Lederen, treneren – men mest av alt pappaen 

Det har snart gått 10 år siden Knut Torbjørn Eggen tok sitt eget liv, 51 år gammel. Nils Arne Eggens sønn hadde lenge vært åpen om sine angstproblemer. Til slutt ble de for tunge å leve videre med.

I begravelsen i Rygge kirke i daværende Østfold satte en gråtkvalt far i sin minnetale ord på en tilstand veldig mange har følt på, men veldig få har klart å fortelle om:

«Og til slutt så ble altså smertene så ille. At angsten for å leve ble større enn for å dø. Det er tøft det.»

Angsten for å leve ble større enn for å dø.

Det blir ikke tydeligere- eller vanskeligere å uttrykke. Og kanskje var det øyeblikket i Nils Arne Eggens liv som viste mest storhet- og hadde den største betydning.

«Vi er takknemlige for den åpenheten som både Nils Arne og Knut Torbjørn viste, sammen og hver for seg. Det bidrar til mindre tabu og skam rundt psykiske helseutfordringer», som Linda Berg-Heggelund, generalsekretær i Mental Helse uttrykker det, kvelden før far Eggen selv skal begraves.

Mental Helse er organisasjonen Knut Torbjørn Eggen hadde et mangeårig samarbeid med. Han holdt foredrag om sine egne utfordringer som han kalte «Skam for å ha hatt en psykisk lidelse».

De som satte ord på skammen

Dette er en skam så altfor mange følte – og føler- på. En skam altfor få kan, vil eller klarer å snakke om.

Men som Nils Arne Eggen ville sette ord på når han skulle minnes sin sønn og mangeårige samtalepartner.

Ingen av de to bla’ Eggen var likevel ukjente med mentale utfordringer fra før.

Knut Torbjørns mor, Karin, hadde hatt tilsvarende psykiske lidelser.

Karin Eggens opphold på institusjonen Modum Bad i 1987 gjorde at Nils Arne Eggen tok et ekstra år som trener for Moss.

Det endte selvsagt med klubbens første og eneste seriegull, som et av livets ironiske paradokser.

Året etter er far og sønn Eggen sammen i Rosenborg. Noen dager før de skal spille cupfinalen mot Brann får Knut Torbjørn igjen kjenning med angstproblemene og ender med å ikke orke å spille finalen.

Én av fire har følt på opplevelsen av angst, ifølge Mental Helse.

Altfor få klarer altså å snakke om angsten. Knut Torbjørn Eggen var en av dem som gjorde det. Men til slutt var det ikke nok.

Mørket overtok for godt.

I begravelsen for nesten nøyaktig 10 år siden sa faren

«Livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene. Derfor så har jeg bestemt meg for ikke å bruke mer energi på å forklare hvorfor du gikk bort. Og hva vi som er igjen kunne gjort annerledes. Det har ingen hensikt. Vi får ingen svar på det. Vi må se fremover.»

Kommentator i iTromsø, Egon Holstad, var en av dem som trakk frem dette aspektet etter Eggens bortgang forrige fredag. Evnen til også å sette ord på de vanskeligste tingene i livet. I en situasjon ingen skal behøve å ende i, der en far skal takke av sin avdøde sønn.

Norsk fotballs urkraft

Men Nils Arne Eggen er den som så menneskene rundt seg. Midt i flommen av ord og anekdoter, av utskjelling og irettesettelser, så han dem bedre enn noen andre, spillerne som har ledd av og med ham, som har kjempet for ham, som har vært lei av maset og kjeftingen og bedt om stillhet. De som alltid også visste at han har vært der for dem. Kanskje var all motgangen han opplevde gjennom livet med på å skape den unike styrken og kraften, uansett hvor mye det kostet.

Nils Arne Eggen var ikke bare tidenes norske trener, han var selveste urkraften i norsk klubbfotball. Med et engasjement som aldri kunne ta slutt- som en slags norsk fotballs perpetuum mobile.

Nå har både far og sønn fått sin fred.

Den brutale ærlighet

På Lerkendal er de for første gang på mer enn 60 år foreldreløse. Han absolutt alle spurte og lyttet til helt til det siste er borte.

Igjen står tankene, vitsene og de mange ordene.

Og aldri har ordene vært sterkere enn da Nils Arne holdt minnetale i sønnens begravelse.

«Han var så brutalt ærlig, så brutalt utleverende, så tydelig. De ordene oppsummerer personligheten hans bedre enn noen andre», som deres mangeårige venn og kollega Roar Stokke sier det, og fortsetter «vi må tilbake til forfatterskapet til de virkelig store for å finne en slik språklig presisjon og enestående evne til å si de riktige tingene, selv i stunder som dette»

Det oppsummerer så godt noen av styrkene til den avdøde mester.
Ordene til sønnen passet på et vis kanskje ikke helt inn i bildet av Eggen. Men så altfor godt likevel.

Og vil bli en viktig del av arven etter en personlighet så stor at norsk idrett knapt har sett noe lignende.

«Og til slutt så ble altså smertene så ille. At angsten for å leve ble større enn for å dø. Det er tøft det. Jeg forstår det, Knut Torbjørn, og aksepterer det. For jeg vet at du har fått fred.»

Nå er det slutt på freden.

For nå er også far Nils der oppe blant stjernene.

Der han og sønnen og vennen Knut Torbjørn kan fortsette samtalene.

Om fotballen de elsket. Om historie, filosofi og geografi.

Og om livet, som ga dem og alle som var rundt dem så mye, selv når det var som vanskeligst å leve.