Menn som skulle visst bedre

Forrige uka satte presidenten for arrangementskomiteen for Tokyo-OL, Yoshiro Mori, ord på sine innerste følelser.

«I styrer med mange kvinner, tar møtene så lang tid. Kvinner er konkurransemennesker. Når en av dem rekker opp hånda og snakker, synes alle andre at de også må si noe. I styrer med mange kvinner, tar møtene altfor mye tid», sa Mori i et styremøte i den japanske olympiske komité, JOC, ifølge avisa Asahi Shimbun.

Det er mulig dette er gjengs oppfatning i miljøer jeg ikke beveger meg. Men det vil overraske meg. Det har overrasket mange andre også.

Kravene om at Mori må trekke seg blir nemlig mer og mer høylytte. Over 135 000 har i skrivende stund undertegnet et opprop mot OL-presidenten.

Men Mori har unnskyldt seg og har foreløpig planer om å bli sittende.

Begrensningens kunst

Essensen i det 83-årige Mori mener er at kvinner må skjønne sin plass her i verden – som inkluderer å beherske begrensningens edle kunst.

Som jo er den virkelige ironien i alt dette. Moris generasjon ledere er de siste som virkelig ikke skjønner dette med å gi seg i tide.

Eksemplene på dette i idrettens verden er veldig mange gjennom mange år, det siste i tillegg norsk. Den tidligere så mektige president i det internasjonale skiskytterforbundet (IBU), Anders Besseberg, har dominert norske medier i halvannen uke allerede etter at en intern granskingsrapport brakte knusende kritikk av den norske presidentens regime.

Besseberg er ikke dømt, men måtte trekke seg etter at østerriksk politi gikk til sak mot ham. Ellers hadde han kanskje sittet ennå.

Hadde Besseberg skjønt å gi seg i tide, hadde han kanskje kunnet sittet igjen som en av de store og visjonære norske idrettslederne gjennom tidene. Kanskje. Uansett utfall av prosessen, er den avdekkingen som nå foregår av en åpenbar ukultur positiv for idrettens fremtid.

For det vi ser er en organisasjonskultur som beskytter klassiske mannlige verdier i en grad man ser veldig få andre steder enn i idretten. Selv næringslivets maktstrukturer har delvis tatt innover seg at verden er i forandring.

To av 36 presidenter er kvinner

Ingen skal fortelle meg, med fare for selv å ende i sjablongene, at kvinnelige idrettspresidenter ville akseptert en kultur angivelig fylt av jaktturer fra helikoptre, luksusprostitusjon kamuflert som tolketjenester og en merkelig fascinasjon for klokkegaver – alt egnet til å åpne for i det minste habilitetsspørsmål, muligens er det også tidvis godt inne i det straffbare.

Men jeg gjetter, fordi ingen – eller veldig få – fortsatt kan fortelle meg det. Eksemplene på kvinnelige presidenter i de største internasjonale forbundene er foreløpig så få at vi ikke kan konkludere at de har kunnet bidra til en kulturendring.

Derfor er det en stor overvekt menn, menn og atter menn som samles i styrerom for å ta formelle beslutninger – og i godt bevoktede VIP-arenaer på store mesterskap for å ta de de uformelle.

Og kvinnene er fortsatt der på mannlige premisser. Kun to av de 36 olympiske særforbundene, triatlon og curling, har kvinnelig president.

Det jobbes med løsninger for å forberede kvinneandelen, innenfor rekruttering, innenfor holdninger, arbeidstider og rutiner- og faktisk større mannlige involvering i likestillingsarbeidet, paradoksalt nok.

Men det må flere kvinner til for å skape en ny og moderne organisasjonskultur innen idretten.

For menn slutter aldri å være menn. Og skal det for så vidt ikke heller.

Men idrettspampemenn er en egen underkategori av menneskearten vi godt kan bli kvitt i sin nåværende fremtoning.

Tilfellet Kasper

På vei inn i den delen av vinteren som det idrettsinteresserte Norge aller mest, nemlig VM-perioden i våre vinteridretter, er det nye krefter som styrer skiskyttersporten, forhåpentligvis mot en mer bærekraftig fremtid, moralsk som likestillingsmessig.

Men vi skal ikke lenger enn til det internasjonale skiforbundet før vi aner fortidens kalde gufs.

Presidenten her heter fortsatt Gian-Franco Kasper og er mannen som uttalte at skihopping kunne være skadelig for kvinners indre organer. Og mente OL burde arrangeres i diktaturer. Kasper skulle gått av under FIS-kongressen i 2020, men den har blitt utsatt.

Kongressen skulle opprinnelig arrangeres i Pattaya i Thailand.

Idrettens pseudo-demokrater

Å ha en skikongress akkurat i Pattaya er jo like absurd som det faktisk er illustrerende.

Mye av den konserverte kultur og makt i de største idrettsorganisasjoner rundt i verden skyldes nemlig en form for pseudo-demokrati. Antallet medlemsland økes kunstig for å vise en tilsynelatende utbredelse, som igjen kan påvirke attraktiviteten som OL-gren.

Konsekvensen er at nasjoner uten noen tilknytning, interesse eller aktivitet får avgjørende påvirkning på hvem som bestemmer.

Mange av disse nasjonene har helt andre prioriteter enn kulturendring innen sin idrett.

Så får man kanskje håpe endringen kommer nedenfra. Rugby-sporten har hatt en slik opplevelse. Økningen av kvinnelige spillere var så stor (60 prosent fra 2013-2017) at man så seg nødt til å ta grep.

Da World Rugby, som forbundet heter, vedtok en langtidsplan i 2017, utvidet de også antallet styremedlemmer med 17. Alle plassene gikk til kvinner.

Dette var åpenbart ikke nok til å gjøre inntrykk på OL-president Mori. Og hans uttalelser passer enda dårligere inn i et land som arbeider hardt med et likestillingsproblem generelt. På World Economic Forums liste over likestilte land, den såkalte Gender Gap Report, for 2020 er Japan på 121. plass. Norge er til sammenligning på 2. plass, etter Island.

23. juli åpner etter planen OL i Tokyo.

Antallet som har skrevet under oppropet om at Japans OL-president Mori skal trekke seg har i skrivende stund passert 135 000.

Selv gir jeg meg her. Jeg er da mann, tross alt. Vi vet som kjent å begrense oss.