Når fortiden møter fremtiden

Den ene kalles «den spesielle».

Den andre kalles en «taktisk kameleon».

Men kun én av dem har en naturlig plass i et moderne topplag.

Når José Mourinho og Thomas Tuchel møtes i kveld, blir det Chelseas fortid mot nåtid: Mourinho har trent laget to ganger før, Tuchel ble ansatt for én uke siden.

Samtidig handler duellen også om noe større. Den byr på to ulike typer fotball: Den som tilhører fortiden og den som tilhører fremtiden.

Og dessverre for Spurs er det fremtiden som er favoritt.

Frykten

På mange måter har Mourinho gjort det bra som i det hele tatt har en plass i en toppklubb i Premier League. De store trenerne fra hans gullalder er så godt som borte.

Det er nesten ingen «defensive» trenere i toppklubber i Europa nå.

Mourinho var på topp i en tid hvor fotballen var robust og pragmatisk. Da han først kom til Chelsea i 2004, bidro han og Liverpools Rafa Benítez til at antallet mål i Premier League stupte.

I Mourinhos verden var ikke vinneren den som skapte mest. Vinneren var den som unngikk tabber og straffet feil.

Ifølge boken The Special One, av journalisten Diego Torres, skal Mourinho ha hatt syv regler for å vinne storkamper. Regel nummer seks var denne:

«Den som har ballen, har frykten».

I flere år hadde Mourinho rett. Men så endret fotballen seg. I 2008 begynte Pep Guardiola å skape et Barcelona-lag som vant alt ved å ha ballen nesten hele tiden. Han fulgte rådet til sin læremester Johan Cruyff.

– Så lenge vi har ballen, kan ikke motstanderen score, sa Cruyff.

Deretter kom enda en trend: Skyhøyt press. Guardiolas lag vant ballen høyt i banen, men da Jürgen Klopp tok over Dortmund, tok han press til et nytt nivå. Det var full guffe hele tiden.

Og så effektivt var det at selv Guardiola måtte finne nye metoder for å slå Klopp.

Disse to prinsippene har forvandlet toppfotballen. I fjor publiserte ESPN tall fra de fem store ligaene i Europa: Spania, England, Italia, Frankrike, Tyskland. De sammenlignet sesongen 2010/11 og 2019/20.

Tallene er per kamp. Dette var noen av funnene.

– Antallet pasninger (per kamp) har økt fra 410,4 til 444,5

– Antallet trekk med ni pasninger i laget eller mer har økt fra 12,5 til 17

– Antallet ganger et lag vinner ballen på motstanderens tredjedel, har økt fra 2,82 til 4,05

Alle disse trendene gjenspeiler Guardiola og Klopp. Alle står i kontrast til fotballen Mourinho og Benítez sto for. De to har slitt med å holde følge. Benítez er nå arbeidsløs etter å ha jobbet i Kina.

Mourinho har klamret seg fast, men får stadig høre at han er utdatert som trener.

Før 2010 hadde han vunnet seks ligatitler og to mesterligaer.

Siden det har han kun vunnet to ligatitler.

Treninger med tennisballer

Mens dette har skjedd, har en ny trener stått frem i skyggen av Klopp.

I 2009 tok Tuchel over den lille Bundesliga-klubben Mainz og tok dem til Europaligaen to ganger. Så leverte han to sterke sesonger med Dortmund, hvor han vant den tyske cupen. I fjor tok han Paris Saint-Germain til mesterligafinalen.

Tuchel kan virke som et produkt av den tyske skolen, hvor trenere skaper lag som spiller i et forrykende tempo. Blant dem er Roger Schmidt, Ralph Hasenhüttl, Marco Rose og Julian Nagelsmann.

Men Tuchel har en ekstra dimensjon.

Spesielt i Mainz byttet Tuchel stadig formasjon. Siden rivalene var sterkere, måtte Mainz være smartere og mer fleksible. De byttet system opp mot seks ganger per kamp.

Derfor ble Tuchel omtalt som en «taktisk kameleon».

Han er en trener som skifter farger etter omstendighetene.

Senere utviklet Tuchel den ballbesittende delen av spillet. Han begynte å utveksle idéer med Guardiola, og da Tuchel tok over Dortmund, skapte han et fyrverkeri av et angrepslag.

Treningene var uvanlige. Ifølge The Athletic ba Tuchel forsvarsspillere om å holde tennisballer, slik at de ikke skulle holde motstanderne i trøya. Han skar av hjørnene på banen for å tvinge spillerne til å tenke nytt.

Som vanlig vekslet han mellom en rekke formasjoner.

Men én regel forandret seg aldri: Laget skulle alltid ha ballen og dominere kampen.

– Min filosofi er estetisk. Det betyr å ha ballen mye, kontrollere rytmen, angripe hvert minutt og prøve å score å mange mål som mulig, sier Tuchel i boken Edge: What Business Can Learn from Football.

Tapte ledelser

Disse prinsippene gjør Tuchel til den erketypiske «moderne» treneren. De mindre lagene kan fortsatt gjøre det bra ved å spille solid kontringsfotball.

Men topplag som Chelsea spiller nå Tuchels type fotball.

Det vil si, med unntak av Tottenham. Mens Spurs startet sesongen bra, har nylige resultater – to seiere på ni ligakamper – fått Mourinhos kritikerne til å dukke opp igjen.

Mourinhos svakheter har stadig blitt avslørt. Den ene er at han ikke klarer å skape et sofistikert angrepsmønster som bryter ned etablerte forsvar. Han er avhengig av at enkeltspillere briljerer fremover på banen.

Dette har ofte skjedd denne sesongen i form av Harry Kane og Son Heung-min, som har vært ustoppelige.

Men for en uke siden ble Kane skadet.

Og så tapte Spurs 1–0 mot Brighton, med en horribel prestasjon.

I tillegg liker Mourinho å forsvare seg så fort Spurs tar ledelsen. Dette gir mening på en måte: Siden han ikke har en klar plan mot etablert forsvar, er det bedre å utnytte rommene man får når motstanderen må frem i banen.

Men Spurs har ofte gitt fra seg for mye av initiativet. Fem ganger denne sesongen har de tapt poeng i kamper de har ledet.

Spurs har også en ballbesittelse på 49,5 prosent. Det er uvanlig lavt for et topplag.

Regissøren

Samtidig har Tuchel tatt Chelsea i motsatt retning. Hans første kamp endte 0–0 hjemme mot Wolves, den andre vant han 2–0 mot Burnley.

Mot Wolves hadde Chelsea ballen 78,9 prosent av tiden.

Mot Burnley hadde de ballen 71,1 prosent av tiden.

Tuchel ser ikke bare på resultatet. Etter kampen mot Wolves bemerket han hvor ofte laget hadde vunnet ballen høyt i banen.

– Om vi fortsetter å spille slik, vil resultatene komme, sa Tuchel.

Han hadde helt rett. Det er sannsynligvis en type som ham Chelsea trenger: En regissør som kan skape en sofistikert angrepsplan for alle stjernene. I stor grad er det dette som er blitt jobben til trenere i toppklubber nå.

Det er også nettopp denne jobben Mourinho enten ikke kan eller ikke vil gjøre.

Og så lenge det er tilfellet, vil Spurs fortsette å betale prisen.