Detaljene som gjør Cavendish til verdens beste

Ingen forstår det enorme kaoset i sykkelsprinten som Mark Cavendish. Ingen har dukket på innsiden av den mystiske malstrømmen slik som han. Dette er sprinternes hemmelighet - og det er ikke småtteri.

Stille før stormen: – Det er ikke som sjakk

Du tror sprinten bare handler om et massivt pedaltråkk på de siste 500 meterne av en lang sykkeltur? Men natten før et ritt eller en etappe studerer Etixx-Quick Step-rytteren Cavendish Google Street View, slik at han er forberedt på hvert et hjørne og hver en hindring fra 2 kilometer og ut.

Faktisk starter forberedelsene med én gang Cavendish og hjelperytter Mark Renshaw sammen har funnet ut om etappen bli en sprint.

– Flere uker i forveien av et løp later jeg som om jeg har det vondt, slik at rivaliserende lag bruker krefter på å stikke fra meg før spurten, forteller Cavendish.

– Om de gjør det blir det enklere for meg.

• Les også: Dette bør du vite om Tour de France

Bekymringene i Etixx-Quick Step begynner imidlertid lenge før de siste kilometerne.

– Noen ganger er den hardeste delen av en sprint begynnelsen av løpet. De andre lagene overlater oss jobben med å hente opp igjen utbrytergruppene, for vi er laget som ikke kan tillate store grupper å stikke av - alt mer enn fire ryttere i brudd er trøbbel for oss.

– Men det er ikke som å spille sjakk. Vi er ikke roboter. Man må dessuten ha den fysiske styrken til å reagere på det som skjer.

– Når det er mellom 20 og ti kilometer igjen vil man ha hele laget i front, men ikke nødvendigvis for å ta initiativet. Hastigheten dikteres av hvor mange ryttere du får med fra de andre lagene. Du vil ikke kjøre så raskt at de faller av, men bare ligge rett foran slik at ditt lag har kontroll.

– Jo sterkere laget er som enhet, desto mer kan laget styre et løp. Den sterkeste syklisten i verden er ikke så sterk som to karer - for ikke å snakke om ni.

• Les også: Disse fire kjemper om den gule trøya

Ti kilometer igjen: – Det blir hardere enn noen gang

Sjelden faller farten under 50 kilometer i timen. Det er varmt, midt på sommeren i Sør-Frankrike. Du er trøtt, tørst og blir dultet borti fra alle sider. Og det brutale gjenstår fortsatt.

– Jeg har allerede hatt min siste matbit, en koffeingelé 30 eller 40 kilometer fra mål, forteller Cavendish.

– Etter 20 kilometer tar jeg ingenting, fordi jeg ikke vil slippe hendene fra styret eller rekke ut til pakken på ryggen. Om du trykker inn bremsene med bare én hånd under de forholdene vil det ikke ende bra.

– Ideelt sett ønsker du ikke å ta igjen en utbrytergruppe for tidlig. Det åpner løpet for motangrep og sjanser for små brudd til å organiseres. Det er vanskelig å kontrollere, for disse har søkt tilflukt i hjulene hele dagen.

– Men innenfor de siste ti kilometerne er det perfekt. Da vil det fortsatt være noen få ryttere som angriper, men det blir ikke en full utbryterformering med mindre det er vanskelige siste ti kilometer. I så fall er det neppe en sprint uansett.

– Ettersom sykkelsporten har forandret seg de siste årene har det blitt vanskeligere enn noensinne. Det pleide å være ett lag som kontrollerte spurten, og andre som slåss bak, for sprinterens hjul. I dag har du fem eller seks sprintlag, som alle kjemper for å kontrollere hovedfeltet.

– Veien kan være bare seks eller sju ryttere bred. Så om jeg før hadde åtte fyrer foran meg - som kontrollerte med meg på niende - har du plutselig seks lag på første rad i dag. Det gjør deg ikke til nummer sju, for du har seks ganger ni, som er 54 ryttere, foran eller rundt deg.

– Må være forberedt på alle mulige scenario

Dette er både jobben din og din beste ferdighet: de få minuttene med den største belastningen du kan tenke deg. Hvordan skal du kontrollere adrenalinet, holde roen med hjul centimetere foran og bak, og holde grep om de uendelige utfordringene i feltet?

– Forholdene endres hele tiden i hvert løp - været, terrenget, de andre rytterne - det er mitt lag mot 20 andre lag. Så det er 20 ting i kraften av 20 lag som kan skje. Det finnes uendelig med ting som kan skje, sier Cavendish.

– Men selv om det høres ganske uromantisk ut, blir jeg ikke nervøs av det. Jeg blir heller det motsatte - jeg blir klar i hodet. Jeg vet hva jeg må gjøre. For meg er det bare en fast prosedyre jeg gjør.

– Det snakkes om at sprintere er aggressive ryttere, med all skubbingen og brøytingen. Det er hvordan det føles for de fleste av gutta også, men de er avhengige av å ha rå kraft.

– Jeg er ikke så kraftfull. Men jeg stoler på - noe jeg alltid har jeg vært nødt til - min veikraft og mitt instinkt. Det er i meg. Jeg vet hva jeg har å gjøre.

– Det er visse prosedyrer, en viss algoritme inni meg for hvert scenario - som går gjennom et sett med mønstre for å få best mulig resultat. Noen ganger virker det ikke, fordi at selv om jeg får til taktikken, så greier jeg ikke gjøre hva som kreves fysisk. Men mesteparten av tiden går det.

Tre kilometer igjen: – Glem alt du har lært om solidaritet

Hovedfeltet har gått fra broderskap til en sint bisverm. Alle kjemper om den samme plassen, alle kjemper for ett hjul. Glem alt du har lært om solidaritet. Dette er en skikkelig albuekrig.

– I det olympiske landeveisrittet (London 2012) var publikum så høylytte at vi ikke kunne høre hverandre. Man kunne ikke engang høre mannen foran seg. Så vi hadde et system der jeg ropte på hjelperytteren min, (Mark) Renshaw. Han ropte på mannen foran seg, og så videre.

– Det er ikke engang en kode. Vi har fem ord vi sier i teamet vårt. «Venstre». «Høyre». «Gå». «Stopp». «Rolig».

– Hvert ord må være tydelig, og umulig å misforstå når det leveres framover i kjeden. Det må være «stopp», ikke «whoah», fordi «whoah» kan forveksles med «gå».

– Med alle andre hjelperyttere ville jeg sannsynligvis måtte rope flere ting, men til Mark trenger jeg bare si navnet hans. Fordi han vil aldri være så nær gangfeltet at jeg ikke når hjulet hans.

– Han tenker alltid for meg. Om vi forsøker å flytte oss oppover på utsiden og jeg blir avskåret av et annet lag, roper jeg bare «Mark!», og han vet jeg har mistet hjulet. Det er det eneste det kan bety.

– Du er ikke kjent for å stå tilbake fra en konfrontasjon. Det kommer gjerne et banneord i ny og ne når det tetter seg til?

– Jeg sier bare ett ord, og selv på engelsk er det ikke er bra ord å høre.

– Du er nødt til å tenkte at du er den eneste med rett til å være på hjulet. Det er ikke bare jeg som tenker sånn - hver sprinter mener han er den eneste som skal være der - derfor våger de også å kjempe for det.

Raskt føles tregt - og omvendt

«Fart?» forklarte Jackie Stewart på et spørsmål, få måneder etter at han vant sin første av tre formel 1-titler i 1969. «Hele virksomheten er det motsatte av fart. Fart eksisterer ikke for meg om jeg ikke kjører dårlig. Da virker ting å komme raskt på meg, istedenfor å passere i sakte film».

– I form ser jeg ting i detalj langt borte. Et hjørne vil nærme seg veldig sakte... alt er klart, verken oppjaget eller forvrengt - som en spillefilm i redusert hastighet, supplerer Cavendish.

– Er det er likt for en landeveisprinter som for en Formel 1-sjåfør?

– Ja, det er et strålende sitat. Det er virkelig slik det fungerer. Vet du hva som skjer rundt deg er du klar over noen ting, men det er ingen detaljer i sidesynet. Det er bare hva som er foran deg.

– Jeg så nylig en dokumentar om tid - om hvordan tiden er akkurat det du oppfatter den som. Når adrenalinet pumper er det kroppen som forsøker å absorbere hver bit av informasjon - fysisk og emosjonelt - slik at den lærer til neste gang det samme skjer med deg.

– Det er det som skjer med meg. Det er hva kroppen gjør instinktivt.

To kilometer igjen: – Det er da de fleste knekker

Se for deg at en amatørsyklist plutselig befant seg i midten av den tøffe kampen i Tour de France-feltet.

– Hvor skremmende ville det være? Hvor raskt ville det gått? Ville amatøren i det hele tatt kunne holdt seg på sykkelen?

– Om du slapp en amatør inn i en nøytral sone av tour-scenen ville han krasje, sier Cavendish.

– Og selv størsteparten av de profesjonelle sykkelrytterne vil holde seg unna fronten av en gruppesprint.

– De verste er de som tror de er raske, men som ikke er det. For greia med sprint er ikke å ta ut 1.600 Watt, men å være i stand til å ta ut 1.600 Watt når du er i den røde sonen - når kroppen din er på grensen. Det er da de fleste knekker.

– Sprint på velodromen er bare full gass. Det er taktisk, det er fysisk, men det handler om ren sprint. Utholdenhetssprint på vei handler om å være på den fysiske grensen, for så å starte. De fleste karer greier ikke det. De tror de kan, men de tar feil, sier Cavendish bestemt.

– De blir hindringer i veien. De faller så raskt tilbake gjennom hovedfeltet, at det er det som skjer.

– Det er som om du får en hund, og du får han sint og så slipper han med tre kilometer igjen. Det er det mest skremmende. Det er ikke rivalene dine. Det er guttene som fysisk ikke er i stand til til å gjøre det de tror de kan. De er den største faren de siste kilometerne, gjentar «Cav».

Å falle tilbake inne i hovedfeltet: – Et alvorlig brudd på etikette

– Hvilken rytter du glad for å få opp på siden din? Hvem kvier du deg for å få i syne?

– Det er noen få. En av dem er Marcel Kittel's hjelperytter Tom Veelers.

– Jeg hadde en kollisjon med han i Tour de France for noen år siden. Han kjempet seg opp, før han begynte å falle tilbake.

– Går du feil vei må du komme deg av veien. Du må ut til siden.

– Men han kommer tilbake i midten av hovedfeltet. Så begynner han å se seg over skulderen.

– Å vike fra linjen er brudd på reglene. Vel, du kommer alltid til å vike fra linjen med mindre du er på veistripene, men å se over skulderen er å ikke være på. Det er et alvorlig brudd på etikette. Det vil føre til krasj. Du kommer ikke til være så heldig at det ikke blir en krasj, for det bare vil bli det.

– Er det å krasje en yrkesmessig risiko - selv krasj som kan gjøre deg alvorlig skadet?

– Det er en del av jobben. Sånn er det. Du kan ikke tenke på konsekvensene, fordi det er en følelse. Og hvis det er en følelse konsentrerer du deg ikke om jobben, som er å vinne.

– Alt skjer i sakte film. Du har tid til å registrere at noe kommer til å skje. Mange ganger er det ikke i det du kommer ut av balanse at du krasjer. Du får et øyeblikk eller to til å forstå det først.

– Har du tid til å bli sint før underarmen møter asfalten?

– Ja. Du sier to bokstaver. «F» og «A». Så treffer du bakken. Du får ikke tid til å fullføre ordet.

Samholdet: – Det er en veldig spesielt

«Cav» kommer som en pakke. Den andre halvdelen er australske Renshaw - sprinterens hjelperytter i både HTC og Quick Step - som er vel så avgjørende for Cavendish' suksess på sykkelsetet.

– Jeg og Mark deler alltid rom, selv om vi er som anti-hverandre. Jeg er ganske engstelig av meg, alltid på farten, alltid frampå. Mark er alltid rolig, avslappet og nesten kjedelig.

– Personligheten hans overføres til sykkelen. Vi kan si det samme, men det blir veldig forskjellig. Han sier det, mens jeg skriker det.

– Det er veldig få mennesker - to eller tre i min karriere - hvis dømmekraft jeg ville følge over min egen, i form av posisjonering og bevegelse i hovedfeltet. Mark er definitivt én av dem. Jeg vil rangere han høyest.

– Han er den mest begavede personen jeg noensinne har sett bevege seg rundt i hovedfeltet. Mark forstår hvor han skal gå. Jeg trenger ikke engang tenke selv om jeg stoler på han.

– Hvis du har en hjelperytter som du lurer på hva driver med, tar det bort dyrebar energi fra sprinten. Med Mark er det så enkelt som bare å følge han. Han får det til nøyaktig slik det skal være.

– Han kjører så mykt. Han gjør det som om han er på en tandemsykkel, så om han går gjennom et sted må det være plass for meg også. Og hvis vi beveger oss i vinden holder han seg litt ut til siden, slik at jeg blir skjermet.

– Han tenker alltid for to personer, noe som er en gave. Jeg kan ikke se for meg mange idrettsfolk som har en slik rolle fullt og helt dedikert for andre. Det er en veldig spesiell ting, men vi har et veldig godt forhold. Om han gjør ting riktig, så kommer jeg til å fullføre det.

Før mål: – Risikerer å bli sperret inne

Ansikter i folkehavet flasher forbi. Lagkameratene dine forsvinner, én etter én. Kjørende i Renshaws vakuum - en rakett venter på at tankbilen skal flytte seg.

– Det perfekte stedet å stikke på avhenger av forholdene. Det opptimale stedet er - om alt går knirkefritt bak hjelperytteren, om det ikke er noen hjørner, ingen vind og ingen stigning - trolig 230 meter fra mål.

– Er det slak nedoverbakke går du tidligere, er det svak motvind går du litt senere. Det handler om tolv sekunder med hard jobb.

– Hodet ligger lavt over styret, mens du unnagjør hver meter på mindre enn 0,05 sekund. Hvordan fornemmer du riktig tidspunkt for å rykke?

– Taktisk må du noen ganger gå tidligere eller senere. Jeg har alltid trent langsprinten slik at jeg kan gå tidlig om det blir nødvendig. Mange gutter ville nok latt seg knekke av det, men jeg har alltid forberedt meg på det.

– Det er utrolig hvordan musklene ødelegges av en sprint. Du ser det ikke på oss etter mållinjen, fordi vi smiler. Men vi bryter sammen i teltet rett etterpå, forklarer Cavendish.

– Man graver dypere enn folk flest kan forestille seg er mulig. Så om du kan rykke sent, gjør du det - men da risikerer du at noen kommer rundt deg, og sperrer deg inne. Og da vinner du ikke likevel.

Rykket: – Jeg visste jeg ville vinne med én eller to lengder

Sånn er det. Renshaw slipper. 200 meter med tom vei ligger mellom deg og seier. Hva er igjen i den pumpende beinmuskulaturen?

– Det er når du akselererer du vet om du vil vinne løpet, sier Cavendish.

– Det handler ikke om hvor mye kraft du kan yte, men hvor raskt du kan akselerere.

– Noen dager føler du deg strålende, så du stikker, og... ingenting. I Milan - San Remo 2014 måtte jeg gå tidligere på grunn av posisjonen min. Da jeg stakk følte jeg meg fantastisk. Jeg følte det.

– Men man har ikke tid til å analysere det, og i sekundet jeg stakk visste jeg at det ikke var der. Tre sekunder senere måtte jeg sette meg ned igjen.

– Det var ikke det at beina mine ble slitne; det var at beina mine sluttet å virke. Jeg måtte sette meg ned. Til tross for at jeg to sekunder tidligere følte meg helt fantastisk.

– Noen ganger har jeg dårlige dager. Og på den siste etappen av Tour of California brukte jeg hele dagen på å tenke at jeg ville miste hovedfeltet.

– Jeg hadde ikke sovet godt. Jeg var ødelagt. Selv på den siste runden, i ryggen på Mark, var jeg betenkt.

– Vi startet den siste kilometeren i slak nedoverbakke. Jeg ville skifte til et tyngre gir, siden det går raskere nedover. Normalt skifter du den siste kilometeren til tyngste gir. Jeg gjorde det, men måtte gire ned igjen, fordi beina mine ikke maktet å tråkke.

– Så jeg satt bak en annen fyr, og med 200 meter igjen føltes det som om alt gikk sakte. Ingen passerte meg. Jeg kikket etter, og vi (laget) var fortsatt på linje. Jeg tenkte, «jeg forsøker en spurt». Så stakk jeg. Og jeg stakk i så stor fart at jeg med en gang visste jeg ville vinne med én eller to sykkellengder.

På grensen: – Beina kan ikke trå raskere

– Hva i kroppen stopper først - de skrikende lungene, det hardtslående hjertet eller de melkesyre-sprengte beina?

– Vel, med de aerodynamiske fordelene vi har i klær og sykler, er det antall tråkk som begrenser oss.

– Tenk deg at du kjører bilen din til turtallgrensen - «BABABABA!» Det er følelsen man får.

– Det er en slik hastighet at du fysisk ikke kan dra beina så raskt. Det er ikke fordi de er fylt opp med melkesyre. De kan bare ikke gå raskere rundt.

– De fleste gutta klarer mellom 120 og 130 omdreininger i minuttet. Det er der jeg er annerledes. Jeg vet at jeg ikke er i nærheten av å ta ut like mye energi som dem.

– Jeg bruker om lag 1.400-1.500 Watt, mens de andre presser ut mellom 1.800 og 1.900 Watt, som er 20 prosent mer. Men pedalene mine går raskere. Jeg kan tråkke en ekstra ti prosent i frekvens. Der er forskjellen.

Om 100 meter sprint i friidrett blir det sagt at mannen som krysser mållinjen først ikke nødvendigvis er den raskeste, men den som bremser sist.

– Det er nøyaktig det samme for oss. Makskraft er egentlig ikke et godt måleredskap. Du kan være i stand til å få ut 1.800 Watt, men om du slipper ned til 1.000 hjelper det ikke.

– Jeg kan holde meg innenfor 20 prosent av min makskraft i tolv sekunder. Mark Renshaw har en enda lavere toppeffekt, men han kan holde den i mellom 30 sekunder og opp imot ett minutt.

– Jeg ville ikke vært i stand til å sprinte bra på velodromen (banesykling). Jeg får ikke ut den toppkraften på så kort tid. Men når jeg er i den røde sonen kan jeg presse ut mye, forklarer «Cav»

Sannhetens time: – Min jobb er å vinne

– Et hjul på siden, en skulder i sidesynet og en fargerik hjelm. En dump i veien og et desperat skubb i sykkelen foran. Hvem har fått det?

– Når du krysser mållinja ser du enten ekstase eller skrekk i ansiktene til folk, sier Cavendish.

– Det kan være som om verden går under, fordi alle følelsene som har blitt lagt vekk de siste to timene kommer fram. Alt kommer ut samtidig.

– For noen ryttere er det en gedigen bonus å vinne - de blir høye på seieren - men for meg er det jobben min.

– Det er alles jobb å forsøke å vinne, men jeg er betalt betydelig mye mer enn mange andre mennesker, og jeg har et lag som er dedikert til oppgaven.

– Det er min jobb å vinne. Det blir større nyheter, og får større konsekvenser, om jeg ikke gjør det. Jeg vil få mer å forsvare om jeg ikke vinner. Så kommer en søvnløs natt.