Tryslingene i 1930-åra gikk ofte sju mil til Elverum før de satte seg på toget til Oslo og Holmenkollrennet. Også hjem igjen fra Rena var skiene transportmiddel.
Gjermund Muruåsen, vinner av femmila i Holmenkollen i 1932, mintes slitsomme turer til og fra renn. Ofte gikk løperne på hoppski, fordi de veide mindre, og bar langrennsskiene på høykant, festet i ryggsekken.
Det var tvungen kombinert i Holmenkollen og mange andre steder til utpå 1930-tallet. Derfor måtte utøverne ha to skipar.
Muruåsens usmurte hoppski gikk bra på sledeveiene - det lå mye hestemøkk i snøen som ga feste.
Et kjærkomment måltid i vinternatta
En gang i mellomkrigstida kom tryslingene med toget fra Oslo til Rena. De var sultne og tomme for mat på den seks-sju mil lange hjemturen over skogen. Det var natt og mørkt, men de fant fram i de faste skiløypene og sledeveiene som gikk bygdimellom.
Etter tunge overveielser banket de på i ei lita stue for å få en matbit, selv om det føltes nedverdigende og nærmest som å tigge. Kjerringa åpnet og glante på de rimete kara som forstyrret nattefreden.
Men en skal vite at hun disket opp da hun skjønte hvem det var. Skiløpere var det likeste kjerringa visste om, og langrennsløperne fikk det beste fra spiskammerset.
En som nesten gikk seg ihjel
Over hele Norge gikk skiløpere kort og langt på egne ski til renn, enten det var i ens egen bygd eller andre steder.
I 1913 deltok Anders V. Bergset i et renn på Flofjellet i Sogn og Fjordane.
For å komme dit vandret han med ryggsekk og to par ski fra Fjelli til Oppstryn dagen før. Etter langrenn og hopp var det skifest og en morsom, søvnløs natt.
Mandag morgen var det dampbåt til Mindresunde. Men båten fra Faleide til Blakset kom ikke på grunn av vind og snø. Sulten og tørst gikk han ut på fjellveien over til Blakset i snøkavet.
"Eg slong visst frå vegkant til vegkant, og somme tider datt eg og krabba meg opp att. Eg gjekk mest i svime, men eg hugsar at då eg kom ut på høgda på Ulvedal, orka eg ikkje meir, men satte meg på ein stabbestein. Ei lita stund etterpå vakna eg av at eg stupte hovudet i vegen. Dette gikk ikkje an! Sovna eg her, ville eg fryse ihjel, og støkken hjelpte meg i veg att. Eg hugsar at eg vassa i snø opp til livet, og så hugsar eg ikkje meir før eg stod i gangen heime. Inne i stova reiste mor seg i senga og sa: Gudskjelov at du endeleg kjem!"
Seige samer
I Nord-Norge og særlig Finnmark var skiturer på ti-tjue mil vanlig for å komme til renn. Reindriftsamen Mattis Ravna fra Karasjok var Finnmarks beste langrennsløper på slutten av 1930-tallet, og gikk opptil tjue-tredve mil til skirenn.
Ti mil om dagen kostet ikke så mye krefter for et naturbarn. Det var en viktig del av treninga, det, å ta seg att og fram til konkurranser - løperne visste det, og så ikke bare mørkt på situasjonen.
Den som konkurrerte utenbygds måtte komme seg bort med de transportmidler som fantes.
I robåt til skirenn
Olav Kjelbotn fra Kjelbotne, nord for Namsos, rodde en gang i 1920-åra tre-fire timer til Namsos til et skirenn. Så gikk han over sju mil til Steinkjer på ski, vant ei tremil og strøk tilbake samme vei med pokalen i sekken.
Kjelbotn flyttet til Oslo i august 1927 for å komme nærmere de store ennene.
Den som bodde langt ute i distriktet måtte til hovedstaden eller Trondheim for å minimalisere reisinga til og fra konkurranser. Flytting var nødvendig for å nå opp i skisport.
En tidkrevende idrett
Det tok tid å gå skirenn i mellomkrigstida. Et fullverdig landsrenn inneholdt tremil på torsdag og hopping og langrenn, altså kombinert, i helga, pluss skifest natt til mandag.
En skiløper som gikk hjemmefra tirsdag eller onsdag brukt bortimot ei uke på slike renn. Han måtte være frikar og helst ungkar, untatt fra vanlig arbeid i to-tre vintermåneder.
De beste skiløperne i 1930-åra jobbet selvsagt, men rakk ikke mye annet enn å reise fra renn til renn, selv om jernbanen og rutebiler gjorde lengre reiser mulig.
Kappflying til toget
Annar Ryen fra Dalsbygda, vinner av femmila i Lahti i 1936, gikk langt til mange renn. 27. og 28. februar 1931 var det renn i Tylldalen.
Etter at hoppinga var ferdig åt de middag i huset der ryggsekkene deres sto. De fikk det travelt for å rekke toget fra Tynset og nordover - Annar ville nemlig på fest i Dalsbygda samme kveld. Han og Karsten Vangskåsen hadde under halvannen time på å gå 21 kilometer fra Tylldalen til Tynset - med middag i magen og tung ryggsekk.
"Vi gikk på med frygtelig fart og holdt den også helt til Tynset stasjon. Toget kom da vi var to kilometer innenfor stasjonen og vi syntes nu det var håløst å følge. Men vi kom inn på stasjonen ca. et halvt minutt før toget skulde og og blev med ja."
Han rakk både toget og festen i Dalsbygda.
Pengeinnsamling til skiløpere
Skiløpere fikk ofte penger fra lokale mesener som forbarmet seg over fattige idrettsfolk. Det ble også ropt ut til pengeinnsamlinger på kirkebakken og bygdefester: "Skiløperne skal ut og representere hjemstedet, send hatten rundt!"
Vi hører om kronerulling over hele Norge. Folk la sin ære i å sende skiløpere til store renn.
I Nord-Norge var det pengeinnsamlinger før annen verdenskrig for å sende de beste løperne med Hurtigruta sørover. Ole Hegge fra Bardu og andre hvasse løpere i 1920- og 1930-åra satte av en måned eller to for å dra til Gråkallrennet i Trondheim, Holmenkollrennet og Hovedlandsrennet.
Sørpå levde løperne billig og overnattet gratis privat. Gjestfriheten var enestående når fattige skiløpere kom til bygds. Husmødre disket opp for fin og mektig mat til magre, sultne karer uten penger, men med krefter, energi og stor apetitt.
Motorsykkel i vinterlandskapet
Få på den tida var så motoriserte som Petrus Aalberg fra Steinkjer. Han kjørte motorsykkel til renn, med utstyr og en person bakpå sleden.
En gang dro han og halvbroren til et renn i Namsos. Veien var humpete og Petrus gasset hardt på. Halvbroren holdt seg fast i karmene på sleden, men mistet taket i en sving på Namdalseidet og ble slengt av sleden, uten at Petrus merket det.
Først da han kom til Asphaugen, tre mil videre, kikket han seg tilbake og så at sleden var tom. I mellomtida hadde Åsmund gått langt. Da Petrus kom tilbake og halvbroren satte seg på igjen, fikk han beskjed om å holde seg ordentlig fast.
Gunnar Stalsberg fra Veldre i Hedmark skulle en gang i 1930-åra hjem fire mil fra et skirenn på Lillehammer. Han satt bra bakpå kameratens Harley Davidson og ville ta av skiene. Nei, sa kameraten og gasset på mens skiene skled bortover. Det var praktisk, for Gunnar slapp å holde skiene i neven.
Hus på lastebilplanet
I mange norske bygder før annen verdenskrig måkte man ikke bygdeveiene for bilkjøring. Ski eller slede var mest praktisk. Men mange kjørte også drosje eller lastebil til renn.
I Veldre i Hedmark kjørte yrkessjåfør Birger Kleven en snedig skyss; en lastebil med smårutet hytte på planet, varmet opp av en vedovn. Det vakte oppsikt når veldringene ankom skirenn mens ovnsrøyken sto fra pipa.
En kald desembermorgen gikk de tom for brensel, så en kar hoppet ut og rasket med seg noen bord fra en skigard. Senere fjernet Kleven vedovnen og ledet varmen fra eksosrøret inni en radiator i hytta og ut igjen - ganske risikabelt hvis røret begynte å lekke.
Sparkstøtting
Også sparkstøtting var fint kjøretøy. I Haltdalen var laget spandabelt vinteren 1940: "Laget betaler skyss til Ålen desom det ikke blir sparkeføre." Mange sparket tre-fire mil hver vei for å trene i bestemte hoppbakker. Langrennsløpere trente og tenkte fraspark når de føyk bortover veien med påmonterte ski på sparkstøttingen.
Mange norske skiløpere syklet, sparket og gikk på ski til renn i hvert fall ut 1950-åra. Gradvis ble transporten bedre og fra 1960 var bilsalget i Norge fritt.
Hvordan orket skiløperne å gå så langt til konkurranser? De visste ikke om noe annet og hadde ofte intet valg. Idrett var moro og langrenn tiltrakk seg energiske typer. Tre-fire mil eller mer på ski til konkurranser kostet ikke mer enn dagsverk i tømmerskogen eller slåttenga.