Leicester-revolusjonen som kan sikre sjokk-gullet

Maten lot vente på seg. Det var i midten av september at Claudio Ranieri røpte at han hadde tilbudt spillerne gratis pizza som belønning for sesongens første rene bur.

Men etter fem ligakamper hadde de sluppet inn syv mål. Appetittvekkeren så ikke ut til å fungere.

«Jeg tror de bare venter til jeg har forbedret tilbudet...», spøkte Ranieri». «Én pizza og én pølse».

Heller ikke det kan ha fristet, for det skulle gå fem kamper til før pizzaen sto på bordet.

Da Leicester hadde slått Crystal Palace 1-0, hadde de spilt 10 ligakamper og sluppet inn 17 mål. Kun fem lag i divisjonen hadde vært mer gavmilde.

Ikke at det gjorde så mye. Angrepet bøttet inn mål og Ranieri sa at så lenge poengene ble hentet, kunne han godta et par baklengs.

Men målkalaset skulle ikke vare for alltid. En desemberdag på Anfield sa det stopp.

Knockout på Boxing Day

Det var nemlig på Boxing Day mot Liverpool at Leicester gikk målløse av banen for første gang i ligasesongen. De holdt ikke nullen heller, og dermed var sesongens andre ligatap et faktum.

På det tidspunktet lå revene på topp etter 18 kamper, to poeng foran Arsenal. De hadde scoret 37 mål, et antall som kun var tangert av Manchester City.

Men de hadde også sluppet inn 25. Det var flest av samtlige lag innenfor tabellens topp 13.

Defensive kunster

Siden dét tapet har Leicester beholdt sin direkte og intensive stil, men blitt omgjort fra målgarantister til ligaens gjerrigste lag.

De neste resultatene var 0-0, 0-0, 1-0. Leicester har nå scoret 16 mål de siste 12 ligakampene.

Ingen lag har vært tettere bakover i løpet av samme periode. Leicester har sluppet inn seks mål, et snitt på 0,5 per kamp. Husker man at to av dem kom borte mot Arsenal med 10 mann, blir statistikken enda mer formidabel.

Samtidig har de økt forspranget til fem poeng. Det er altså forsvaret som har brakt laget fra posisjonen som mulige kandidater til tittelfavoritter.

Gode gamle 4-4-2

Hva er det egentlig Ranieri har endret? I utgangspunktet virker spørsmålet vanskelig å besvare, fordi Leicester har fremstått som et dyptliggende kontringslag fra dag én.

Dette handler ikke om en ballbesittende storklubb à la Barcelona som plutselig har lagt om til mannsmarkering og 5-4-1.

Selv da Leicester bøttet inn mål, var de strategiske hjørnesteinene hovedsakelig av den defensive typen.

Da som nå, brukte Ranieri en kompakt 4-4-2. Stopperne Wes Morgan og Robert Huth markerte tett og stanget vekk innlegg, midtbaneduoen N’Golo Kanté og Danny Drinkwater opererte som energiske ballvinnere (og sistnevnte som pasningslegger), mens vingene Riyad Mahrez og Marc Albrighton trakk inn i banen uten ball for å danne en tett midtbanefirer.

I tillegg trakk minst én av spissene ned for å hjelpe midtbanespillerne, vanligvis Shinji Okazaki.

Dette er alle typiske prinsipper i en solid 4-4-2.

Lakk som en sil

Spørsmålet blir da hvorfor Leicester var så sårbare i begynnelsen. En faktor Ranieri nevnte i februar er at spillerne har brukt tid på å lære slagplanen.

«I begynnelsen slapp de inn mange mål, og nå begynner vi å slippe inn færre», sa italieneren.

«Dét er fordi alle spillerne har fått en bedre forståelse for taktikken og de ulike bevegelsene».

Dette virker logisk, spesielt defensivt. Ser man tilbake på de 14 baklengsmålene fra de første syv kampene, finner man situasjoner som neppe ville oppstått nå.

Sunderland scoret for eksempel to mål ved et innspill rett gjennom forsvaret, og en enkel ball over venstrebacken. Mot West Ham fikk Dimitri Payet lov til å sette ballen i krysset fra sentral posisjon.

Stoke spilte en pasning tvers gjennom den bakre fireren uten press på ballfører, og utnyttet også en defensiv brøler av Morgan. Arsenal scoret fem mål via ulike kombinasjoner, blant annet en stikker i bakrom.

Flere av disse feilene var elementære defensive ting som posisjonering, press og struktur. Ting som Ranieri skulle stramme opp etter hvert.

Bytte på backene

I kjølvannet av tapet mot Arsenal gjorde Ranieri sin kanskje største endring i laget for sesongen. Han byttet ut sidebackene Richard De Laet og Jeffrey Schlupp med Danny Simpson og Christian Fuchs.

Det neste resultatet ble en 2-1-seier i Norwich.

Både Simpson og Fuchs har spilt fast siden. I perioden som fulgte frem til Boxing Day, gikk Leicesters snitt for baklengsmål per ligakamp fra to til ett.

De slapp også inn færre mål fra åpent spill. De 11 baklengsmålene i løpet av denne perioden oppsto fra følgende situasjoner: Corner (4), åpent spill (3), straffespark (2) og heading fra innlegg (2). Ikke ett mål kom fra en pasning i bakrom, eller situasjoner hvor motstanderen fikk god tid like foran boksen.

Det var kanskje som Ranieri sa: De defensive prinsippene hadde begynt å sitte.

Problemer i luften

Siden tapet mot Liverpool har forbedringene fortsatt. De seks målene Leicester har sluppet inn de siste 12 kampene, har stort sett kommet uavhengig av lagstruktur.

Unntakene var da Rudy Gestede var heldig som fikk ballen med seg i scoringsposisjon på Villa Park, og da Salomón Rondón løp inn bak forsvaret og scoret for West Bromwich Albion.

De fire andre har kommet fra to innlegg, en heading fra frispark og et direkte frispark.

At Leicester slipper inn mål i luftrommet er kuriøst når man ser på fysikken til Morgan og Huth. Men som skribenten Michael Cox har notert, er resten av laget forholdsvis lavt, og siden den defensive fasongen er så smal og dyp, er det naturlig at motstanderen kommer til innlegg ofte.

1-0, 1-0, 1-0

Hvordan de defensive forbedringene henger sammen med nedgangen i antall mål, er vanskeligere å si med sikkerhet. Jamie Vardy sto kun med ett mål på fire kamper etter kampen på Anfield, hvor både han og Mahrez hadde blitt byttet ut fordi de var slitne.

Kanskje følte Ranieri at motstandere begynte å finne ut av den direkte stilen. Ser man på resultatene, er det vanskelig å tro at alt kun handler om forbedringer, og at Ranieri ikke har gjort mentaliteten noe mer defensiv enn før.

Ikke at det har noe å si. Leicester er på stø kurs mot ligatittelen etter å ha tatt sine siste tre seire med 1-0. Det er nå forsvaret som er lagets styrke, og denne soliditeten har tatt over stafettpinnen akkurat i det målene begynte å tørke opp.

Den perfekte timingen kan nå medvirke til en av tidenes bragder i engelsk fotball. Skulle det holde helt inn, vil det nok feires med betydelig mer enn pizza og pølse.