"Only ten men!"

Av Arve Fuglum

En Trinidad og Tobago-fan danser før kampen mot Sverige. (Foto: AFP/Scanpix)

Et flott sett med kritthvite tenner lyser mot meg idet jeg tusler ut av stadion på vei mot parkeringsplassen.

Øystein Ingdahl og jeg har akkurat overført 0-0-kampen mellom Trinidad og Tobago og Sverige, der venstreback Avery John ble utvist etter to minutter av første omgang.

Som bare én av en rekke venstrebacker, ikke minst i Tippeligaen, ble han offer for den tidligere Stabæk-spilleren Christian Wilhelmssons driblerier.

To ganger lundlurt og for seint inn i taklingen, og rett ut. Dermed burde det ha vært enkel match for svenskene, men som alle så: Det ble det ikke.

Karibias ære

Eieren til de kritthvite tennene er fra Trinidad, eller Tobago. Det er ett land, men to øyer. Jeg får aldri vite hvilken av dem han er fra, men det spiller ingen rolle.

Det spiller for øvrig ingen rolle for andre fra Karibia heller.

I cricket har de vest-indiske øyene slått seg sammen til ett landslag (West Indies - "Windies"), og nå tar Trinidad og Tobago vare på hele den karibiske fotballmessige ære.

Smådanser fra stadion

Han har reist hjemmefra til VM, via Amsterdam, og nå altså i Dortmund.

En Trinidad og Tobago-fan under kampen mot Sverige. (Foto: Reuters/Scanpix)

Kontrastene mellom karibiske steel-drums og tysk Ruhr-område er enorm, men begge parter er tilpasningsdyktige.

Med det trinidad- og tobagianske (det heter vel det?) flagget, svart, rødt og hvitt, drapert rundt kroppen smådanser han bortover gang- og sykkelstien som skal ta ham inn til byen for mer feiring.

"Only ten men"

Jeg skal tilbake til hotellet og se neste kamp mellom Argentina og Elfenbenskysten på fjernsyn.

Jeg forteller at jeg har vært i landet hans en gang, på begge øyene, og gratulerer ham med bragden mot Sverige.

Jeg forsikrer ham også at jeg ikke er svensk, men norsk, og at jeg på ingen måte er forpliktet til noen skandinavisk brødresolidaritet.

Jeg får en klem tilbake, og ser at det faktisk ER mulig å smile enda bredere enn han allerede har gjort. Han hever armene og roper opp i himmelen:

"ONLY TEN MEN! WE WERE ONLY TEN MEN!"

"England is shakin"

Ingdahl og jeg stemmer i, "Only ten men!"

Enda mer oppildnet enn det han allerede er fortsetter vår karibiske venn:

"England is shakin' now! England is shakin'! We gonna beat them with eleven!"

Slukørede svensker

Smådansende, med den tunge sendeutstyrs-kofferten daskende mot kneet, fortsetter vi veien ned mot parkeringsplassen, der en hel bataljon svensker har campert i telt, bobiler og bagasjerom.

De slukørede som ser opp og følger lyden, ser to lettere solbrente lyshuder og en stor svart karibier med verdens største smil.

Og hører høylydte og taktfaste rop i forskjellige stemmeleier:

"Only ten men! Only ten men! Only ten men!"