Vil du ha juling - kom til Norge

Oslo Spektrum 1. oktober 2016.

Kevin Melhus klatrer inn i ringen i bar overkropp til den første profesjonelle boksekampen på norsk jord på 36 år. Etter drøye fem minutter har han stoppet motstander Christian Dulz.

Siden da har det blitt bokset 38 kamper med norske boksere i Norge. Og for en statistikk de kan slå i bordet; 34 seire, én uavgjort og bare tre tap.

Norge har én verdensstjerne i boksing. Alle vet hva hun heter. Cecilia Brækhus er så god at det kan være vanskelig å finne kvalifisert motstand til henne.

Det kan virke som om det er et problem også for de andre norske proffene.

Virker umulig å slå

Det har vært arrangert til sammen åtte proffstevner i Norge i løpet av de to årene som har gått siden forbudet ble opphevet. Bare to ganger har det vært armen til en utenlandsk bokser som har blitt løftet av kampleder til slutt.

Bergenseren Tim Robin Lihaug røyk på et flaut tap da han tapte for en 38 år gammel tsjekker med tilnavnet «Jumbo» i Spektrum i 2017.

I februar fikk ungareren Tamas Kozma en sjelden seier da han fikk inn en kanonsmell på Kent Erik Bådstad.

Den foreløpig siste kampen en nordmann har tapt, var i et helnorsk oppgjør mellom to debutanter i et stevne i Oslo i mai.

Norske boksere virker å være nesten umulig å slå.

Går fra seier til seier

Litt historie.

Vi har hatt flere gode proffboksere i Norge. Noen har kanskje hørt om Otto von Porat. Gullvinneren i tungvekt i OL i 1924 var helt i toppen også som profesjonell. De mest boksekyndige vil sikkert trekke fram Pete Sanstøl.

Fra 1926 til 1942 gikk han 110 proffkamper, for det meste i USA og Canada og tapte bare seks. Selv om det har vært diskusjon rundt anerkjennelsen av VM-tittelen hans, er han sannsynligvis den aller beste vi har hatt.

I litt mer moderne tid husker nok ennå mange Svein Erik «Spikern» Paulsen. Han tok EM-tittel på hjemmebane mot tyskeren Lothar Abend. I 1975 fikk han VM-kamp mot Alfredo Escalera fra Puerto Rico, men tapte på teknisk knockout i Ekeberghallen.

Steffen Tangstad vant både EM-tittel - og han fikk møte Michael Spinks i kamp om VM-tittelen i tungvekt. VM-kampen gikk i Las Vegas. Steffens eneste kamp på norsk jord kom høsten 1980.

21 år gamle Tangstad bokset uavgjort i sin proffdebut i på Chateau Neuf i Oslo. Det skulle bli siste gang på 36 år det ble bokset en profesjonell kamp i Norge.

Magne Havnå, Ole Klemetsen, Thomas Hansvoll, Roar Petäjämaa, Reidar Walstad og flere til hadde hele sin proffkarriere på «utebane» - mange av dem i Danmark og med suksess.

Nå kan det se ut som vi har flere som er nesten uovervinnelige. Tim Robin Lihaug, Kai Robin Havnaa, Alexander Hagen, Simen Nysæter og Kevin Melhus går fra seier til seier. Bak følger talenter som for eksempel Hadi Srour, Bernard Torres og Anders Eggan i samme stil.

Problemet er motstanden.

Møter såkalte «journeymen»

«The Homecoming», «This is Oslo», «This is my house». Stevneplakatene er flotte, rammen upåklagelig og promotorene gjør sitt aller beste for å snakke opp kvaliteten på motstanderne.

Heldigvis er det ennå ingen som har våget å presentere «The Thrilla i Oslo».

Det er ikke i boksing som i fotball, håndball eller hockey at bare de beste blir proffe. Det kryr av boksere uten hverken erfaring, treningsgrunnlag eller ferdigheter som likevel får gå i ringen som proff.

Med noen ytterst få unntak har de norske proffbokserne bare møtt slike såkalte «journeymen», boksere som lever av å få noen småkroner for å stille opp for å få juling.

Kanonføde for boksere med ressurser i ryggen og som det satses på.

Når en såpass god bokser som Kevin Melhus møter en 40-årig svenske som ikke har vært i ringen på fem år, og i tillegg er en vektklasse under sin egen, sier det seg selv at publikum ikke sitter ytterst på stolen og dirrer av spenning.

Og det er lett å bli lurt når slike motstandere skal selges. Da Kai Robin Havnaa hadde sin «Homecoming» i Arendal i februar, var det mot en bokser som faktisk hadde holdt en VM-tittel.

Daniel Vencl (40) var i 2017 verdensmester i cruiservekt i forbundet Global Boxing World Federation. Tittelen hadde han vunnet i kamp mot en bokser med 38 (!) tap på rad.

Havnaa sa etter kampen at han håpet han ved neste anledning kunne by publikum på en tittelkamp.

Det aner meg at cruiservekt-tittelen i Global Boxing World Federation er innenfor rekkevidde - ikke bare for Havnaa, men også for de fleste andre som kunne tenke seg å prøve.

Fortjener bedre kamper

Et argument da proffbokseforbudet ble fjernet, var at det var mye tryggere for norske boksere å utøve idretten sin på hjemmebane. Så langt har det vært i overkant trygt.

Proffboksing har tradisjon for å matche talentene forsiktig fram til titler. Det er et taktisk spill å manøvrere utøverne inn i tittelkamper, og det er verken mulig eller klokt å gape over for tøff motstand tidlig.

Men – jeg tror ikke det gagner norsk boksing at stevnene ofte er uten reell konkurranse og spenning.

Jeg tror flere av de norske proffbokserne har potensial til å nå langt. Alle kamper er et steg på veien, men for flere er det på tide den veien blir mer utfordrende.

Det norske boksepublikummet fortjener bedre og mer spennende kamper.