Åpningskampen mot Nederland ble en vond kveld for våre landslagsjenter. Etter en noenlunde jevn førsteomgang, var «Oranje» totalt dominerende de siste 45 minuttene. Det var derfor helt fortjent at det var de hollandske kvinnene som mottok øredøvende seiershyllest fra 25 000 fremmøtte.
Før vi retter oppmerksomheten mot kveldens skjebneoppgjør mot Belgia, er det vertene vel forunt at vi kaster beundrende blikk mot det Nederland viste frem. Laget, som før 2009 ikke hadde kvalifisert seg til noe større mesterskap noensinne, dro frem lettbeint og vakker angrepsfotball. Samkjørt, men likevel med plass til enere. Fremoverrettet, men likevel ikke stresspreget.
Åpningskampen var en klokkeklar bekreftelse på at mesterskapsvertene har truffet på formen. Det er langt fra utenkelig at denne Nederland-utgaven kan henge med helt til slutt.
Viktigst: Kortere avstander
Det var en urovekkende lang rekke av mangler i det norske spillet.
For å si det mildt; Norge bader i forbedringspotensial foran kveldens thriller mot Belgia, også kalt the Red Flames.
Laget står nå overfor den tunge utfordringen det er å være kritisk til egne og lagets prestasjoner, uten at tvilen får gro fritt overalt. Det er et ledelsesansvar at feilsøkingen ikke går for bredt. Gjør den det, er det overhengende fare for at spillerne, mer eller mindre bevisst, finner ulike løsninger hver seg på hvordan Belgia-kampen skal angripes.
Ingenting er så galt at det ikke kan bli verre. Med andre ord, man må forsøke å finne, og røske bort, roten til alt vondt.
- Kommentar:
Øverst på Norges prioriteringsliste over forbedringspunkter bør det stå «kortere avstander defensivt». Hvis ikke laget klarer å fremstå mer defensivt robust enn det gjorde i åpningskampen, er det heller ikke noe poeng å snakke om offensiven.
Første steg mot å oppnå sårt tiltrengt trygghet, er knallhardt fokus på å fortest mulig samle laget etter balltap. Mot Nederland ble avstandene ofte for store både i og mellom leddene.
Norge er nødt til å redusere antallet ganger førsteforsvarer må klare seg uten sikring eller forsvarsleddet må håndtere at midtbanespillere får god tid og plass til å skape overtall mot backfireren.
Sistnevnte blir særlig viktig også fordi Belgia har sine udiskutabelt beste spillere, Janice Cayman og Tessa Wullaert, samlet i et tospann på topp. Midtstopperne våre vil ha sin fulle hyre med å forsøke å holde kontroll på to bevegelige og uforutsigbare spillere.
- Les også:
- Les også:
For få alternativer
Jeg håper også at temaet «spillbar etter brudd» står høyt på forbedringslisten.
Mot Nederland kjempet Norge seg til mange gunstige brudd, men for ofte endte ballerobringene med uadresserte klareringer. Vi var mange som snakket om lav treffprosent på pasninger etter kampen. Etter å ha studert kampen nøyere, er jeg kommet frem til at hovedårsaken, roten, til problemet ofte var at ballfører hadde for få tydelige pasningsalternativer.
Ofte tok en eller flere spillere initiativ til å få ball, men for få av disse initiativene representerte «trygge» valg for en stresset ballvinner. Den mest effektive måten å få opp pasningskvaliteten på er om flere spillere, oftere, tar de små, vinklede bevegelsene.
Direkte etter ballerobring, gjerne tett på ballfører og gjerne i bredden av banen. Og bedre pasningskvalitet = bedre forutsetninger for å sette opp angrepsspillerne på en kontrollert måte = flere målsjanser.
Belgia fremstår ofte i en konvensjonell 4-4-2 formasjon. Dette burde gi Norge, som ønsker å ligge med fire spillere sentralt i diamantformasjon offensivt, gode mulighet til å skape overtall i midtbaneleddet.
Norge har eksepsjonelle spillere
Utenfor alle lister, kampplaner, formasjoner og tavler, er det ett ord som bør runge i ringen før avspark. «Duellspill».
Mangelen på råskap og temperament i duellspillet var det mest bekymringsfulle under åpningskampen. En av grunnpilarene for Norges mesterskapssuksess er nettopp rå duellstyrke. Mang en gang har undertegnede vært blant dem som etterlyser fokus på Norges (tidvis manglende) evne til å angripe mot lag i balanse.
Det er dog en utopi å tro at Norge er kommet så langt i denne utviklingen at vi ikke lenger må være hakket mer kompromissløse i duellspillet enn våre motstandere. I kveld må det fyres på for fullt.
- Les også:
- Les også:
Det å omdanne skuffelse til mot er en utfordring så stor som noen i fotballsammenheng. Den beste måten å møte slike utfordringer på, er at laget tidlig får følelsen av å stå samlet i presset og at spillerne har få og konkrete punkter å forholde seg til.
Der Belgia har gode spillere, har vi eksepsjonelle. Men først må vi krige for retten til eget spill.
Lykke til, Norge!