Mens "bare" fem prosent av jentene på videregående skole lider av dette, har hele 14 prosent – nesten tre ganger så mange – av jentene på idrettsgymnas og skigymnas spiseforstyrrelser, viser ny forskning fra Norges idrettshøgskoles senter for idrettsskadeforskning.
– Idretten selv må ta mye av ansvaret for de triste tallene, sier professor Jorunn Sundgot Borgen
Foto: Sunniva Bærug / NRK– Det er mye større tall enn vi ventet, sier stipendiat Marianne Martinsen, en av dem som står bak undersøkelsen.
Resultatene er en del av Martinsens doktorgradsarbeid.
– Her har idretten en kjempeutfordring, legger hun til.
– Det må idretten selv, og spesielt trenerne, ta mye av ansvaret for, sier professor Jorunn Sundgot Borgen til NRK.
– Levde i min egen syke virkelighet
Benedicte Texnes forstår disse tallene så altfor godt. Hun var selv langt inne i problemene med spiseforstyrrelse i mange år, og gjorde i denne perioden flere forsøk på selvmord.
– Jeg hadde spiseforstyrrelser i 4–5 år. Det var først i de siste årene jeg innså at jeg var syk. Jeg levde i min egen syke virkelighet, og inne i den tenkte jeg ikke over at jeg var syk. Det høres rart ut, men slik var det, sier hun til NRK.
Benedicte arbeider nå for organisasjonen ROS – rådgivingsorganisasjon om spiseforstyrrelser. Den tidligere fotballspilleren legger ikke skjul på sine egne opplevelser.
– Jeg spilte fotball i nærmere 12 år, og hadde det morsomt. Det var et godt fellesskap, jeg kjente det kriblet i magen når kampen nærmet seg.
Krav om å gå ned i vekt
Men da jeg var rundt 16 år, kom treneren med kommentarer om at jeg burde gå ned i vekt og løpe fortere. Jeg løp allerede ganske fort, men var midtbanespiller og var avhengig av en viss form for å løpe enda raskere, forteller Bendicte Texnes.
Det hang igjen etterpå, jeg tenkte ikke på det der og da. Men setningene hang igjen i meg, og jeg utviklet et veldig problemfelt forhold til mat og trening.
– Hva tenker du i ettertid om at en trener sier slike ting til en 16 år gammel jente?
– Det er slett ikke greit. I ettertid har jeg hatt mye å gjøre med folk som er rammet, og deres pårørende. Det er et alvorlig problem for utøverne, men det blir ikke mye snakket om. Når du er i en såpass sårbar alder, har trenerne et stort ansvar når det er mye press. Når du da skal høre direkte om det som går på kropp, fasong og helse, er det alvorlig og leit, sier hun.
Det tok lang tid før hun selv innså at hun var syk.
– Både anoreksi og bulimi
– Jeg var fryktelig tynn og hadde både anoreksi og bulimi om hverandre. Jeg følte en veldig skam, men snakket ikke om det. Jeg hadde ingen å henvende meg til. Det gikk såpass langt at jeg var innom en del selvmordsforsøk.
– Skjønte ingen hva som foregikk?
– Det var det nok noen som gjorde, men ingen sa fra. Og hvis noen nevnte noe, skjøv jeg dem unna. Alle rundt meg ble fiender. Jeg ble redd for at de skulle komme innenfor intimsfæren. Den er stor når man har spiseforstyrrelser.
Så stod jeg der og ville gjøre det slutt. Orket ikke mer. Jeg var tynn og sliten, kroppen var fullstendig utslitt. Hadde skjøvet vekk alle rundt meg, det var ingen der som jeg kunne henvende meg til. Jeg hadde vært skoleflink, nå var jeg ikke det heller. Jeg følte at jeg ikke strakk til på noe område, jeg var mest i veien. Jeg var langt nede, fikk aldri hjelp. Jeg så ingen utvei, sier Benedicte.
Startet på null
Men hun var likevel sterk nok til å komme ut av det.
– Jeg snudde opp ned på livet mitt. Kjøpte leilighet, slutta i jobben. Jeg var bare litt over 20 år, og starta på null, sier hun.
Nå har hun valgt å bruke sine egne erfaringer til å hjelpe andre. For det er mange der ute som trenger hjelp.
– Det fines hjelp, og det finnes mange med mye kunnskap og nestekjærlighet. De kan hjelpe, det kan gjøre det mye lettere. Nå vet jeg det, og jeg spør meg selv om jeg hadde trengt å være der nede så lenge, sier hun.
Fortsatt er spiseforstyrrelser langt på vei et tabu i idretten.
Tabubelagt emne
– Det er veldig tabubelagt. Mange som kommer til meg, har aldri snakket om det før. Det er svært vanskelig å snakke med trenerne, miljøet er tett, alle kjenner hverandre, sier Benedicte.
Hun illustrerer dette med en egenopplevd historie.
– En venninne som spilte på samme lag som jeg, hadde det veldig bra, trodde jeg. Nå har jeg snakket med henne i ettertid og hun fortalte da at hun slet med bildet av sin egen kropp. Det hadde mye med treneren å gjøre.
– Kan dette forebygges?
– Ja, ved å informere og bevisstgjøre, vi i ROS holder foredrag for trenere og veiledere.
– Jeg tviler på at min trener har tenkt mye på det her. Hadde han visst, hadde han neppe sagt det. Det var helt sikkert mangel på bevissthet, sier Benedicte Texnes.
– Triste tall
Jorunn Sundgot Borgen synes det er triste tall som kommer fram.
– Trenere som ikke ser faresignalene, er en kjemperisiko – en risiko vi ikke kan ta i 2013, sier hun til NRK.
Hun er mest bekymret for dem som ikke er toppidrettsutøvere.
– De er i fokus så mye at der oppdager men det ofte. Men idrettsjenter som er litt lenger nede i sjiktet blir ikke fulgt opp på samme måten. Der blir det ofte ikke oppdaget.
– Jenter i den alderen er fortsatt i utvikling. Den må de få lov å la gå sin gang. Spiseforstyrrelser ødelegger denne utviklingen til den er over. En jente på 15 år er ikke Marit Bjørgen, sier Borgen.
