Mang slags kjærlighet

Det føles mest av alt som om et hvilket som helst av de åtte kvartfinalelagene i Mesterligaen kunne vunnet hele turneringen. Hadde de bare hatt Erling Braut Haaland på laget. Det er det kun Manchester City som har. Og derfor er det nå mye som tyder på at de endelig vinner verdens mest ettertraktede trofé i klubbfotballen.

Endelig, fordi de har prøvd lenge. Inkludert én finaleopptreden, der de gikk på et bittert tap for Chelsea i 2021.

City har brukt en nær uendelighet med petroleumspenger fra Abu Dhabi på å få det til.

De har bare ikke klart å skaffe seg det 22-årige unikumet fra Bryne før til denne sesongen.

Den eneste ene

Det er han alt dreier seg om nå. Han som etter at han skåret fem mål mot Leipzig i forrige runde av Mesterligaen uttalte til amerikanske CBS tørt smilende konstaterte at «de har ikke hentet meg for å vinne Premier League».

Underforstått – det er bare én ting som gjelder. Mesterligaen.

Nå skal de møte Real Madrid i semifinalen. I en ren reprise fra fjoråret. Da ledet Manchester City med 5–3 sammenlagt til det gjensto 40 sekunder av spilletiden i returoppgjøret på Santiago Bernabéu. I løpet av halvannet minutt skåret Real to ganger og fikk kampen til ekstraomganger. Alle skjønte hvordan det måtte gå.

Derfor har Abu Dhabi-eide Manchester City aldri vunnet Mesterligaen. Heller ikke Qatar-klubben PSG, som også har betalt fantasisummer for verdens på papiret beste spillere.

Det man ikke kan kjøpe

Real Madrid, på sin side, har vunnet den mest attraktive europacupen 14 ganger.

Det kalles «kultur».

Slikt samtlige vegger på Santiago Bernabéu er tapetsert med. Vi kunne også kalt det tradisjon.

Eller historie. Eller sjel. Alt slikt som ikke kan kjøpes for penger.

På samme måte som at ekte kjærlighet heller ikke kan det. I motsetning til verdens beste fotballspillere – på ekte.

Skjønnheten i det nære

Den påminnelsen var det nemlig også mulig å få denne onsdagskvelden, som norsk og glad i det som i hvert fall innimellom lever opp til salige Péles autosignatur «det vakre spillet».

Samme kveld som reprisen av fjorårets semifinale i Mesterligaen ble et faktum, ble det nemlig spilt en kamp som ikke bare minnet veldig om den i dramaturgi- den viste også hvor fin ekte kjærlighet kan være. Ikke i Hollywood-versjonen, slik vi ser den i Mesterligaen, men den man kan oppleve på en slitt benk hvilken som helst i en liten by et sted i Norge.

For eliteseriekampen mellom Lillestrøm og Strømsgodset hadde en spenningskurve man bare kan drømme om. Den der hjemmelaget leder komfortabel- ender med å ligge under- før de ender med å avgjøre i de aller siste overtidssekundene. I sola. På en nesten utsolgt stadion i stasjonsbyen på Romerike. Men det kunne like gjerne vært på Marienlyst i Drammen.

Tid for ømhet

For de virkelig store øyeblikkene kom før kampen, som ble utsatt fra seriestarten for halvannen uke siden på grunn av noe så nostalgisk Covid-utbrudd i Strømsgodset-troppen. Som endte i en diskusjon rundt om dette var nok til å utsette en etterlengtet seriepremiere. En diskusjon som på mange måter ble landet på Åråsen- og til de grader tatt videre.

For kampmaskoten Gullik kom med munnbind. Det samme gjorde ballguttene. Og da GodsetUnionen inntok bortetribunen, gjorde de det i hvite vernedrakter og med bannere hvor det sto «Lillestrøm legesenter» og «Covid-1907», som er året Strømsgodset ble stiftet.

Opptakten til kampen ble avsluttet med at Strømsgodset-trener Jørgen Isnes gikk for å si hei til en av de mest profilerte LSK-tilhengerne. Og ble møtt med albuehilsen.

Før naturgresset på Åråsen ble underlag for et oppgjør som hadde alt hva vi kan tørre å drømme om fra et norsk våroppgjør. Når det gjelder engasjement. Av spenning. Av giftig humor. Og ikke minst den udefinerbare følelsen av ekthet. Den av at det er dette vi egentlig er glad i. Uten at vi trenger å slutte å la oss fascinere av de lett utenomjordiske prestasjonene på enda bedre preparerte gressmatter på mye større og mer polerte arenaer i det store, mytiske Utlandet.

Følelser for fulle tribuner

Derfor treffer det hjertet. Selv uten å ha andre følelser for noen av lagene, å se kampen på Åråsen.

Som det gjør det å se tilskuertallene fra de to første serierundene i Eliteserien, som er de høyeste siden 2011. Kommende helg spiller Brann mot Vålerenga i Bergen, foran et utsolgt Stadion.

Men i går måtte de rødkledde i stedet lytte til den spontane jubelen på Karmøy, der klubbens tittelforsvarende kvinner høyst overraskende måtte avgi poeng mot hjemmelaget Avaldsnes, trent av John Arne Riise.

Riise, som de siste sesongene har fått føle fotballens intensitet på kroppen på en helt annen måte enn som Liverpool-spiller, er en av de få nordmenn som faktisk har vunnet Mesterligaen. Det skjedde i Istanbul i 2005 etter finaleseier mot AC Milan.

Nå får han snart se en annen. Når Erling Braut Haaland og hans Manchester City fort kan ende opp med å reise til Istanbul for å møte AC Milan i finalen.

Og vinne fotballens gjeveste trofé. På vegne av en annen stat. Ikke de norske hjertene.

Hvem som vinner semifinalen mellom europeisk fotballs to nåværende giganter, Manchester City og Real Madrid, avgjøres ellers 17.mai.

Eller for å gjøre det lettere å huske: Dagen etter fotballens virkelige festdag.