Med VM som vaskemiddel

Quiz: Hva har Mussolini, Videla og Putin til felles?

Svaret kan være alt fra blodige regimer til drap av politiske rivaler. Men alle tre forsto også hva VM kan gjøre med et skittent rulleblad.

«Sportsvaske» ble i fjor kåret til årets ord av Språkrådet. Amnesty sier sportsvasking skjer «når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer, klubber eller organisasjoner for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for».

Det aktuelle eksempelet er Qatar. Men VM har hjulpet diktaturer i snart 90 år. Spesielt tre regimer har brukt turneringens popularitet til å vaske bort tårer og blod.

FASCISTENE SEIRER: ITALIA 1934

John Foot sa det enkelt i sin bok Calcio: A History of Italian Football.

– Fascisme var bra for italiensk fotball. Og fotball var bra for fascistene.

I 1930 hadde Uruguay brukt tidenes første VM til å markere hundreårsjubileet til sin egen grunnlov. I Italia ledet Benito Mussolini et autoritært regime som drepte sine motstandere. Da VM skulle til Europa, så han en sjanse til å bruke fotballen som propaganda.

Som nasjon hadde Italia bare eksistert siden 1870, med store regionale kontraster. Fascistene ville samle landet. I 1929 slo de sammen alle regionale ligaer til et nasjonalt mesterskap (Serie A). For et regime som vektla disiplin, styrke og moral, var fotballen en perfekt metafor: På banen kunne fascistene vinne uten å gå til krig.

Italia ble tildelt VM i 1932. Allerede da var fotball blitt landets største sport. Da Italia tok imot England i en vennskapskamp i Roma i 1933, skrev avisen The New York Times at «ingen begivenhet i moderne italiensk idrettshistorie har vekket så mye interesse».

Mussolini – kalt Il Duce – dukket opp til stor jubel. Før avspark kom en melding over høytalerne:

«Med Il Duce er man aldri fortapt, og vi skal heller ikke tape i dag». Det ble 1–1.

VM-trekningen fant sted på et hotellrom i Roma fylt av svarte skjorter. Italia hadde «rekruttert» spillere fra Argentina med italienske røtter. Stopperen Luis Monti hadde spilt VM-finale for Argentina i 1930. Dette var kontroversielt, men siden spillerne kunne bli med i den italienske hæren, var Italias trener Vittorio Pozzo ikke i tvil.

– Om de kan dø for Italia, kan de også spille for Italia, sa Pozzo.

I 1930 hadde få fans fra Europa dratt til Uruguay, en båttur på to uker. Nå åpnet Mussolini dørene. Ifølge historikeren David Goldblatt betalte Italia lagenes reiseutgifter samt deler av kostnadene til reisende fans. Transport var gratis for alle gjester.

Så sveivet Mussolini i gang PR-maskinen. Fascistene printet plakater og ga ut frimerker med bilder av arenaene. Den i Torino het Stadio Benito Mussolini. Den i Firenze het Stadio Giovanni Berta, døpt etter en fascist drept av kommunister i 1921. Den i Roma het Stadio Nazionale del PNF, en forkortelsen for det fascistiske partiet.

Mussolini bestilte til og med et eget gigantisk trofé, La Coppa del Duce, som skulle gis til vinneren sammen med den offisielle VM-pokalen.

Da Italia spilte sin første kamp, mot USA, var Mussolini på plass. Det ble gjort et stort poeng ut av at han hadde betalt for sine billetter. Italias seier (7–1) ble formidlet landet rundt via sensurerte aviser og patriotisk radio.

Mussolini ville vinne VM – for enhver pris. I Italias kvartfinale mot Spania ble tre spanjoler skadet, mens Mario Pizziolo brakk beinet. Den sveitsiske dommeren René Mercet ble beskyldt for å ha gitt et ulovlig mål til Italia. Like etter ble han suspendert av sitt eget fotballforbund.

I semifinalen slo Italia favorittene Østerrike. Styrtregn like før avspark gjorde banen til en myr som frustrerte de tekniske gjestene. Senere var det snakk, uten bevis, om at den svenske dommeren, 28-årige Ivan Eklind, hadde spist middag med Mussolini.

I finalen vant Italia 2–1 mot Tsjekkoslovakia. Folket jublet, og Mussolini kunne erklære seier for laget, for landet, for fascistene – og for seg selv.

DEN SKITNE KRIGEN: ARGENTINA 1978

I 1976 ble Argentina tatt over av et av Sør-Amerikas mest brutale regimer. Under general Jorge Rafael Videla sies det at 30.000 mennesker «forsvant».

To år senere skulle Videlas militærdiktatur arrangere VM.

Argentina hadde fått turneringen i 1966. Det neste tiåret førte til politisk uro og økonomisk krise. Innen 1976 var det nesten borgerkrig, med en strøm av protester, kidnappinger og politiske drap. Da Videla regisserte sitt kupp, møtte han knapt motstand.

Det nye regimet, kalt La Junta, startet «Prosessen», en plan om å stabilisere landet. De stengte ned kongressen, suspenderte politiske partier og la ned domstolene. Pressen ble truet. Så angrep Videla alt av mulig motstand: geriljagrupper, politikere, journalister, lærere, studenter, doktorer, prester og ledere av fagforeninger. Mange ble fengslet i leirer. Flere ble torturert og drept. Selv kvinner og barn forsvant.

Økonomien skulle regimet fikse ved å bruke mindre og øke rentene. Men VM skulle de ha. Finansministeren Juan Alemann skulle innrømme like før VM at prislappen nok ville være 700 millioner dollar, ti ganger mer enn planlagt.

Alle visste at Argentina ikke hadde råd til dette. Tre år før VM hadde journalisten Dante Panzeri skrevet:

– VM i 1978 burde ikke finne sted av samme grunn som at en fyr uten råd til bensin til en Ford T, ikke burde kjøpe en Ford Torino. Om han gjør det, er det fordi han stjeler fra noen.

Flere mente det samme. Den første sjefen for regimets VM-komité, Omar Actis, var forventet å kritisere de høye kostnadene. På vei til sin første pressekonferanse ble han skutt og drept.

Snart økte protestene. Den argentinske journalisten Rodolfo Walsh skrev et åpent brev til regimet som nevnte «15.000 forsvunnede, flere titalls tusen fanger, fire tusen døde, flere titalls tusen i eksil». Han skrev om fanger som ble dopet, tatt opp i fly og kastet levende ut i Atlanterhavet. Neste dag postet Walsh brevet til pressen. Minutter senere ble han drept.

På Maiplassen (Plaza de Mayo) i Buenos Aires møtte mødre opp med bilder av sine forsvunnede barn og krevde å få vite hvor de var blitt av. Amnesty ba land om å boikotte VM.

– Sport er ikke adskilt fra politikk. Stadionene i Argentina kan kanskje virke rene, respektable, siviliserte og trygge. Det virkelige Argentina, med fengsler, tortur og undertrykkelse av politiske motstandere, vil bli nøye bortgjemt, sa Amnesty ifølge ESPN.

I Frankrike laget en gruppe intellektuelle en egen komité for boikott. En av plakatene de sendte ut, viste en soldat som planter et gevær i nakken på en fange, med en fotballbane i bakgrunnen.

– Vi burde ikke spille fotball blant konsentrasjonsleirer og torturkamre, sa komitéen.

Militærregimet svarte med å hyre inn det amerikanske PR-selskapet Burson-Marsteller. Videla hevdet at han drev en «skitten krig» mot sine kommunistiske rivaler som var nødvendig for å skape ro i landet.

FIFA gjorde ingenting. President João Havelange sa at han var stolt over Argentinas arbeid.

– Vi har oppnådd alt det som var foreslått, sa Havelange.

Like før VM prøvde komitéen i Frankrike å kidnappe landslagets trener, Michel Hidalgo, for å rette fokus mot boikotten. Men ingen lag ble hjemme.

Regimet ville gi et godt inntrykk. De rensket fattige områder i Buenos Aires og satte flere titalls tusen på tog ut av byen. Ved en motorvei inn til sentrum bygget de en betongvegg for å skjule elendigheten.

Før åpningskampen ble flere hundre duer sluppet løs. Videla hyllet et VM som skulle spilles «under fredens tegn». Noen av fangeleirene var midt i byene. I Buenos Aires lå den beryktede Sjøforsvarets Mekaniske Skole en liten gåtur unna Estadio Monumental. I skolens kjeller kunne fanger høre jubelbrusene når Argentina scoret.

Argentina ble anklaget for juks og korrupsjon. Mot Peru måtte de vinne med fire mål. Kvelden før kampen forsvant vaktene utenfor Perus hotell, så lokale fans holdt spillerne oppe til langt på natt. Før avspark kom Videla inn i Perus garderobe og minnet dem om viktigheten av «søramerikansk solidaritet». Argentina vant 6–0.

I finalen møtte de Nederland. På vei til Estadio Monumental tok gjestenes buss en lang rute som gjorde at de kom for sent. Argentina ville bytte ut den israelske dommeren Abraham Klein, som hadde vært strålende, men som hadde dømt vertenes tap mot Italia i gruppen. De klaget på at politiske bånd mellom Israel og Nederland gjorde Klein til et upassende valg. Inn kom Sergio Gonella fra Italia, et land med tette bånd til Argentina.

Da Argentina vant finalen 3–1, hyllet Videla en seier for hele nasjonen.

Flere millioner flommet ut i byene for å feire. På Sjøforsvarets Mekaniske Skole kunne en av fangene, Graciela Daleo, høre jubelen fra gatene.

En av vaktene ropte, «Vi vant! Vi vant!»

Daleo tenkte:

– Om de har vunnet, så har vi tapt.

«TIDENES BESTE VM»: RUSSLAND 2018

Da festen var over, kom FIFAs president Gianni Infantino med sin vurdering.

– Dette har vært tidenes beste VM!

Russland og Qatar fikk sine VM på samme dag i 2010. Stor deler av søknaden til Russland ble betalt av Roman Abramovitsj, da eier av Chelsea, og en av oligarkene som har fått beholde sin formue og sin frihet ved å spille etter Vladimir Putins regler.

For Putin hadde VM samme nytte som Vinter-OL i Sotsji i 2014: Det skulle gi landet en politisk opptur i en tid hvor Russland lå i skyggen av Kina og kranglet med Vesten. Statlige russiske selskap har investert tungt i fotball. Størst er energiselskapet Gazprom, som før sponset lag som Chelsea og Schalke, pluss Mesterligaen.

Nå skulle VM lede oppmerksomheten bort fra Putin-regimets gjerninger. Russland har lenge slitt med rasisme, spesielt i fotball. Homofile blir diskriminert. Politiske aktivister blir fengslet og drept. Så nylig som i 2015 ble opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov skutt død foran Den Røde Plass.

Russland invaderte og annekterte Krimhalvøya i 2014. Samme år arrangerte de et OL hvor de dopet sine atleter. Da Russland bygget anlegg til VM, brukte de arbeidere fra Nord-Korea som jobbet under farlige forhold og som ofte ikke ble betalt. Da de arrangerte prøve-VM i 2017, ble flere hundre arrestert for fredelige protester mot staten.

Som Mussolini og Videla ville Putin gi verden et godt inntrykk av sitt land. Russland laget nye lover for å sette hooligans i sjakk. Putin sa at fotball og politikk «ikke hører sammen». Han hadde full støtte fra Infantino, som sa:

– Den neste måneden vil fotball ta over Russland. Og fra Russland vil fotball ta over verden.

Hva med Russlands lag? I 2016 fant Verdens Antidopingbyrå 33 fotballspillere i Russland som var del av statens dopingprogram. FIFA hevdet at ingen at Russlands spillere i VM var dopet. Russlands lag hadde vært håpløst i 10 år, og sto nå med syv kamper uten seier.

Men i VM slo de Saudi-Arabia (5–0) og så Egypt (3–1). I de to kampene løp de mer enn noe annet lag i turneringen.

Mens Russland slo Saudi-Arabia, og alle øyne var rettet mot VM, presenterte Putins regjering et upopulært forslag om å heve pensjonsalderen fra 55 til 63 (kvinner) og 60 til 65 (menn). Alexej Navalnyj, en av Putins fremste kritikere, kalte det «et ran av titalls millioner personer».

En ny lov gjorde det umulig å protestere i noen av VM-byene. Protester brøt ut i mindre byer, men de havnet i skyggen av VM.

Selv Putins venner utnyttet fotballfesten. Ramzan Kadyrov, presidenten i Tsjetsjenia, ble avbildet sammen med Egypts stjerne Mohamed Salah.

– Ren sportsvasking, meldte Amnesty.

Over hele Russland ble lover satt på pause for at besøkende skulle kose seg. Politiet tillot drikking og festing. Fans fikk lov til å dra til Russland uten visum.

Det russiske laget nådde kvartfinalen. Staten trakk paralleller til datoer med politisk betydning. Dagen etter at de hadde slått Spania i åttedelsfinalen, sa en talsmann fra Kreml at, «Hvis vi så mot gatene i mange russiske byer i går, inkludert Moskva, som jeg så selv, så er det sammenlignbart med bildene fra 9. mai 1945».

Mer enn tre milliarder så turneringen på TV. Senere ga Putin en medalje til Infantino som symbol på hans «vennskap med Russland».

Infantino hyllet VM som en stor suksess. Han sa til Putin:

– Du tok imot resten av verden som venner. Og verden har stiftet et vennskap med Russland som vil vare for alltid.

–––––––––––––––––––––––––––––––––

Kilder: ABC, Angels With Dirty Faces (av Jonathan Wilson), BBC, Calcio (John Foot), CNN, ESPN, Football Against The Enemy (Simon Kuper), ¡Golazo! (Andreas Campomar), History Is A Weapon, Goal, Papelitos, TalkSport, The Age of Football (David Goldblatt), The Ball is Round (Goldblatt), The Complete Book of the World Cup (Cris Freddi), These Football Times, The Hand of God (Jimmy Burns), The Moscow Times.