Når treneren må forklare alt

Antonio Conte hadde fått nok. Treneren hadde sett Tottenham kaste vekk en tomålsledelse på et kvarter borte mot tabelljumbo Southampton. Lørdag ga han et vulkanutbrudd av en pressekonferanse.

Italieneren ropte nærmest ut at de «egoistiske» spillerne spiller for seg selv, at kulturen i klubben er bygget på bortforklaringer, at laget ikke er i stand til å slåss om viktige titler.

En reporter spurte hvorfor det var slik.

– De er vant til det her, sa Conte, og la til:

– Slik er Tottenhams historie. På 20 år med denne eieren har de aldri vunnet noe. Hvorfor?

Sitatet så ut til å være rettet mot Daniel Levy, klubbens styreleder siden 2001. Spurs vant en ligacup i 2008, men poenget sto. Det er sjelden at en trener retter slikt skyts mot egen arbeidsgiver, og de fleste forventer at Conte får sparken.

Men hva om Conte hadde rett?

Den gamle modellen

For to tiår siden, da Levy ble leder i klubben, ville få stilt det spørsmålet. Da ble engelske klubber stort sett eid og styrt av britiske forretningsmenn som holdt seg i kulissene. Alt av sportslig ansvar – taktikk, laguttak, spillerkjøp – gikk til «manageren».

Det fantes heller ingen amerikanske investorer eller nasjonale oljefond på eiersiden. Gapet mellom fattig og rik var langt mindre. Det meste av suksess handlet om hvorvidt treneren visste hva han drev med.

Men nå er det eierne som har mest å si. Fansen må bare håpe at de vil bruke penger på laget, og at de har kompetansen til å bygge et solid sportslig prosjekt. Et godt eksempel er Newcastle, hvor Mike Ashley ble kjøpt ut av Saudi-Arabias oljefond i oktober 2021; siden det har laget gått fra nedrykksstriden til kampen om topp fire.

For å lykkes ansetter eierne ofte direktører som skal sette en langsiktig strategi. Disse tar seg av forhandlinger og spillerkjøp. Av og til tar eierne del selv i prosessen. Den mektige «manageren» er blitt erstattet med «treneren», som bare har kontroll over selve laget.

Trenerens makt har derfor aldri vært mindre enn nå. Det har heller aldri vært mer relevant å legge skylden for dårlige resultater på andre deler av klubben, som eiere og direktører.

Dette er noe fans for lenge siden har forstått.

Ut med eieren

I januar bemerket The New York Times at flere fangrupper i England hadde begynt å protestere mot sine eiere, og nevnte eksempler i Portsmouth, Everton og Leeds. Det har vært mange flere tilfeller, selv i de største klubbene.

I Liverpool vil deler av supporterne ha ut John W. Henry og Fenway Sports Group, som de mener bruker for lite penger på laget. Før Arsenal ble gode, protesterte fansen mot Stan Kroenke, som de mente manglet ambisjoner på vegne av klubben.

I Manchester United har folk ønsket Glazer-familien ut i 18 år. Fansen kritiserte også lenge visepresident Ed Woodward, som opererte som direktør og som sto bak mye av det sportslige. Nå er han ute – og United har begynt å vinne igjen.

Spurs er ikke noe unntak. De siste månedene har deler av fansen kritisert Enic, selskapet som eier klubben, og ropt «Vi vil ha Levy ut!»

Mannen som bestemmer trenerens fremtid, har fått beskjed om å gi seg selv sparken.

Og som oftest er tilfellet, har fansen et poeng.

«Spursy» Spurs

Conte selv er ikke skyldfri. Spurs har blitt svakere denne sesongen, og spillerne hadde hatt mer stabilitet om han hadde signert en ny kontrakt. I stedet løper avtalen ut i sommer, noe som skaper usikkerhet. Noen tror at utbruddet er en strategi for å komme seg vekk kjapt.

Dessuten er Conte en sutrekopp. I alle store klubber han før har trent – Juventus, Chelsea, Inter – har han mast om å få flere spillere, før han har eksplodert i raseri og stormet ut døren.

Men Conte er også en seiersmaskin. I disse tre klubbene vant han fem ligatitler på syv sesonger, mens Spurs har én ligacup på 22 år under Levy.

Levy vil hevde han har gjort en god jobb. Under ham har Spurs regelmessig slåss om topp fire, noe de ikke gjorde på 90-tallet. De har bygget nytt treningsanlegg og en splitter ny stadion som har økt klubbens inntekter. De har brukt store summer på spillere under Conte. Dessuten er laget fortsatt på fjerdeplass, som gir billett til Mesterligaen.

Men med solid sportslig planlegging kunne ting vært mye bedre. Det var Levy som sparket suksesstreneren Mauricio Pochettino i 2019, og som har bommet med hver ansettelse siden det: José Mourinho, Nuno Espírito Santo og nå Conte.

Det er under Levy at Spurs har kjøpt en rekke flopper de siste seks årene, uten en rød tråd for hva de prøver å bygge.

Selve kulturen under Levy har blitt en vits. Begrepet «Spursy» har blitt en del av det engelske fotballspråket, og referer til spillere som taper når det gjelder og er svake mentalt.

Da Juventus slo ut Spurs fra Mesterligaen med et comeback i 2018, sa Juve-veteranen Giorgio Chiellini at kampen viste «Tottenhams historie» – som at det var en del av klubbens identitet å gi bort ledelser. Sitatet ble umiddelbart en hit på sosiale medier.

Da Contes sitater sirkulerte på sosiale medier lørdag, var det et ekko av kritikken folk hadde hørt før. Flere fans mislikte måten han ordla seg på. Men selve kritikken så få ut til å være uenige i.

Alle spør treneren

Så kanskje det var Levy som burde pratet med pressen på lørdag. I januar sa Conte at det var en «dårlig vane» i England at bare trenere gir intervjuer, når de høyere oppe i hierarkiet står bak så mye av det sportslige.

I land som Italia og Spania prater presidenter og direktører ofte med media. Der har det lenge vært en forståelse for at treneren bare er en del av puslespillet. Men England følger fortsatt manager-modellen. Om Spurs sliter på overgangsmarkedet, er det Conte som må forklare seg.

Siden direktører og eiere sjelden sier noe i England, må trenere ofte forklare ting de ikke har noe med å gjøre. Da Manchester City i februar ble beskyldt av Premier League for brudd på finansielle regler, kom de første sitatene fra Pep Guardiola, som neppe sitter med Excel-arkene selv. Da Russland invaderte Ukraina i fjor og Chelseas russiske eier Roman Abramovitsj ble gransket, ble Thomas Tuchel grillet om krigen.

I Spurs hadde nok Conte likt at Levy forklarte seg, eller at direktøren Fabio Paratici tok imot spørsmål fra pressen. Men Levy sier lite, og mens Paratici av og til prater til klubbens media, har han ifølge ESPN gitt én pressekonferanse så langt i Spurs.

Så det er Conte som må prate om resultatene hver uke. Og lørdag rant det over.

– Hvis de vil fortsette som dette, kan de bytte flere trenere, men situasjonen vil ikke endre seg. Tro meg, sa Conte før han reiste seg og gikk ut.

Han hadde utvilsomt sagt for mye. Levy vil neppe si noe som helst.