Mancinis kunstverk

Det beste laget vant til slutt. Noe annet er vanskelig å si etter en finale – og en turnering – hvor Italia hele tiden har tatt initiativet og blitt belønnet.

Selv om Italia ikke alltid skapte klare sjanser, forteller 15–5 i skudd en klar historie.

I store deler av denne kampen var det England som spilte slik Italia pleide, med fem forsvarere, lavt press og tett markering. Dette var engelsk catenaccio.

Selv om Gareth Southgate kan få kritikk for taktikken, har slik strategi fungert både for England og andre landslag de siste årene. Men i et mesterskap som har underholdt oss fra start til slutt, var det passende at Italia ble mestere.

Og for en triumf dette er: For laget, for landet og for en tårevåt Roberto Mancini.

Spesielt lag

La oss ikke glemme hvor Italia kommer fra. Da de tapte VM-playoffen mot Sverige i november 2017, var italiensk fotball på sitt laveste punkt på 50 år.

Landslaget har gjennomgått total forvandling, og med en spillestil i særklasse.

Vi kjenner alle til den «typiske« italienske stilen. Gjennom historien har de ofte vunnet med kynisme og røft forsvarsspill. Da forfatteren John Foot ga ut sin strålende historie om italiensk fotball, var tittelen på den amerikanske utgaven «Seier for enhver pris».

Fra første spark i EM var det tydelig at Italia hadde noe spesielt. Noe annerledes. Rekken uten tap i forkant av mesterskapet hadde kommet mot skånsom motstand, men da de scoret tre mål mot Tyrkia i Roma, visste alle at laget var sterkt.

Siden det har de vist seg som EMs mest underholdende lag. Kanskje det beste komplimentet man kan gi dem, er at de har sett ut som et klubblag.

De har spilt med en flyt, samhandling og kollektiv forståelse som nesten er umulig å oppdrive i internasjonal fotball. Det skal være for krevende å klare det, da trenerne har så lite tid sammen med spillerne.

Men Italia har spilt som om de trener sammen hele året. De har vartet opp med en fotball som stilmessig er på høyde med det beste man ser i mesterligaen.

Antonio Gagliardi, en analytiker i staben til det italienske fotballforbundet, har snakket om at spillerne ikke lenger har roller, men funksjoner. En sideback må kunne operere som en playmaker, en ving må kunne spille sentralt.

Slike prinsipper gjenspeiler den nederlandske Totalfotballen fra 70-tallet, og mens Italia leverte god fotball i EM i 2012, har de aldri spilt angrepsfotball som nå. Laget har vært et taktisk kunstverk.

Dermed er det fristende å si at de defensive klisjeene tilhører fortiden.

Men det er ikke helt sant, heller.

Gammel kynisme

For Mancini har klart å kombinere finspillet med den typiske vinnerviljen som har kjennetegnet de beste italienske lagene.

Selv om Italia presser aggressivt og står høyt, har to av hjørnesteinene vært Leonardo Bonucci og Giorgio Chiellini, som har taklet, slitt og revet motstandere ut av kampen. Duoen, som er 70 år til sammen, kan alle triksene i boka – pluss et par ekstra.

Chiellinis holding av Bukayo Sakas trøye var et klassisk, om noe upopulært, eksempel.

Faktisk er det Italias forsvarsspillere som har vært lagets stjerner i EM. Alle respekterer de tre sentrale midtbanespillerne, men det er ikke de som har fanget oppmerksomheten.

På topp har Ciro Immobile fått mer kritikk enn ros, spesielt for måten han kastet seg ned på mot Belgia. De to vingene Lorenzo Insigne og Federico Chiesa har levert praktmål, men har vært inn og ut av rampelyset.

De to stopperne har vært der hele tiden, med unntak av de to kampene Chiellini var skadet. Og det handler ikke kun om Bonuccis mål i finalen. De to har underholdt folk på sitt vis: Med blokkeringer, taklinger og jubelbrøl for hver gang de har nektet motstanderen mål.

Da Italia hadde slått Spania i semifinalen, sirkulerte det videoer på sosiale medier hvor Chiellini og Bonucci ble omfavnet av fansen. De har fått respekten de fortjener.

Og i en tid hvor nesten kun mål og pasninger havner på YouTube, hvor Gullballen alltid går til spisser og playmakere, har det vært forfriskende å se forsvarere som feirer taklinger, som gir hverandre klemmer for gode blokkeringer.

Og hvorfor ikke? Da Leonardo Spinazzola reddet et mål på streken mot Belgia i kvartfinalen, ble han hyllet som om han hadde scoret et mål.

Det skulle bare mangle: Blokkeringen var verdt et mål.

Står samlet

Slike scener har også gjenspeilt samholdet i troppen. Mens Frankrike ble plaget av interne stridigheter, har italienerne jobbet steinhardt for hverandre. Når Mancini har samlet dem i en sirkel for å holde sine taler, har de hørt på hvert eneste ord.

Da Italia hadde slått Spania i semifinalen, tok Insigne på seg en drakt med Spinazzolas navn og nummer, siden den strålende venstrebacken hadde røket akillesen mot Belgia. Spillerne dedikerte seieren til ham.

Selv de som ikke har spilt, har følt seg som deler av laget.

I et land hvor regionene er splittet sosialt, politisk og kulturelt, sies det at kun landslaget kan samle nasjonen. Det er i hvert fall ingen tvil om at selve laget står samlet.

For et land som har lidd så mye under pandemien, er denne triumfen ekstra kjærkommen.

Så får det bare være at Italia også har vært litt heldige også. De var nest best mot Spania, som leverte den beste lagprestasjonen i EM. Men et godt lag skal ha flaks, noe italienerne vet selv.

Da de sist vant EM, på hjemmebane i 1968, vant de semifinalen mot Sovjetunionen på myntkast.

Seier for Calcio

Hva betyr denne tittelen for italiensk fotball? Mye, og ikke bare på landslagsnivå.

Serie A har for lengst falt bak Premier League, La Liga og Bundesliga, både med hensyn til tilskuertall, inntekter og suksess. Et italiensk lag har ikke vunnet mesterligaen siden 2010 – og da gjorde Inter det med en trener fra Portugal, uten en italiener fra start.

Denne sesongen kom ingen italienske lag til kvartfinalen. Inter kom sist i sin gruppe, Atalanta tapte 4–1 sammenlagt mot Real Madrid og Lazio 6–2 mot Bayern München.

Juventus, den klart mest ressurssterke klubben i landet, røk ut mot Porto.

Fortsatt ligger Serie A bak sine konkurrenter, og det vil ikke endre seg med det første.

Men italiensk fotball har minnet oss på den har mer å by på enn som så. Trenerskolen er fortsatt råsterk, og idéene som kommer fra støvellandet, er vel så gode som de fra noe annet sted.

Spillernes profesjonalisme og mentalitet er enorm når det gjelder.

Og fotballen er ikke så verst den, heller. Det har Italia vist i sommer – til 20 i stil.