OL-sensasjonen om sitt nye liv: – Surrealistisk

6. juni 2014: Jørgen Graabak er på Sognefjellet for å gå på ski. Brått og støyende lander et helikopter. Det er kommet for å frakte ham hjem til Sagauka i Melhus.

Der skal Graabak motta trøndersk idretts høyeste utmerkelse, Olavsstatuetten.

For Bjørn Dæhlie var helikopter et ganske vanlig transportmiddel. Petter Northug rekvirerer stadig vekk flyvende maskin med rotor på taket når det haster med å komme seg et sted.

For 23 år gamle Jørgen Graabak finnes det absolutt ingenting hverdagslig med å bli hentet i helikopter.

Gullsjokket

Det synker litt inn, denne dagen. Livet har tatt en vending. På grunn av de to dagene i februar da det temmelig utenkelige skjedde i Sotsji i Russland.

OL-debutanten var vraket fra det norske kombinertlaget til den første øvelsen. Så ble han hentet inn i varmen til storbakkerennet.

18. februar skulle bli dagen da Jørgen Graabak vant sitt aller første internasjonale renn individuelt. At det skjedde i OL, kan være tilfeldig.

Like sannsynlig er det at Graabak var best forberedt av alle da det gjaldt som mest. At han traff best med formen. At han hadde mest is i buken og mest mot i brøstet. For to dager senere gjentok han bragden.

Snøhetta i solnedgang

Som ankermann, gikk han Norge inn til seier i lagkonkurransen. På det svingete oppløpet var han frekkest og kjappest. Eller best, som det også kalles.

– Vi hadde et lite stopp på flystripa i Oppdal, som jeg kommer til å se tilbake på med et glis i lang tid, sier Graabak til NRK.no.

Han snakker om helikopterturen, som han føler er det kuleste han har vært med på etter at han reiste fra sitt første OL med to gull på to starter og hundre prosent uttelling.

– Å bli hentet på Sognefjellet og flydd hjem for å få Olavsstatuetten, for så å ta med gamlefar Håvard Klemetsen fra Trondheim og ned på samling igjen …

– Det var surrealistisk å sitte der. Med den jobben man har og elsker, og samtidig å få være med på sånne opplevelser – å få fly over Dovrefjell og forbi Snøhetta i solnedgangen ... Det var en stor opplevelse!

Det aller største øyeblikket

Intervjuet foregår mellom grantrærne i Granåsen. Det er i dette terrenget mye av grunnarbeidet ble – og fortsatt blir – gjort. Det er her Graabak trives aller best.

Han søker skogens ro, så ofte han kan. Han har til og med sluttet å ha musikk på ørene når han løper her. Inntrykkene fra skogen er nok. Det er hans inspirasjon.

Herfra flyr tankene med den største naturlighet, og helt uten helikopterhjelp, tilbake til de uforglemmelige – og samtid litt uforståelige – dagene i Sotsji.

– Jeg husker veldig godt et øyeblikk der jeg står bak seierspallen. Både Fabian (Riessle, bronse) og Magnus (Moan, sølv) har gått opp før meg, sier Graabak, og beskriver:

– Du ser OL-ilden foran deg og venter på at «nå kommer navnet mitt». Det var nok kanskje det aller største øyeblikket i OL, å stå der og se på den øverste pallplassen og vite at nå er det min tur.

Les videre under bildet.

Som en drøm

Det begynner altså å synke inn nå.

– Men fortsatt føles det litt som en drøm, hele OL. Det var en guttedrøm bare å være med der. Samtidig ble det ekstra sterkt med at jeg ikke fikk lov til å være med på den første konkurransen. Det var ikke artig. Jeg klarte å slå tilbake og vise at jeg fortjente å være en del av stafettlaget, sier Graabak.

Han var overrasket, og er det fortsatt. Men mens folk flest anså det som en sensasjon at nettopp Jørgen Graabak skulle bli OL-konge i kombinert, var nok ikke det totale sjokket like stort for han som gjorde seg selv til hovedperson.

– Jeg hadde ikke forventet å vinne. Samtidig går du for seier. Jeg følte meg sterk og var i godt slag, så muligheten var der. Og da det først skjedde, var det et resultat av veldig hard jobbing over lang tid. Så kanskje var det ikke så overraskende likevel når man ser tilbake på det, reflekterer han.

Var fotballtalent

Og ja, han hadde forberedt seg i lang tid. Nærmere bestemt i rundt ti år. For det var som 12-åring Graabak begynte med kombinert. At han skulle satse på nettopp denne sporten, var ingen selvfølge.

Lenge var han minst like opptatt av – og kanskje enda bedre i – fotball.

– Er Rosenborg blitt snytt for en stjerne?

– Ja, definitivt, ler Graabak.

Mer alvorlig sier han:

– Jeg kunne sikkert blitt god i fotball også hvis jeg hadde jobbet like dedikert og like hardt med det. Men det får man aldri vite.

At han ble kombinertløper, skyldes miljøet i Granåsen som Graabak ble en del av da han begynte på videregående. Der trivdes han. Der fant han tryggheten. Der slo han røtter som gjorde at han kunne vokse og etter hvert blomstre som menneske og idrettsutøver.

Les videre under bildet.

Familiekjær

Den vakreste buketten høstet han selv i Sotsji. Det blir ikke finere enn to gull på to starter i et OL. Likevel gjødsler han på harde livet. Han vil ha mer. Og om bare tre måneder er det VM nesten på hjemmebane, i svenske Falun.

Gauldalingene kommer til å være godt representert i den norske kolonien på tribunen. De skal heie fram dalførets store helter, Marit Bjørgen i langrenn og altså Jørgen Graabak i kombinert.

Derfor har «nei» blitt et av de viktigste ordene for Graabak. Skal man bli – eller forbli – verdens beste i en olympisk idrett, må man si nei til mye som er gøy.

Det har falt seg ganske naturlig. For selv om Jørgen Graabak innrømmer at det kan være stas å bli gjenkjent av folk flest og invitert til TV-show og annen moro, så trives han aller best i sosialt samvær med sine nærmeste og på lange turer i skog og fjell.

– Jeg er en rolig og familiekjær type, fastslår han.

– Burde du smidd mer mens jernet er varmt?

– Det får vi se når jeg ser tilbake om noen år. Jeg håper at jeg kan holde jernet varmt noen år til, så får vi smi når karrieren nærmer seg slutten, sier 23-åringen.

F16 – ja, takk!

En henvendelse han aldri var i nærheten av å avslå, var tilbudet om å bli med på en F16-flygning. Av praktiske årsaker blir det ikke i 2014. Etter VM i Falun, derimot ...

– Det vil nok toppe helikopterturen også, gliser mannen som fløy Norge tilbake til toppen i den gamle paradegrenen kombinert.