– Mange hadde avskrevet meg

Han fikk ikke gå VM-femmila i Sapporo i 2007. Dermed ville det seg slik at Petter Northug først i 2013 skulle få oppleve å gå ei mesterskapsfemmil uten å komme først i mål.

I Liberec-VM i 2009 ble det gull. I Vancouver-OL i 2010 ble det gull. I Oslo-VM i 2011 ble det gull.

Northug var på vei mot noe bare Sixten Jernberg hadde gjort før. Fire gull på femmil. Svensken tok OL-gull i 1956, VM-gull i 1958, OL-gull i 1960 og VM-gull i 1962.

Men så sa det stopp. For i VM i 2013 ble Petter Northug statist da Johan Olsson gikk solo. Og i OL i 2014 hadde han ingenting å svare med da det russiske toget med Alexander Legkov, Maixim Vylgezjanin og Ilja Tsjernousov tok med seg Martin Johnsrud Sundby og stakk.

• Møt Petter Northug i kavalkaden «Sportsåret 2015» på NRK1 29. desember kl. 20.25!

– Sjanseløs i 2013 og 2014

– Sist jeg vant femmil var i 2011. Mange hadde avskrevet meg. Jeg var sjanseløs i 2013, og jeg var sjanseløs i Sotsji med lite grunnlag, sier Petter Northug.

Han sitter og ser tilbake på 2015. Sesongen da han skulle reise seg etter OL-nedturen i Sotsji og den pinlige promillekjøringa våren 2014.

Nærmere bestemt ser han tilbake på VM i Falun. Det som skulle bli den store oppreisning. Og som ble det.

– Å vinne femmila var stort og det største for meg, sier han.

– Verdens beste

Vi skal komme tilbake til det. Men først litt oppsummering. Og så en noenlunde kronologisk gjennomgang av begivenhetene.

• Det ble fire gull på Petter Northug i Falun. Aldri før hadde en mannlig langrennsløper tatt fire gull i ett mesterskap.
• Det ble individuelt gull på både sprint og femmil. Aldri før hadde noen vunnet de to distansene i samme mesterskap (og i og for seg heller aldri i forskjellige mesterskap).
• Northug har nå totalt tatt 13 VM-gull. Ingen annen mannlig langrennsløper har like mange.

– Hva ville du bevise i Falun?

– At jeg har reist meg, klart å gjøre en bra jobb. Vise at jeg kunne være verdens beste skiløper. Det var min motivasjon, og det hadde jeg trua på hele tida.

Redd for å være for glad

Det startet med sprinten. Der sto Petter Northug til slutt på startstreken i finalen sammen med lillebror Tomas.

– Veldig spesielt. Det var nesten så jeg var redd for at det kunne gjøre meg litt for glad før finalen, sier Petter nå.

Men han var ikke bare glad. Han var også skremt over det broren hadde levert,

– Jeg var sjokkert over formen hans. Han gikk så bra på ski, jeg skjønner ikke hvor han har tatt det steget der hen. Jeg så han i Otepää, så kommer han og knuser meg i NM og så kommer han til VM og leker seg med meg i motbakken. Det ga meg en motivasjon. Det å få prate med ham to minutter før start, det trigget nok han, men det trigget nok meg like mye. Selv om jeg har rutinen, er det noe med det når to brødre står i en VM-finale. Veldig spesielt, sier Petter, som gir Tomas mye av æren for at han til slutt sto øverst på seierspallen.

– Det var nok en av grunnene til at jeg klarte å vinne på en litt tung dag. For jeg hadde ingen kjempedag på sprinten, kroppslig, innrømmer han.

– Ren vilje

Kanskje var det nok en gang hodet som avgjorde i favør Petter Northug. Slik husker han innspurten:

– Jeg er stokk stiv de siste 50 meterne. Jeg kjenner ikke kroppen min, da er det sånn på Lugnet at du ikke har kontroll på hvor det er konkurrenter. Da er det sånn støy og du er så sliten og du merker i øyekroken at det kommer en, men jeg ser ikke hvem det er, og jeg er for stiv til å sette fram foten, og jeg er ikke hundre prosent sikker på at jeg vinner. Men jeg tenkte da jeg kom inn på oppløpet, at nå kan jeg ikke tape. Jeg går på ren vilje på oppløpet. Det er viktigere enn noen gang før å komme først over streken.

Etterpå kom tårene.

– Det var stort, viktig for meg, for å få bekreftelsen på at jeg kan være best. Viktig for dem rundt, viktig for familien – å vise folket at jeg kunne komme tilbake som verdens beste skiløper, noe noen hadde avskrevet, og det brukte jeg som motivasjon. Det var en stor dag og veldig sterkt følelsesmessig.

– Hvorfor begynte du å grine?

– Det er mye følelser som får utløp etter et hektisk år. Det som skjedde den dagen – gull, bror i finalen, foreldrene som står på tribunen, rammene rundt, forholdet jeg har til Sverige som er bortebane for meg … Tomas går så fort i siste kvartfinale at Calle Halfvarsson ryker. Det var også jækla godt.

– Slår Calle meg, må jeg flytte

Det var altså bare starten. I lagsprint ble det gull sammen med Finn-Hågen Krogh. Den norske duoen fosset fra konkurrentene fra start, på en måte man aldri før hadde sett i en lagsprint for herrer.

Så, på stafetten, ble det spurtoppgjør mellom Northug og hans svenske erkerival Calle Halfvarsson.

– Når du bærer den tunge sekken det er å gå sisteetappe for Norge, så ligger det et press på deg. Slår Calle meg på oppløpet, er det bare å flytte fra landet og ikke vise seg i Norge igjen. Vi skal vinne, og det merker jeg. Du må være skjerpet, rett og slett, sier Northug.

Det ble ingen lett match.

– Oppløpet var ubehagelig, for det var så isete. Vanskelig å treffe. Har du skiøye, ser du at ingen treffer ordentlig på skyvene. Frekvens blir viktig, å få ok skyv. Men det er et vanskelig oppløp. Kommer du først inn i svingen, er det lett å holde folk bak deg. Men jeg fant luka som jeg trengte og kom først inn. Det var viktig.

– Nervøs på deres vegne

Det var femte VM-gull på fem forsøk i stafett for Northug.

– Vi hadde med nykommere, Didrik Tønseth, Niklas Dyrhaug og Anders Gløersen – tre stykk som ikke hadde gått før. Du blir nervøs på deres vegne. Du vet hvordan det er. Det følger med en ekstra nerve. Du begynner å tenke Norge, nasjon, forventninger og kravet om at vi fire skal først i mål. Da var det var artig å vinne på borteplan, fastslår Petter Northug.

Hans ære var gjenreist lenge før femmila. Men det er altså noe med denne femmila.

– Jeg var i god form. Så ble det et løp der det ble løsere enn jeg fryktet. Det jeg husker mest, var at jeg var seig første to mil. Så begynte det å løsne. Jeg tålte mye juling i Mördarbacken. «Kom igjen, bare kjør, jeg tåler juling», tenkte jeg.

Likevel var ikke Northug helt i riktig posisjon da det dro seg til på sisterunden i snøkavet.

Vant fra «dødens»

– Jeg havner litt i dødens på sisterunden. Jeg var pinne stiv i hodet, men gikk inn i modus der jeg tenkte at «dette er mitt siste skirenn, gjør alt du kan for å komme først i mål». Det er vanskelig å forklare hvordan jeg kan manøvrere fram, men jeg finner åpninger og gjør riktige valg.

De siste meterne beskriver Northug slik:

– Jeg var så sliten. Jeg ligger litt på avstand. Jeg ville ligge bak til 100 meter, og så prøve. På oppløpet står jeg mellom sporene og samler armene så jeg ikke rører konkurrentene. Da føler jeg at jeg treffer bedre teknisk enn på sprinten. Da vet jeg det skal gå. Men det er så trått, føler det går så sakte. Da handler det om å ikke snu seg.

Petter Northug så seg aldri tilbake. Nå er han likt med Sixten Jernberg i femmilsgull.

I Lahti i 2017 kan fire bli fem. Ingen trenger å lure på om en plass alene på toppen av lista over tidenes femmilskonger motiverer Petter Northug.

• Les også: – Jeg er helt ødelagt