Må man vinne VM for å bli tidenes beste?

Pelé eller Maradona? Ronaldo eller Messi? Lenge har fans debattert hvem som er tidenes beste fotballspiller. Men hva om svaret ikke er noen av dem?

Hva om vår oppfatning av hvem som er tidenes beste faktisk er forvrengt?

I så fall finnes det bare én synder, nemlig turneringen hvor karrierer knuses eller hauses opp basert på et par kamper, hvor lagprestasjoner besegler individers skjebne, og hvor storspillere fra små nasjoner ikke en gang får sjansen.

Og den synderen er, selvsagt, VM.

Ikoniske bilder

Mytene rundt Pelé og Diego Maradona defineres av klassiske øyeblikk. De fleste har sett bildet hvor Pelé løftes opp av en lagkamerat, med hånden i været etter å ha scoret i Brasils 4–1-seier mot Italia i VM-finalen i 1970.

Maradona har flere slike: Han handser ballen i mål, han scorer med et soloraid fra egen banehalvdel, han bæres på gullstol med troféet i hånden. Alle disse tre kommer fra VM i Mexico i 1986, hvor han førte Argentina til tittelen.

Disse bildene sitter dypt i fotballfansens kollektive minne. De resirkuleres igjen og igjen, år etter år, i aviser og dokumentarer og TV-innslag – så ofte at de nesten overskygger spillernes klubbkarrierer.

De fleste vet mer om VM i 1986 enn Maradonas storhetstid i Napoli. Få kjenner detaljene bak Pelés suksess i Santos. Selvsagt er det forståelig at debatten om tidenes beste skal preges av turneringen som gjør spillere til verdensmestere.

Men er det fair?

Diegos dopingprøve

Både Ronaldo og Messi har tross alt levert for sine klubber hver eneste uke i mer enn 10 år og 600 kamper. De har vunnet mesterligaen ni ganger til sammen. De er begge toppscorere for sine land.

Men ingen av dem har altså vunnet VM, en turnering hvor man kun trenger syv kamper for å ta tittelen.

Og hvor marginene er ørsmå.

I 2014 tapte Argentina VM-finalen mot Tyskland i ekstraomgangene. Om spissen Gonzalo Higuaín hadde scoret alene med keeper i første omgang, kunne fort Messi blitt verdensmester. Hadde Messi tronet over Pelé og Maradona da?

I finalen i 1986 sto det 2–2 mellom Argentina og Vest-Tyskland med syv minutter igjen. Så kom Jorge Burruchaga alene med keeper og avgjorde.

Om Burruchaga hadde bommet, hadde vi hatt det bildet av Maradona som vi har nå?

Kanskje ikke. I sine andre tre VM ble Maradona utvist (1982), nedsablet i finalen (1990) og kastet ut etter en dopingtest (1994). Utenfor Argentina har han kun ett vellykket opphold, i Napoli fra 1984 til 1991. Han vant aldri mesterligaen. Maradonas karriere hadde fortsatt vært legendarisk – men kronen på verket hadde manglet.

Samtidig er det ikke bare Messi som kommer dårlig ut i VM. Hva med legendene fra land som aldri når langt i mesterskapet? Hva med de som ikke en gang ble med?

• Les også: Et komplisert forhold

Fiolinisten og orkesteret

For noen år siden intervjuet journalisten Sid Lowe en rekke spanske spillere til Fear and Loathing in La Liga, en bok om Barcelona og Real Madrid. En av dem var Juan Santisteban, som spilte for Real Madrid fra 1956 til 1961. De snakket sammen i en time. Før de avsluttet samtalen, hadde Santisteban et siste budskap.

– Hva enn du har hørt om Alfredo Di Stéfano, ignorer det, sa Santisteban.

Hvorfor det?

– Fordi det er ikke nok. Samme hvor god de sier han var, var han bedre.

Di Stéfano er hovedgrunnen til at Real Madrid nå er Europas mest suksessfulle klubb. Da han kom dit i 1953, hadde de ikke vunnet ligaen på 20 år. De neste 11 årene vant de åtte ligatitler og fem i mesterligaen. Men var han like god som Pelé?

I Spania er det flere som sier nei. De mener Di Stéfano var bedre.

Omtrent hver eneste Lowe snakket, med satte de to stjernene minst likt. Om Pelé var god rundt feltet, var Di Stefano god over hele banen. Helenio Herrera, treneren som vant to mesterligatitler med Inter Milan på 60-tallet, sa at om Pelé var den fremste fiolinisten, var Di Stéfano hele orkesteret.

– Di Stéfano var en av de aller beste, samstemte Sir Alex Ferguson.

Men i debatten om tidenes beste dukker Di Stéfano sjelden opp. Siden han kun spilte i Spania, Argentina og Colombia, er han relativt ukjent i andre land. Og han deltok aldri i VM. Hjemlandet Argentina deltok verken i 1950 eller i 1954. Innen 1958 hadde Di Stéfano byttet landslag til Spania, som tapte en kaotisk playoff i kvaliken på myntkast.

Da Spania endelig kvalifiserte seg i 1962, var Di Stéfano skadet. Stjerneduellen mellom ham og Pelé fant aldri sted.

Bedre enn Maradona

Di Stéfano er ikke alene. Utenfor Barças stadion Camp Nou står det en bronsestatue av László Kubala. Den artistiske spissen ble i 1999 stemt frem av fansen som klubbens beste spiller noensinne. Bedre enn Cruyff, bedre enn Romário.

Bedre enn Maradona.

Men Kubala spilte knapt utenfor Spania, og heller aldri i VM. I 1950 var han bannlyst av FIFA fordi han hadde rømt hjemlandet Ungarn. Som Di Stéfano byttet han landslag til Spania, noe som kostet ham VM i 1954 og 1958. Da Spania dro til VM i Chile i 1962, hadde han lagt opp fra landslagsfotball.

Med litt flaks kunne Kubala deltatt for Ungarn i 1950, men selv da hadde han neppe nådd opp til Pelé og Maradona.

Han hadde nemlig ikke havnet på TV.

Blindsonen

For teknologi er en annen faktor som påvirker vår dømmekraft. Før fotball havnet på TV på 50-tallet, fulgte folk kamper via radio, bilder og aviser. Selv da fjernsynet først kom på banen, hadde ikke alle råd til et. Tyskernes minner fra seieren i VM-finalen i 1954 er ikke noe fra TV, men kommenteringen til radiojournalisten Herbert Zimmermann.

Slik spiller TV en enorm rolle. For hvordan skal man kunne kåre verdens beste spiller – for ikke å snakke om tidenes beste – om man ikke kan se kampene?

Poenget tilhører David Goldblatt, forfatteren av en enorm bok om fotballens global historie. Goldblatt skriver om perioden før 50-tallet at «vårt kollektive minne om fotballen i praksis ikke eksisterte». De legendariske navnene før det tiåret – Matthias Sindelar, Stephen Bloomer, Valentino Mazzola – kjennes stort sett kun av fotballnerder og historikere.

Selv spillerne som briljerte like etter, nevnes sjelden i samme åndedrag som Pelé og Maradona. Di Stéfano var god, men det finnes få kjente videoklipp som viser hva han gjorde.

En annen spiller, lynvingen Garrincha, vant VM med Brasil i 1958 og 1962. I Brasil er Garrincha på høyde med Pelé. Men kun deler av det globale fotballpublikumet så ham herje i de to mesterskapene. Det var først i 1970, med VM direktesendt i farger for første gang, at kampene brant seg inn i den kollektive fotballhukommelsen.

Men innen det hadde Garrincha gitt seg. Så Pelé tok hovedrollen, og ble VMs ubestridte konge.

• Ikke fått med deg denne saken? Brasils sambafotball forsvant på 80-tallet. Ingen har sett den siden

Mye på spill

Siden 1970 har lignende bilder definert legendene. Cruyff viste Cruyff-vending i Vest-Tyskland i 1974, mens Franz Beckenbauer løftet troféet. Maradona tryllet i 1986. Zinédine Zidane stanget inn to mål mot Brasil i 1998. Fire år senere senket brasilianske Ronaldo tyskerne i finalen.

Alle disse øyeblikkene har vært i VM, turneringen «alle» ser. Introduksjonen av TV, skriver Goldblatt, har «transformert historiebøkene».

Derfor har Messi og Cristiano Ronaldo så mye på spill i Russland. Selv Ronaldos EM-tittel vil stå som en parentes om han tar Portugal til topps; det finnes de som mener at han kan kalle seg tidenes beste om han klarer det.

For Messi kan en triumf ta ham forbi Maradona – i hvert fall i debatten utenfor Argentina.

Så får Messi og Ronaldo bare akseptere at VM veier så tungt. Det kunne vært verre, spør bare Di Stéfano. De to får i det minste være med.