det to andre brødre. En av disse, Filip, er som kjent også en som løper – og løper fort.

For mens historiene begynte å vandre om de utrolige tidene lillebror Jakob var på vei til å oppnå i påfallende ung alder, var det sju år eldre Filip som overtok familietronen. I EM i 2016 i Amsterdam blir han familiens andre europamester på 1500 meter, hvilket i seg selv var spesielt. Det skulle bli enda mer unikt.

Mens Henrik begynte å føle på mer og mer sammenhengende skadeproblemer, tok Filip ytterligere et steg opp i den absolutte verdenstopp året etter. Da kaster han seg inn til bronse på 1500 meter under VM i London.

Men det er kanskje symptomatisk at familiens første- og til denne augustdag fire år senere eneste- medaljevinner i et globalt mesterskap allerede her forteller om hvor glad han har vært for å kunne forberede seg i skyggen av hysteriet rundt lillebror Jakob.

Jakob har alltid hatt søkelyset på seg. Far Gjert har heller aldri gjort noe for å dempe forventningene på femtesønnen. Og han har visst hva han har snakket om.

Utviklingen til Jakob Ingebrigtsen har fulgt en mye brattere kurve enn noen har trodd skulle vært mulig. Unntatt den samme far. Gjert Ingebrigtsen tar enormt med plass. Men Gjert Ingebrigtsen er også en far som har tatt så mye plass at det faktisk har gitt mer ro for høyt eksponerte sønner enn det umiddelbart har kunnet virke som.

Det er også gjort atskillige feilvurderinger på veien, som de også selv har innrømmet. Det har blitt presset og prioritert for hardt fra en tidvis brutalt krevende trenerfar, det har blitt trent for mye og fokusert feil. Særlig har dette gått ut over eldstebror, sportslig sett, Henrik. Hans skadehistorikk er like skremmende som den er nedslående- men også tankevekkende. For det har blitt samlet mengder av erfaringer og kunnskap på veien – i en stadig kamp mot omgivelser og seg selv. I en indre blanding av kustus og kjærlighet i familien. Der også Filip Ingebrigtsen har hatt sin rause andel tilbakeslag.

Bak dem har lillebror Jakob tatt med seg lærdommen- og brukt den meget, meget effektivt. Han ble familiens tredje europamester på 1500 meter allerede som 17-åring. Nå er han olympisk mester – og fortsatt bare 20 år gammel.

Våre vestlandske vinnere

Ingebrigtsens gull er Norges fjerde og siste i dette OL.

Samtlige av gullene er kommet i øvelser Norge aldri tidligere har vunnet. Slik sett er dette et tidsskille i norsk OL-historie.

Samtidig har samtlige av disse gullvinnerne sin opprinnelse på Vestlandet. Den gylne linje går fra Ulsteinvik i nord, via Bergen, Fusa og til Sandnes. Og den eneste som er fra Østlandet, sandvolleymester Christian Sørum fra Rælingen, tok også turen til volleyballskolen i Sand i Ryfylke før han virkelig ble god. Nå er han olympisk mester.

Vi skal ikke konkludere alt for kategorisk med hvorfor. Men foruten den friske lufta er det et fellestrekk i mennesker og omgivelser som er villige til å bidra med all den oppofrelse og støtte som skal til for at deres unge talenter skal få de aller beste forutsetninger for å lykkes. Om det er ved å droppe jobb, tannlege, hytter eller å frakte sand inn med båt for å lage bane, slik foreldrene til Anders Mol har gjort i Strandvik.

I natt var det samlet 6–700 mennesker for å se OL-finalen i sandvolleyball, i bygda med 500 innbyggere.

I Sandnes noen timer senere ble det neste gullet også feiret med ekstatisk jubel.

Foran alle de hundrevis av glade mennesker var familien selv -mor Tone, forloveden Elisabeth, søster Ingrid og brødre. Dette er et gull vunnet av dem alle, ikke bare Jakob og Gjert på plass i Tokyo.

Midt oppe i de rørende gledesscenene, er det en i familien som holder seg rolig, mens han smilende og lett undrende bivåner den lykkelige familien rundt seg.

For hva funderte han egentlig over, den 7-årige minstebroren William, der han sto?

Dette var dagen for å sette seg nye, store mål, slik Jakob gjorde det for nøyaktig ni år siden. I 2032 er det OL i Brisbane.

Og fortsatt har jo ingen i familien eksempelvis vunnet OL-gull og satt verdensrekord på samme dag. Tenk litt på det, du, William Ingebrigtsen.