De tredje sommerlekene i Paris skriver seg inn i historien som særdeles vellykkede, kort og godt.
En av de viktigste grunnene til det gode er alt som ikke har skjedd, paradoksalt nok.
Ingen særlige demonstrasjoner.
Ingen terroraksjoner.
Ingen særlig kritikk for å ha fordrevet hjemløse.
Eller for å ha inkludert russere og israelere.
Og, ja, ingen ny fransk statsminister som skulle ta noe av den positive oppmerksomheten.
Selv Seinen lot seg til slutt overtale til velvillighet, på nærmest magisk vis.
Men det kanskje mest avgjørende var at Frankrike og Paris ikke fikk en av de virkelige hetebølgene Europa har opplevd de siste årene.
Dette ville nemlig minnet alle på at OL på sommeren i Europa i fremtiden ikke vil være mulig å arrangere.
Av hensyn til utøvernes helse og publikums sikkerhet.
Juni i år ble den varmeste som noen gang er registrert.
Og OL ble for mange kanskje mest av alt et velkomment avbrekk fra den stadige rekken av dystre og nedslående klimanyheter.
Til et slik formål var lekene intet mindre enn perfekte.
En eventyrlig eufori
For de har blitt en optimistisk feiring av idretten og livet. Kanskje uten særlig grunn. Men likevel.
Det har i stedet vært en eufori rundt konkurransene man knapt har sett maken til.
Med et lydnivå inne på arenaene så enormt høyt at det har blitt en attraksjon i seg selv.
Særlig i svømmehallen ved La Defense, hvor Leon Marchand ble hjemmenasjonens store gullgutt med fire triumfer, samt i judoarenaen, der en av de to ildtennerne fra åpningsseremonien, Teddy Riner, endelig vant OL-gull.
Frankrikes medaljefangst var rekordstor allerede med en uke igjen av OL. Som ikke kan overraske noen, med den støtten man opplevde.
FOLKEFEST: Tilskuerne har strømmet på under hele OL. Her fra mennenes fellesstart i landeveissykling, hvor Remco Evenepoel (på bildet) syklet inn til OL-gull.
Foto: AFPAllsang ved Seinen
Støtten – og sangene. Det har blitt sunget som aldri tidligere på OL-tribuner, med en allsang-spilleliste av høy kvalitet.
I tillegg til en rekke klassikere, som Édith Piafs «No, je ne regrette rien» og Joe Dassins «Les Champs-Élysées», har nasjonalsangen selv, Marseillaisen, runget over arenaene.
Uten hjelp fra DJ-er og høyttalere.
Også når Frankrike selv ikke har deltatt. Det skjer ikke mange andre steder.
Men også utenlandske utøvere har opplevd entusiasme på et nivå de ikke trodde var mulig.
Etter at svenske Mondo Duplantis satte verdensrekord foran 75 000 tilskuere inne på Stade de France virket han nesten rystet over jubelen han ble omfavnet av og kalte «det mest sinnssyke publikummet jeg noen gang har opplevd».
Selv hos blaserte parisere har gleden over å ha lekene i sin egen by endt på et nivå ingen trodde det var mulig å oppleve i Paris.
Også klagene fra restauranteiere, som i starten av lekene var misfornøyd med at OL hadde skremt bort de vanlige hordene av turister på denne tiden, stilnet og ble erstattet av noe som nesten kunne minne om stolthet.
Armand Duplantis hoppet 6,25 meter i OL-finalen og sikret seg OL-gullet i stavsprang.
Tidenes olympiske catwalk
Dette har blitt kombinert med et hav av internasjonale a-kjendiser til stede på arenaene, som har gitt en oppmerksomhet til lekene bare slike kan. Og gjorde OL til den catwalken åpningsseremonien til de grader hadde lagt opp til.
Snoop Dogg var så synlig på så mange arenaer at han til slutt endte som en kandidat til tittelen som lekenes uoffisielle maskot.
Uansett om han var lønnet og regissert av NBC og OL-ambassadør for lekene i Los Angeles i 2028, selvfølgelig.
Sammen med seg i tetsjiktet hadde han Tom Cruise, Ariana Grande, Ryan Gosling, Steven Spielberg, Lady Gaga. Med veldig mange flere.
Der fikk man også drahjelp av nye virale stjerner som den tyrkiske skytteren Yusuf Dikeç, den muffinsspisende norske svømmeren Henrik Christiansen, den 51-årige britiske skateren Andy MacDonald, den amerikanske turneren Stephen Nedroroscik, breakeren Raygun og ikke minst den uheldige franske stavhopper Anthony Ammirati, som ble en, ja, stor stjerne.
Denne rekken av nye og gamle kjendiser, blandet med idrettens egne superstjerner, som LeBron James, Novak Djokovic og Simone Biles, satt inn i et ikonisk rammeverk, som sandvolleyballarenaen foran Eiffeltårnet, fektingmattene i Grand Palais eller hestekonkurransene i Versailles, gjorde at de som fremsto som lekenes egentlige vinnere strengt tatt var Instagram og TikTok.
Et nytt salgsprospekt
Men i dette sosiale medier-speilet ser man de egentlige triumfatorer, nemlig turistbyen Paris og ikke minst IOC selv.
OL-eieren har fått tilbake det glansede salgsprospektet man vil vise frem til alle byene som er interessert i å bli vertskap for fremtidige leker.
Prospektet har vært i overkant lenge i trykken etter IOCs smak, etter en rekke enten mislykkede eller særdeles omstridte leker, både på sommer og vinter.
Men Paris har levert det de skulle og vel så det.
Tross en åpningsseremoni som ble omdiskutert verden rundt. Som selvsagt var akkurat dét man håpet.
Og en Seinen som på nærmest mirakuløst vis fikk kloakkverdiene ned i tide for hver av konkurransene.
En seier for staheten
«C’est parti».
Lettelsen i stemmen til den franske kommentator var ikke mulig å skjule nøyaktig klokken 08:00 onsdag 31. juli i Paris.
«Der er de i gang».
De kvinnelige triatletene hadde akkurat som de første stupt ut i Seinen for sin OL-konkurranse.
Med dét hadde sta fransk stolthet vunnet den seieren de aller mest ønsket seg i dette OL.
Selv foretrekker franskmennene begrepet «perseverance», altså en form for utholdenhet, i stedet for stahet.
Denne morgenen definerte hele det kommende ettermælet til OL i Paris 2024.
OL har gitt Seinen tilbake til innbyggerne. Og ønsker å bli husket for dét. Neste år skal man kunne bade fra strender langs elven.
Når hetebølgene kanskje igjen er tilbake for fullt.
Uforsvarlighet og fornektelse
Nå skal sommerlekene til Los Angeles og så til Brisbane i 2032.
Neste mulighet for Europa er 2036, men det kan fort bli 2040 hvis India overbeviser IOC om at de kan ha lekene om 12 år.
Man skal være tungt fornektende overfor katastrofale klimaendringer hvis man ikke ser at det kommer til å bli et problem.
Den internasjonale friidrettspresident, Sebastian Coe, sa på spørsmål fra NRK om dette at man allerede vurderte å flytte de mest utsatte øvelsene, som maraton ut av det nåværende OL-programmet for å skåne utøverne.
Neste år kan Coe være president i IOC og ha ansvaret for hvordan lekene forvaltes i årene fremover.
Men OL i europeiske storbyer på sommeren vil snart bli uforsvarlig i alle sporter som foregår utendørs.
Og det er mange.
Storbyene er der temperaturøkningene skjer raskest. Og det er der IOC vil ha sine leker.
Det kommer ikke til å la seg kombinere veldig mye lenger.
Glansbildet av Paris-lekene Tom Cruise får æren av å bidra til å bringe videre til arrangørene i Los Angeles på avslutningsseremonien på Stade de France, vil derfor kunne være det siste fra et OL i Europa på sommeren.
Så lagre minnene godt. Av flyktninglagets Cindy Ngamba, av den norske flaggbærer Solfrid Koanda og de 328 andre gullvinnerne.
Hele OL endte med at USA så vidt gikk forbi Kina på den prestisjetunge medaljestatistikken.
Det skjedde da de vant kvinnenes basketball-finale, lekenes aller siste øvelse.
Ingenting er tilfeldig, når OL sier au revoir og reiser videre til Hollywood.
