Samtidig som de paralympiske utøverne reiser hjem, starter hverdagen for innbyggerne her i Pyeongchang.
Fyrverkeriet, blitsregnet og heiaropene stilner i OL-byen.
Park Yeon Jun skal tilbake til Seoul og studere. Hun har jobbet for arrangøren ved Pyeongchang Olympic Stadium.
Det tok nesten to år og 800 millioner kroner å reise de 35.000 setene.
Fire seremonier, i OL og Paralympics, blir stadionets historie.
– Jeg hadde håpet at det kunne bli et museum. Men nå skal det forsvinne og det synes jeg er bortkastede penger, sier Jun til NRK.
– Vanvittig
Trenger du et stadion med kapasitet på 35.000 tilskuere når byen har 40.000 innbyggere?
Hvordan skal du bruke en ishockeyarena i en by uten ishockeylag?
Og hvem skal dra nytte av den storslåtte hoppbakken i et land uten hopptradisjoner?
Disse spørsmålene har kvernet hos arrangøren, og fortsatt er noen ubesvarte.
Stedet, som ligger i et av Sør-Koreas fattigste regioner, ønsker nemlig å unngå «de hvite elefantene».
Anleggene som blir stående malplasserte og koster en formue i vedlikehold.
I 2013 ble disse kostnadene beregnet til drøyt 100 millioner kroner i året, ifølge Forbes.
Arrangøren har forsøkt å få støtte fra staten, og selv om de skulle lykkes, vil årssummen lyde på over 60 millioner kroner.
Derfor skal minst fire av de høymoderne anleggene jevnes med jorden.
– OL skal alltid legges til én by, og i dette tilfelle en liten by. Det ligger i kortene at de vil få problemer med etterbruken. Nå demonterer man et anlegg som koster 7–800 millioner kroner. Da sparer man driftskostnader. Men å investere nesten en milliard, er jo vanvittig, sier Harry Arne Solberg.
Solberg er økonomiprofessor ved NTNU Handelshøyskolen og forsker blant annet på OL-økonomi.
Det som nå skjer i Sør-Korea, er langt fra et ukjent problem.
Dårlige inntekter
Vi så det senest under sommer-OL i Rio de Janeiro og vinter-OL i Sotsji.
Her, som hos andre søkerbyer, var det store planer om etterbruk og økt turisme. Anlegg og stadioner skal lokke folk til skibakken, skøytehallen eller konsertarenaene.
Interessen skal øke som følge av eksponeringen gjennom lekene. Byens status skal få seg et løft som OL-by.
Men alt dette har en begrenset, hvis noen, effekt, ifølge Solberg.
– Det som er gjort av akademisk forskning, dokumenterer at de økonomiske virkningene i form av turisme og investeringer ikke svarer til forventningene. Vanligvis har arrangør forventninger til at man (seerne) oppdager steder og andre ting. All forskning viser at det ikke skjer. Det er heller sånn at folk stimuleres til å reise til lignende arrangementer andre steder i verden enn å reise til tidligere arrangørbyer, sier Solberg.
Professoren understreker at det ikke er de kommersielle midlene som utgjør inntektene, men de statlige overføringene.
Forventningene om fremtidige inntekter er alltid overvurdert, ifølge Solberg.
«Ingen» vil betale
Utviklingen er heller ikke til å ta feil av. Færre og færre ønsker å bli sittende igjen med regningen etter lekene.
Budsjettene er ikke bare store i seg selv, men siden 1960 har samtlige sprukket, ifølge Vox.
En studie fra Oxford i 2016 viste også at halvparten sprakk med over 100 prosent.
Lekene i 2004 hadde 12 kandidater, men i 2024 hadde antallet krympet til to: Paris og Los Angeles.
IOC fryktet at enten en av byene ville miste interessen, og derfor ble Los Angeles servert OL i 2028.
Dermed ble to OL delt ut samtidig for første gang i historien.
Pyeongchang vant sin OL-kamp mot München og Annecy. Tyskerne meldte seg på igjen før 2022-lekene, men kandidaturet ble knust i en folkeavstemning.
– Vi kan gjøre det billig
Pyeongchangs budsjett på cirka 50 milliarder kroner er blitt til nesten 100 før utøverne har forlatt byen, ifølge blant andre CNBC.
Her er langrenns- og skiskytingsløypene lagt over en golfbane. Golf er også en gigantisk idrett i Sør-Korea, men interessen for vinteridrett brer seg ikke så langt forbi skøyteisen.
Det gjør den definitivt i Norge, hvor debatten rundt en OL-søknad har oppstått jevnlig siden nådestøtet mot Oslo i 2014.
Foreløpig er forslagene blitt skutt ned like raskt som de dukket opp. Viljen i det politiske Norge, og blant folket, er mildt sagt lunken.
Dét handler først og fremst om kostnadene, tror Birgit Skarstein.
Fredag ble hun valgt inn i utøverrådet til Den internasjonale paralympiske komité (IPC).
– Jeg mener at vi må kunne gjøre OL rimelig. Vi må kunne gjøre OL bærekraftig. Ikke minst fordi så mange nasjoner som mulig skal kunne ha muligheten til å være vertskap. Det er snakk om store ressurser og mye penger som kunne kommet til gode et annet sted, sier Skarstein til NRK.
29-åringen har stor forståelse for at mange er skeptiske til at Norge skal gå i samme fotspor som Sotsji, Pyeongchang og Beijing.
Samtidig mener langrennspiggeren at Norge har mulighet til å gjøre et OL billigere.
IOC har også vært åpne for kostnadssparende tiltak, som for eksempel å spre lekene over flere byer.
– Du trenger ikke bare fortelle hvordan ting burde vært, men også gå inn og ta et aktivt valg med å bidra. Du kan si sånn: «OK, vi vil ikke være med på dette kjøret, men vi har et forslag til hvordan vi kan gjøre det på en rimelig måte». Legg det forslaget på bordet, og så får IOC heller si at de ikke ønsker det, sier Skarstein, og legger til:
– Jeg tror vi kan gjøre OL bærekraftig, billig og enkelt.
Planter skog i alpinbakken
Foreløpig er det lite som tilsier at OL-kostnadene vil reduseres med det første. Tokyo, som arrangerer sommer-OL i 2020, har forsøkt en rekke kostnadssparende tiltak.
Likevel er kostnadene allerede nesten dobbelt så store som planlagt.
Det er også usikkert hvor store etterslep Pyeongchang vil sitte igjen med. Nå starter ryddejobben for å unngå de største smellene.
Allerede før OL var det sterk motstand mot byggingen av alpinanlegget i Jeongseon, hvor store mengder skog måtte hugges ned.
Nå som OL er over, skal anlegget rives og skogen plantes tilbake. Prosjektet vil koste rundt 700 millioner norske kroner.
Kanskje burde alpint vært lagt til et helt annet sted i Sør-Korea. Kanskje burde OL-planene, og kravene til dem, vært enda tydeligere i utgangspunktet.
Park Yeon Jun er skeptisk til mye av pengebruken, men samtidig synes hun det har vært noen «magiske måneder».
Så spørs det hvor mange hvite elefanter som vil minne på sørkoreanerne de olympiske lekene.
– Forskningen vår viser at det store flertallet har glemt hvor arrangementer har funnet sted. Man er opptatt av Northug og Klæbo. Om det var i Kuala Lumpur, Beijing eller København, kommer i andre rekke, sier Solberg.