Norsk oppdagelse brukes av utøvere i hele verden

Når du skal ta noen svømmetak i bassenget eller hoppe i havet tar du gjerne med deg et stort badehåndkle, gjerne så stort som mulig.

For stuperne derimot, betyr ikke større bedre.

– Jeg ser jo på det som min beste venn!

Helle Tuxen har drevet med stup i over ti år og har kvalifisert seg til OL i Paris for første gang. Hun ler når NRK spør om den lille tøybiten – ofte kalt «shammy» på engelsk.

– Det er alt jeg eier og har når jeg stuper.

Og hun er ikke den eneste. «Alle» stupere, inkludert store verdensstjerner, bruker det.

«Hva er det han rare nordmannen driver med»

Men kluten, «shammy», pusseskinnet, det lille håndkleet – kjær klut har mange navn – har ikke alltid vært en del av stupesporten.

Historien bak tar oss snaue femti år tilbake i tid, til Austin, Moskva, Japan – og en bensinstasjon i Tønsberg.

For «oppdagelsen», eller importeringen om du vil, av kluten til stupesporten startet med en nordmann.

– Hele gjengen sa «hva er det han rare nordmannen driver og tørker seg med?»

Oppdagelsen på bensinstasjonen

Det forteller hovedpersonen selv, Jon Grunde Vegard. Den nå 66 år gamle mannen var i sin tid en særs god stuper. Han deltok i hele 68 senior-NM, mottok kongepokalen i 1983 og deltok i OL i 1984.

Fra 1976 til 1980 gikk han på skole i Austin i Texas, og det var der han satte i gang stupernes elsk-forhold til den lille pussekluten.

Vegard hadde selv vært på jakt etter noe annet enn et håndkle, men endte opp med noe annet enn det han lette etter:

– Men så går jeg innom en Texaco-stasjon i Tønsberg og spør om de har «vileda skinn». Nei, den dritten har vi ikke, sa han i kassa. Rett og slett. Så pekte han og sa «prøv den der».

Det han pekte på var en boks med pusseskinn, som ofte brukes for å tørke bilen når du har vaska den.

– Jeg tror alle bensinstasjoner har den.

Men den gikk han for. Og tok den med seg til Austin i 1976.

Fra Texas til Moskva

Der ble han først møtt med rare blikk, men så skjedde det noe:

– Etter hvert sa de: «få far din til å sende meg et sånt».

Lagkameratene hadde fått sitt, og et år senere ble det nasjonale mesterskapet holdt i deres basseng i Austin. Den samme tonen gjentok seg:

– Da så disse andre amerikanske stuperne hva disse Texas-stuperne drev og tørka seg med. Så spurte de «hvor har du fått det fra»? Og da sa de at det var meg. Da spurte de om de kunne få, forteller Vegard.

Senere på året skulle mange av de samme utøverne konkurrere i Europa, og dit tok Vegard med seg pusseklut fra Texaco til alle som ville ha.

Og så spredte det seg raskt.

– Senere på sommeren så jeg en russer som faktisk brukte et sånt skinn. Så jeg sa «jøss, hvor har du fått det?». «Nei, det bytta jeg til meg av en amerikaner som var i Moskva», sa han. Den hadde den amerikaneren fått et av meg, og så var han og konkurrerte i Moskva.

– Brukt på biler

Og nå tenker du kanskje «hva er egentlig greia med denne lille pussekluten?». Og det er faktisk en god grunn til at den har blitt bredt tatt i bruk.

– For eksempel så bruker jo turnere magnesium for å holde grepet, og så bruker vi dette håndkleet vårt, forteller Helle Tuxen.

– Det er for at vi ikke skal glippe når vi går inn i våre posisjoner. Så du kan ikke være for våt, for da går du jo ut av posisjonen. Og så kan du ikke være for tørr heller, for da blir du «stuck» i posisjonen.

Hun sier håndkleet gir de den perfekte balansen mellom våt og tørr. Den er lett å vri opp og tørker fort mellom bruk.

– Det er jo faktisk brukt på biler, som er litt morsomt, for det absorberer så mye væske.

Tuxen forteller at det er flere vanlige reaksjoner på bruken, fra folk som ikke nødvendigvis kjenner så godt til stupesporten.

– De er litt sånn «Hva søren? Du stuper i vann og så skal du bli tørr? Hvorfor gidder du det?». Det er veldig mye det. «Du skal jo stupe rett uti, så hva er vitsen?» Men du får jo helt panikk om du ikke har med dette håndkleet. Å ikke tørke deg godt nok ødelegger stupet. Så det er veldig avgjørende for det vi gjør.

– Noe så teit!

Men den avgjørende oppdagelsen av pusseskinnet, får ikke Jon Grunde Vegard mye takk for.

– Nei, takk og takk. Det må i så fall være de som har gjort business på det. Men det er ingen som har kommet til sånn «åh, tusen takk, nå har jeg tjent meg 100 000 kroner», liksom.

For flere andre gjorde penger på den lille tøybiten. Bortsett fra opphavsmannen Jon Grunde Vegard selv. Selv tjente han aldri mer på oppdagelsen enn en pappeske med T-skjorter som en byttehandel.

– Jeg fikk betalt for hundre pusseskinn med for små T-skjorter for damer. Noe så teit!

– Du hadde kanskje ikke trodd at det skulle ta så av da du tok det med over til Austin?

– Nei, men jeg fikk jo en viss idé da Speedo ga ut til alle de som var der og skulle ha 100 stykker. Men jeg var ikke noe særlig «businessminded» den gangen. Det er litt dumt. Jeg gjorde aldri noe business på det.

– Angrer du på det, eller?

– Angrer og angrer. Det er jo utallige ting man kunne ha gjort annerledes og tjent eller spart litt penger på. Det er en av de tingene jeg har tenkt på at, søren, dumt jeg ikke hadde mer talent for det da.

Det kan sies å være et slags «takk» at han ble skrevet om i boken «Eureka! How Innovation Changes the Olympic Games» av John Naber, som handler om oppfinnelser og oppdagelser som har endret olympiske idrettsgrener.

– Hvordan kjennes det å ha endret historien?

– Ja, det er ... kult, det, hehe.