Likeverd i lengde og laktat

På søndag kl. 10:15 beveger verdens beste langrennskvinner seg fem mil lenger inn i fremtiden.

En fremtid som ellers ser stadig mørkere ut på likestillingsområdet, skal vi tro FNs generalsekretær, António Guterres. I en tale for verdens ledere tidligere i uka om kvinners rettigheter sa han at slik utviklingen er, kommer vi ikke til å ha likestilling mellom kjønnene før om 300 år.

Tre hundre år.

Det er ikke innenfor kategorien «fremtidshåp».

Da skal man i hvert fall fokusere på de små lyspunktene som oppstår, her vi fortsatt befinner oss i 2023.

Femmila i Holmenkollen på søndag er ett av disse.

For det er ingen grunn til at kvinner ikke skal få konkurrere på akkurat samme vilkår, arenaer og distanser som menn, uansett idrett. Som her.

Men den første 50-kilometeren for kvinner er av flere grunner grundig omdiskutert. Og det med rette.

Ingen tviler på at kvinner kan gå en femmil på ski.

Spørsmålet er om de bør.

Altså om dette bringer kvinnelangrenn og for den del likestillingen i idretten i noen fruktbar retning.

Og om svaret er positivt, gjenstår spørsmålet om de i så fall bør akkurat nå.

For det er åpenbare argumenter for at femmila ideelt sett burde fått sin kvinnepremiere andre steder enn akkurat der distansen mest av alt har bygget sin myte, nemlig i Holmenkollen.

Verdens tøffeste trasé

For løypeprofilen er den hardeste i verden. Fordi man har ønsket at den skal være det. Antall høydemeter, mer folkelig kalt motbakker, er akkurat innenfor grensen av hva FIS tillater.

Både kvinner og menn går seks runder à 8,3 km. Hver av disse inkluderer den mytiske Styggdalen og har en stigning på 334 høydemeter.

Til sammen blir dette over 2000 høydemeter.

Som er direkte brutalt. Og ekstremt laktatfremkallende.

Tremila kvinnene gikk i VM i Planica, som også ble ansett som tøff, inneholdt til sammenligning 1088 høydemeter.

Dette gir også et signal om at det er en fordel å være lettest mulig i vekt hvis man skal hevde seg, hvilket mange har jobbet hardt for at langrennssporten skal gjøre mye mer for å bevege seg bort fra.

I tillegg gir det potensielt veldige fordeler til løpere som ikke gikk tremila i VM åtte dager tidligere.

Midt i et konkurranseprogram som også er intenst også de neste ukene. Allerede to dager etter femmila, er det sprint i Drammen.

Begge deler faktorer som tar fokus bort fra det som burde være en feiring av passeringen av en ny barriere i kampen for likestilling i langrenn.

Likevel var det tidligere i uka 45 påmeldte løpere. Forhåpentligvis kommer de fleste av dem til start.

Den manglende attraksjonsverdi

Mange mener også det er lang nok løpstid og store nok avstander på 30-kilometerne, som er det lengste kvinner har gått i verdenscup eller mesterskap til nå.

Da man i fjor, før innføringen av like distanser, gjennomførte en meningsmåling, var hele 88 prosent av de kvinnelige løperne negative til endringene.

Etter kommende søndag kan tallet være enda høyere.

Én vesentlig grunn til dette er frykten for manglende attraksjonsverdi hos TV-seerne.

Rett og slett fordi man etter en årrekke med dominans av Norges to store unikum, Marit Bjørgen og Therese Johaug, har fått etablert en frykt for at enda lenger distanser betyr enda mindre spenning over enda lengre tid.

Men dette blir bare spekulasjoner. Kun realitetene kan vise om skeptikerne har rett. Og realitetene starter på søndag.

For alt vi så langt vet, kan en femmil for kvinner i teorien gi bølger av spenning og uforutsigbarhet gjennom mer enn to timer.

Og med dét introdusere et nytt, fascinerende TV-univers, der kvinnene leder an.

Manndomsprøve for fall

Femmila er nemlig inntil nå sportens definisjon av den pureste maskulinitet.

Og samtidig alle langrenn-nostalgikeres våteste drøm.

Heltehistoriene fra skihistorien er aldri større enn de som omhandler sliterne som overvant bakglatte ski, mektige konkurrenter og melkesure muskler på veien mot å oppfylle det sannsynligvis største av alle mannsidealer her til lands: Femmilsmesteren.

Han som bedre enn noen andre behersket det vi kun har omtalt som «manndomsprøven».

Nå skal også dette begrepet kjønnsnøytraliseres. Og det er strengt tatt på tide.

Det samme mener jo faktisk flere av de beste langrennskvinnene i verden. Som en Frida Karlsson eller en Jessica Diggins. Hva vår 35-årige VM-komet Astrid Øyre Slind mener, er det også mulig å gjette. Hun gikk rett på privatflyet fra VMs avsluttende 30-kilometer for å rekke Vasaloppets 90 kilometer dagen etter. Og staket seg inn på en femteplass.

Retten til å velge å ha det vondt

Og hva er egentlig reell likestilling i skisporet? Kvinner og menn på samme distanser? Kvinner og menn like lenge i konkurranse? Eller rett og slett kvinner og menn på de distansene de selv ønsker å gå?

Denne gang har ikke kvinnene noe valg. Noen har tatt det for dem.

«Noen» i denne sammenheng i form av vår tredobbelte olympiske mester, Vegard Ulvang.

På slutten av sin 16-årige æra som leder av den såkalte langrennskomiteen i Det internasjonale Skiforbundet, FIS, viste Ulvang mer enn noen gang sin visjonære side. Og var den som i 2022 sto bak innføringen av like distanser for begge kjønn i langrennssporten fra inneværende sesong. Derfor skal gutta gå kortere stafettetapper. Og kvinnene femmil.

Det langrennssporten trenger mest av alt, er motet til å ta kvantesprang.

Vegard Ulvang har dette motet.

Og har gitt kvinnene retten til å ha det vondt i 20 km ekstra sammenlignet med tidligere Kollen-år.

Flyr inn i fremtiden

Bare fem dager senere beveger likestillingen innenfor skisporten seg ytterligere et par hundre meter inn i fremtiden.

Da skal kvinner for første gang hoppe skiflyging i konkurranse.

Og det skjer symbolsk nok i verdens største bakke, nemlig den i Vikersund. Med det setter man foreløpig strek for en årelang kamp.

To tiår har nemlig gått siden kvinners rett til å hoppe skiflyging var en egen parole i selveste 8. mars-toget.

I mars 2004 fikk så hoppsportens egen Jeanne d’Arc, Anette Sagen, endelig sette utfor skiflygingsbakken i Vikersund som prøvehopper.

På kvinnedagen i 2023 snakket Maren Lundby på et arrangement i regi Hopplandslaget på Fornebu.

«Vi kan mest av alt vise at vi kan være like gode skihoppere som gutta», sa hun om muligheten til å hoppe skiflyging – uforståelige 19 år etter Anette Sagen gjorde det samme.

Så sterke er de maskuline motkrefter i idrettens verden, uansett hvor mye vi prøver å gi et skinn av noe annet.

«Endringsagenter» er betegnelsen skipresident Tove Moe Dyrhaug bruker på Sagen og Lundby.

Og det er fortsatt en mengde endringer igjen å utføre.

For skiflygingsrennene i Vikersund teller fortsatt ikke i verdenscupen.

Fortsatt er ikke premiene de samme som for menn. Fortsatt får ikke kvinner hoppe i de ikoniske anleggene rundt i Europa, der hoppsporten er aller størst.

Forhåpentligvis skjønner vi mer om 300 år.

Og kan snakke om femmil og skiflyging for kvinner som noe helt naturlig – og samtidig klare å adressere behovet for kvinnelige trenere og lederskikkelser for unge jenter på en konstruktiv måte.

Kanskje tør vi til og med diskutere temaer som betydningen av mensen for kvinnelige utøvere når vi kommer til 8. mars 2323

Men akkurat der er det vel mulig vi trenger enda litt lengre tid.