Lik stilling, ulik stilling

Den nye landslagssjefen i fotball for kvinner får altså en tredel så mye i lønn som landslagssjefen for menn. Det har NRK vist gjennom flere saker denne uka.

For Hege Riise betyr dette rundt 1,7 millioner kroner, ut fra hva fotballpresident Lise Klaveness forklarte på pressekonferansen på Ullevaal på onsdag, der ansettelsen ble kunngjort.

Ståle Solbakken på sin side bekrefter et lønnsnivå rundt fem millioner kroner til NRK torsdag.

NFF har senere bekreftet lønna til begge trenerne. Riise har en årslønn på 1,67 millioner kroner, mens Solbakken tjener fem millioner i året med mulighet for bonusutbetalinger på inntil en million kroner avhengig av hva kampresultatene blir gjennom året.

Så langt er ingenting greit. Og likestillingsministeren reagerer. Hvilket for så vidt også er jobben hennes. Men her er det tilsynelatende også åpenbare grunner til det.

Enda tydeligere fremstår dette også på et vis når det nå er en kvinnes situasjon som settes opp mot hennes mannlige motstykke.

For en norsk landslagssjef i fotball,
er en norsk landslagssjef i fotball,
er en norsk landslagssjef i fotball.

Det er noenlunde like jobber, med noenlunde sammenlignbare faglige utfordringer, ansvar og forventninger.

For både Ståle Solbakken og Hege Riise er det åpenbare håpet fra arbeidsgivers side at de skal ta Norge til sluttspill i de kommende mesterskap.

Arbeidsmengden og den anslåtte reisebelastning er også sammenlignbar.

Lønna er det altså definitivt ikke.

Men om det ikke føles umiddelbart riktig, er det i høyeste grad logisk.

Den kommersielle kraft

Norges Fotballforbund er en demokratisk og medlemsstyrt organisasjon, der kampen mot alle former diskriminering innenfor idretten er en av de prioriterte utfordringene.

Men Norges Fotballforbund er også en mektig kommersiell aktør.

Forretninger drives i sånn passe forenklede trekk best ved å passe på at pengestrømmen ut er bare akkurat så stor at den bidrar til å gjøre pengestrømmen inn størst mulig.

I denne sammenheng betyr dette i praksis å ansette de trenerne for flaggskipene til NFF, landslagene, som skaffer de resultatene som gir størst mulige inntekter. Og betale dem deretter.

Det økonomiske potensialet for NFF er i særklasse størst på mannesiden.

Det dreier seg om rettighetspenger i forbindelse med TV-avtaler.

Det dreier seg om sponsorer.

Det dreier seg om å kvalifisere seg til mesterskap.

Klarer Ståle Solbakken dette, er det hans lønn som vil fremstå som ufortjent lav. Slik er markedet.

Samme skillet i Sverige

Da Sverige i 2019 kvalifiserte seg for det EM for menn som til slutt ble avholdt to år senere, fikk det svenske forbundet umiddelbart en ekstrainntekt på over 100 millioner kroner.

For landslagssjef Janne Andersson ga det en bonus på i underkant av to millioner kroner, hvilket løftet hans årslønn til rundt seks millioner kroner.

Resultatene siden har ikke vært like imponerende. Likevel er hans lønn på drøye fire millioner kroner i fjor mer enn det dobbelte av hva hans kollega Peter Gerhardsson, som det siste året har ført de svenske kvinnene til så vel OL-finale som EM-semifinale, får betalt etter bonuser og kontraktsforlengelse.

For selv en semifinaleplass i EM gir bare rundt 15 millioner kroner til det svenske forbundet, altså under 15 prosent av hva deres mannlige landslag fikk bare for å kvalifisere seg. Dette påvirker hvor mye man er villige til å betale sin landslagssjef for kvinnene.

Også i Sverige definerer markedskreftene sin egen form for rettferdighet.

Enormt engelsk lønnsgap

I England er forskjellene enda større, grensende til groteske.

Gareth Southgate, som tok de engelske mennene til deres første EM-finale noensinne på hjemmebane i fjor, underskrev i november en ny kontrakt.

Med det øket årslønna hans fra ca. 35 millioner kroner til rundt 60. Før bonuser.

Sarina Wiegman, treneren som tok de engelske kvinner enda ett hakk videre og skaffet nasjonen deres første EM-gull i fotball noen gang, tjener rundt fem millioner kroner per år, altså under ti prosent av sin mannlige kollega. I tillegg fikk hun en bonus på rundt halvparten av dette for EM-triumfen.

Men debatten raser allerede i England om at dette er tidspunktet der deres fotballforbund, FA, også må ta grep når det gjelder å redusere forskjellene i lønninger for de to landslagstrenerne.

De vil uansett fortsette å være enorme.

Historisk bonusavtale

Hege Riise sa selv at hun ikke hadde noen betenkeligheter med å umiddelbart akseptere lønna hun ble tilbudt, som også er høyere enn den forgjengeren Martin Sjögren hadde.

Tanken om en radikal og umiddelbar utjevning av lønnsnivået mellom de to likestilte landslagstrenerne er likevel besnærende. I 2017 inngikk også spillerne på de to norske landslagene en historisk avtale, som ga kvinnelige og mannlige norske landslagsspillere like bonuser.

Dette skulle indikere at det samme er mulig blant trenerne.

Og at Hege Riise også skulle få tjene sine fem millioner kroner i året.

Men slik er ikke verden. Det er helt riktig at Solbakken tjener tre ganger så mye som Riise. Alle tanker om umiddelbar utjevning er frakoblet den virkelighet landslagsspillerne lever i.

Mang slags rettferdighet

Det er fortsatt få spillere i den norske Toppserien som tjener mye over 100 000 kroner. Enkelte stjerner skal ha blitt betalt rundt en halv million kroner i året, men dette er unntakene. I flere av klubbene betales det ikke engang ut lønn.

Selv de beste spillerne i den engelske superligaen for kvinner tjener ikke mer enn drøye 2 millioner norske kroner. Deres mannlige motsetninger, inkludert Norges egen stjerne Erling Braut Haaland, skal til sammenligning tjene opp mot 3–400 millioner kroner i året.

Også i Eliteserien er det for første gang på flere år spillere som tjener fire–fem millioner kroner i året. Og er med det på et nivå sammenlignbart med landslagssjef Solbakken, som ellers mer enn halverte lønna da han forlot FC København og tok over Norge.

Å ha en landslagstrener på kvinnesiden som derimot skulle tjene mer enn ti-gangen de best betalte hjemlige spillerne ville etter all sannsynlighet være enda mer provoserende enn at hennes kollega på mannesiden tjener atskillig mer.

Kampen for en gradvis utjevning vil forhåpentligvis bli hjulpet av den enorme økningen i kvinnefotballens popularitet internasjonalt. Men på kort sikt er forskjellen dessverre ikke annet enn kynisk logikk.

For om dette ikke er regnestykke-rettferdighet, så er det faktisk en form for relativitets-rettferdighet.

Nå er det opp til Hege Riise å prestere så godt med sitt landslag at debatten fortsetter. Og blusser helt opp igjen den dagen hun etterfølger Ståle Solbakken som landslagstrener for de norske menn. Som første kvinne. Til tredobbel lønn.