Da jeg ble spurt om jeg ikke hadde lyst til å kommentere landslagsspiller Mats Møller Dæhlis oppgjør med kvinnesynet i fotballen, ville jeg først ikke.
Selv om innlegget rørte meg, var min umiddelbare tanke at jeg ikke ville bidra til å flytte fokus bort fra det rent sportslige som foregår under EM i Nederland.
Generelt er jeg dessuten blitt mer og mer klar over at jo oftere man prater om et problem, jo hardere kiler man det fast.
Da jeg var yngre var jeg lettere på avtrekkeren. Man kunne ikke kreve publikum eller begeistring, det var lett å forstå, men man kunne vel kreve å bli tatt på alvor? Svaret var nei. Det heter å dra damekortet. Det er diskvalifiserende blant fotballfolket.
«Slutt å grin`a»
Landslagsspiller Mats Møller Dæhlis innlegg har fått massiv hyllest. Han beskriver kvinnesynet som møtte ham i proff-fotballen som "ekkel".
Foto: Lise Åserud / NTB scanpixMan står dessuten i fare for å måtte ta seg forbi den mest effektive nullifiseringstaktikken. Ikke ta alt så alvorlig. Slutt å grin`a.
Hvem gidder se en idrett bestående av sytekopper?
Men så leste jeg innlegget igjen rett etter at min kollega Carina Olset og jeg gikk av luften før avspark i Norges åpningskamp. Så igjen, som en refleks, etter at Caroline Graham Hansen hadde en ellevilt nydelig touch midtveis i førsteomgangen.
Jeg leste det enda et par ganger som trøstelektyre på sengen etter at jentenes nederlag var et faktum. Så igjen, igjen og igjen hele gårsdagen.
Nå kan jeg teksten utenat. Hva er det med den?
«Ja, jeg tror vi har kommet lenger i Norge, men hvis alle ser seg selv i speilet, så tror jeg mange av oss vil finne ut at vi kan bedre», skriver Møller Dæhli.
Klump i halsen
Jeg ønsker å overbevise meg selv om at Møller Dæhli egentlig ikke sier noe kontroversielt i teksten sin. At de fleste normalt oppegående også fordømmer latterliggjøring av kvinner og den idretten flest kvinner i verden driver med.
Fin tekst, men stating the obvious, liksom. Så hvorfor rører den meg til klump i halsen hver gang?
Møller Dæhli og Caroline Graham Hansen vokste opp sammen, og var faste treningspartnere på løkka. I dag er hun blant verdens beste.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix«For jeg vokste opp og spilte med jenter som nå har blitt Europas beste. Jeg vet nøyaktig hvor hardt de har jobbet, og det er hardere enn de fleste uansett kjønn», skriver han.
Jeg ser for meg lille-Mats og lille-Caro, en-mot-en. Den ene med lavt tyngdepunkt. Mange små, lure touch, retningsforandringer. Lett lugg i takt med alle hodebevegelsene som tas for å orientere seg. Energisk.
Den andre med høyere tyngdepunkt. Lange, tynne bein, nesten kalvbeint. Glidende bevegelser. Lette, men tydelige tyngdeoverføringer. Ballberøringene langt fremme på innsiden av foten. Elegant.
Han og hun. Selvlysende fotballspillere.
Å være en vits
«[...] i den fotballkulturen jeg var en del av var kvinner og fotball en vits».
Ordene tar seg forbi alle lag, også selverkjennelsen. Helt inn til det rødmende, skamfulle som man ikke tåler ordlagt. Når man begynte å mistenke at de aller beste, de man forsøkte å kopiere når man trente på finter, skudd, mottak, pasninger, kanskje lo når man var på sitt stolteste selv.
Å være en vits når man trodde det var alvor.
«Men hvordan mange så på jenter og kvinner, det preger meg fortsatt i dag.»
Jeg skjønner hva det er med teksten nå. Du sa det som om det rammer deg også, Mats. Som om vi er i samme båt. Som fotballkollegaer.
«Derfor forakter jeg alle som ikke viser jentene respekt, som slenger dritt og skriver dritt nærmest for moro skyld».
Takk.
Her kan du lese Møller Dæhlis innlegg:
