Han er inspirasjonen bak Leicesters utrolige forsvar

Det var kanskje humoristisk ment, men Claudio Ranieri hadde et poeng da han nevnte at Leicester hadde blitt «mer italienske» etter seieren mot Southampton forrige uke. Reven hadde nettopp vunnet 1-0 for femte gang på seks kamper.

Søndag ble det 2-0 mot Sunderland. Rent bur, tre nye poeng.

Soliditeten siden tapet mot Liverpool i desember har vært vanvittig. På de første 18 ligakampene slapp Leicester inn 25 mål.

Siden har de spilt 15 og sluppet inn seks.

Ranieri har selv hevdet at taktikken er den samme, men at spillerne nå forstår den bedre. Og når du virkelig mestrer en defensiv 4-4-2, blir slike statistikker fort resultatet.

Det beste forsvar

For som Ranieri vet, går enkelte prinsipper aldri ut på dato. Leicesters system har mye til felles med 4-4-2-revolusjonen Arrigo Sacchi introduserte med AC Milan på slutten av 1980-tallet. Sacchi endret ikke bare fotballen i sin tid – han påvirker den fortsatt.

Slagplanen handlet om stram lagstruktur, sonemarkering og et enormt fokus på kollektiv posisjonering. Milan vant Europacupen i 1989 og 1990. De er det siste laget som har forsvart troféet.

Det interessante med Sacchis 4-4-2 de siste årene er at den har blitt en effektiv «underdog»-strategi. Den handler ikke om teknikk og ballbesittelse, men om å kontrollere rom.

Trenere som ikke besitter de mest finslepne spillerne, kan kompensere med defensiv drilling, løpsstyrke og taktisk disiplin.

Med disse kvalitetene kan formasjonen bli nærmest ugjennomtrengelig. Bare for to år siden beskrev Carlo Ancelotti den som «det beste defensive systemet som finnes».

Simeones bragd

Skal man prøve å finne noe sammenlignbart med en eventuell Leicester-tittel, går man fort tilbake til La Liga-tittelen Atlético Madrid vant i 2014. Laget var riktignok det beste av «resten» bak Real Madrid og Barcelona, men de finansielle ujevnhetene i Spania er så store at det likevel regnes som en historisk bragd.

Det skulle nemlig ikke være mulig å hamle opp med to så store lag over 38 kamper. Simeone gjorde det umulige.

Som Leicester, spilte Atlético en dyp og kompakt 4-4-2 basert på defensiv organisasjon, mye løping og overganger. Diego Simeone var ikke italiensk som Ranieri, men hadde vært i Italia som spiller (Pisa, Lazio, Internazionale) og trener (Catania).

Simeone nevnte blant annet at mange av idéene bak Atlético kom fra støvellandet. Parallellen til Sacchi var ikke vanskelig å se.

Kritisk fase

Dette defensive systemet er nå nøkkelfaktoren bak Leicesters form, nå som andre lag kjenner deres offensive slagplan bedre. Organiseringen er strammere og spillernes samhandling virker styrket.

De fremstår som mer italienske enn noen gang.

Likhetene med Atlético er flere. Simeones menn hadde en ballbesittelse på 49,1 prosent. Leicester ligger på 45. Begge mannskap er solide i en kritisk fase av sesongen: Nedenfor er lagenes resultater fra runde 27 til runde 33.

Atlético (2014): 2-0, 1-0, 2-0, 1-0, 2-1, 1-0, 2-0.

Leicester (2016): 1-0, 2-2, 1-0, 1-0,-1-0, 1-0, 2-0.

Det året skulle Atlético vinne sine neste to kamper 2-0 og 1-0. Om Leicester skulle gjør det samme, vil Ranieri kunne lukte en ligatittel som vil være enda mer sensasjonell, men som er basert på lignende strategiske prinsipper.