OL-mesteren møtte bjørn: – Et fjes jeg ikke hadde håpet å se

Jørgen Graabak holdt hodet kaldt da han plutselig var sju-åtte meter fra en bjørn. Men da illsinte jordveps gikk til angrep, la han på sprang og hoppet i elva.

Jørgen Graabak

Eventyr eller mareritt? Plutselig sto Jørgen Graabak ansikt til ansikt med en bjørn.

Foto: Renate Rognan / NRK (illustrasjon)

Så dukker det opp et fjes som jeg ikke hadde håpet å se. Da står det en bjørn foran meg og lurer på hva han skal ta seg til.

Jørgen Graabak

Dette er historien om kombinertløperen og bjørnen. Og historien om kombinertløperen og jordvepsene.

– Jeg har en tendens til å treffe på ulike ting når jeg er i skogen, erkjenner OL-kongen i kombinert fra Sotsji-lekene sist vinter, Jørgen Graabak (23).

De færreste har hatt gleden av å treffe en sprell levende brunbjørn i den frie natur. Det hadde altså Graabak under en treningstur på sensommeren i 2012.

Slik forløp det, ifølge ham selv:

– Jeg bodde hjemme på Melhus og var på en av mine mange løpeturer i Vassfjellet. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke musikk på ørene. Den gangen hadde jeg stort sett musikk i ørene på trening. Plutselig rundt en sving ser og hører jeg at det rasler i en busk og blir stående dønn i ro.

– Da er jeg kanskje sju-åtte meter fra busken eller trærne. Jeg står og hører, det fortsetter å rasle, så jeg blir stående helt i ro. Det er tydelig at den andre enden ikke har oppfattet at jeg er der ennå, forteller Graabak.

Jeg sprang forholdsvis fort hjemover igjen.

Jørgen Graabak

Adrenalinrush

Fortsatt vet han ikke hvem eller hva «den andre enden» er for noe(n).

– Det går et par sekunder. Så blir det stille på andre enden. Og så dukker det opp et fjes som jeg ikke hadde håpet å se. Da står det en bjørn foran meg og lurer på hva han skal ta seg til. Jeg er forholdsvis klar i hodet der og da, beholder roen og står helt i ro. De store nervene kom ikke med en gang, sier Graabak.

Der står han altså, ansikt til ansikt med bjørnen, på det som må kunne betegnes som kloss hold. Så gjør Bamse Brakar det Graabak håper den skal gjøre.

– Bjørnen snur og lunter avgårde. Han fant ut at det ikke var mye kjøtt på de beinene der, han hadde bedre ting å finne på. Da finner jeg meg selv litt, jeg også, og drar andre veien, naturlig nok. Da kjenner jeg det begynner å bruse litt, og da kommer etterdønningene av det adrenalinrushet som kom. Jeg sprang forholdsvis fort hjemover igjen, erkjenner Jørgen Graabak.

Det er en sånn ekstrem setting når du møter en bjørn på så kloss hold.

Jørgen Graabak

Mer spesielt enn OL-gull

Han løp riktig nok ikke rett hjem. Som toppidrettsutøvere flest, fullførte han økta. Men han løp i en annen retning.

– Sånn sett i ettertid er jeg kanskje mindre redd for å møte bjørn og vilt i skogen enn jeg var før dette. For når du møter en uforberedt bjørn på sju-åtte meters avstand og den ikke foretar seg noe, så skal det litt til. Etter den gangen har jeg tatt sånne ting med knusende ro, sier Graabak, som riktig nok ikke har møtt «sånne ting» som en bjørn etterpå.

Han kan uansett ikke nekte for at han ble redd. Uansett hvordan han subjektivt opplevde situasjonen, blir han avslørt av pulsklokka.

– Klart, du blir redd. Men det var ikke før etterpå det satte inn virkelig. Jeg trodde ikke jeg sprang spesielt fort tilbake, men da jeg så ned på pulsklokka og så på farten jeg holdt, skjønte jeg at det var noen hormoner og diverse innsprøytninger som begynte å virke. Det var en artig opplevelse.

– Når du blir gammel og grå, tror du at du kommer til å huske Sotsji eller bjørnen best?

– Det er nok bjørnen. Det tror jeg nesten. Det var en spesiell opplevelse. Det er en sånn ekstrem setting når du møter en bjørn på så kloss hold. Det sitter i en stund. Men Sotsji kommer også til å huskes. Det er to ting man ikke så lett glemmer.

Les videre under illustrasjonen.

Jørgen Graabak sau

Jørgen Graabak vet fortsatt ikke hvorfor han skulle liste seg innpå sauene. Men han vet at han glemte å sjekke hvor han satte bena.

Foto: Renate Rognan / NRK (illustrasjon)

Hoppet i elva

Lett kommer heller ikke Graabak til å glemme en naturopplevelse fra i sommer. Under ei spenstøkt på hytta havnet 23-åring plutselig i nærkamp med mye mindre, men adskillig mer hissige, skapninger enn bjørn.

Jeg observerer sau 50 meter fra meg og finner ut at jeg skal gå 15 år tilbake i tid, til en mental alder på cirka åtte år.

Jørgen Graabak

– Midt i treningsøkta fant jeg ut at jeg skulle gå ned i elva for å ta meg litt drikke. På tur tilbake observerer jeg sau 50 meter fra meg og finner ut at jeg skal gå 15 år tilbake i tid, til en mental alder på cirka åtte år. Jeg går inn i full «Mission Impossible Tom Cruise spion-mode». Jeg lister meg fram og tenker at jeg skal komme meg tettest mulig, innleder Graabak.

Og fortsetter:

– Etter noen sekunder og noen steg, blir seansen avbrutt av summing. Da kikker jeg ned og står en liten meter fra et jordvepsebol. Da sier det pang sju ganger på veldig kort tid. Jeg legger beina på nakken og springer så fort jeg klarer ned til elva, og hopper i for å komme meg unna.

Sju stikk

Han kom ikke unna.

– Jeg fikk sju vepsestikk godt spredt utover kroppen på noen få sekunder. Heldigvis er jeg ikke allergisk. Jeg berget bra, men fikk meg en liten støkk.

– Hva tenkte du da du dukket under vannet?

– Du får tanker fra diverse tegneserier der svermen ligger og venter over vannet. Heldigvis hadde de stukket tilbake til bolet sitt og kanskje funnet roen igjen, for de var forholdsvis aggressive, sier Graabak.

Du får tanker fra diverse tegneserier der svermen ligger og venter over vannet.

Jørgen Graabak

Han erkjenner at autopiloten tok styring i situasjonen.

– Det er et øyeblikk der du bare er full av adrenalin og gir full gass. Det er mye røtter og lyng du kan snuble i, men du tenker ikke over det, du springer alt du er mann om, og det går alltid bra i sånne situasjoner. Det gikk fort igjennom skogen der, jeg tror aldri jeg kommer til å springe så fort gjennom en skog igjen.

Les videre under illustrasjonen.

Jørgen Graabak veps

Jørgen Graabak så for seg tegneseriebilder i hodet da han lå i elva og lurte på om jordvepsene fortsatt svirret over vannskorpa.

Foto: Renate Rognan / NRK (illustrasjon)

Fikk bilder fra dokumentarer

– Det føltes som drapsbier, dette her, eller?

– Du tenker det verste når det skjer. Du tenker at nå blir jeg stukket i stykker, liksom. Jeg fikk definitivt inn bilder fra dokumentarer om farlige bier.

Heller ikke noen vepsestikk fikk Jørgen Graabak til å avslutte treningsøkta, bare for å ha det nevnt.

Og til helga får han svar på om treninga har vært god nok. Da innledes verdenscupsesongen i Kuusamo.

Siste nytt

Sendeplan

Kl. Program Kanal