– Står plutselig alene

– Jeg har alltid drømt stort og tenkt stort. Så jeg har tenkt å prøve være i form på Beitostølen og kunne slå meg inn på et verdenscuplag til helga etter.

– Og så tar du OL-gull i 2018?

– Jeg drømmer om det, ja. Og det er på en måte dit planen ligger nå.

Offensiv. Det er kanskje det første ordet man tenker på når man skal beskrive Marthe Kristoffersen.

Etter en totalt mislykket 2014-sesong, drømte langrennsløperen om VM-medalje i Falun. Kristoffersen kom aldri i nærheten. En 23.-plass i Östersund ble den beste plasseringen i verdenscupen vinteren som gikk.

Det er over tre år nå, siden hun sist var på pallen i et verdenscuprenn. Og like lenge siden hun var blant de ti beste.

25-åringen fra Meråker er supertalentet som sakte og ubemerket har sklidd vekk fra verdenseliten, i skyggen av lagvenninner som har gjort rent bord. Derfor ble det ikke akkurat oppstyr da de nye landslagene ble presentert 24. april, uten Kristoffersens navn.

Ville vraket seg selv

Hun så ingen grunn til å lage oppstyr selv, heller. Hadde hun vært landslagstrener, hadde hun ikke funnet plass for seg selv.

– Jeg har alltid tenkt at landslaget er for verdens beste skiløpere. Det er per dags dato ikke meg. Det synes jeg er veldig fair, og det vil jeg alltid synes er fair, selv om det er jeg som står her og ikke blir tatt med, sier Kristoffersen til NRK.

Det var med andre ord helt som forventet. Og alle som lurer på om vrakinga betyr slutten for Marthe Kristoffersens skikarriere, har herved svaret. Det gjør den ikke.

Vi skal komme tilbake til veien videre. Men først litt om veien hit. Og vi rykker helt tilbake til 2008.

Marthe Kristoffersen hadde så vidt fylt 19 år da hun i november 2008 gikk Norge inn til seier på verdenscupstafetten i Gällivare.

Med en Marit Bjørgen ute av form, fikk hun også ankerjobben i VM-stafetten i Liberec samme vinter. Det ble en skrekkopplevelse. Med stive bein og ski som sto stille, mistet Kristoffersen en sikker norsk medalje inne på oppløpet.

Senere på vinteren fikk hun en oppreisning. 8. mars 2009 tok hun sin første pallplass i verdenscupen, da hun ble nummer tre i Lahti.

Høydekaramellen

Under Tour de Ski i 2010 måtte Marthe Kristoffersen trøste sin gode venninne Therese Johaug, som gråtende og helt ute av form måtte reise hjem midtveis. Begge ble tatt ut til OL i Vancouver senere på vinteren. På dette tidspunktet var det langt fra gitt hvem av landslagets Knoll & Tott som var den neste storløperen.

Men det var Therese Johaug som reiste hjem med OL-gull i stafett. Deretter har det vært få tangeringspunkter mellom de to supertalentenes utviklingskurver.

De tre siste sesongene har kort oppsummert vært et sorgens kapittel for Marthe Kristoffersen. Målt i resultater. Om den siste sesongen sier hun:

– Jeg kom egentlig aldri i gang, følte jeg. Jeg var i veldig bra form hele sommeren og høsten, og følte meg nesten sterkere enn jeg har vært noen gang. Men så gikk jeg på en høydekaramell, og resten av sesongen brukte jeg egentlig bare for å ro meg i land.

– Har du klart det, synes du?

– Njaaaaa ... Det er vanskelig når du går på en smell, og kroppen de første ukene bare blir verre og verre selv om du ikke trener. Testene ble bare dårligere og dårligere da jeg tok det med ro. Så må man bare begynne å bygge små steiner hele veien. Funker det i dag? Funker det i morgen?

Alene

Det begynte aldri å fungere igjen. Derfor har Kristoffersen brukt våren til avkobling, selv om hun egentlig ikke følte at hun fortjente det.

– Jeg har ikke vært 100 prosent gjennom sesongen fordi jeg har vært såpass langt nede i kjelleren, og da har jeg vært flink i vår til å gjøre litt andre ting, selv om jeg ikke følte jeg hadde en sesong å slappe av etter. Jeg har vært mye i fjellet, gått lange turer, kjørt brett og kost meg skikkelig, så jeg tror overskuddet er tilbake, forteller hun.

Lysten til å bli verdens beste skiløper er også tilbake, i den grad den overhodet har vært borte. Men at hun nå står uten landslagsplass, innebærer noen nye utfordringer.

– Jeg har vært på seniorlaget fra jeg var junior og helt opp til nå, så jeg har blitt veldig godt fulgt opp i mange år. Nå står jeg plutselig alene. Men jeg har fortsatt mange gode folk rundt meg, og jeg tror miljøskifte ofte kan være bra, sier Kristoffersen.

Hun kommer til å fortsette samarbeidet med Espen Tønnesen i Olympiatoppen.

– Og jeg snakker jo med Egil Kristiansen, for det er liksom ikke sånn at Egil kutter meg helt ut selv om jeg ikke er på landslaget. Han har fulgt meg over mange år. Det er de to, og så sparrer jeg litt med en trener her i Meråker, som trente meg da jeg var mindre. Så får jeg høre på litt råd og koke sammen det jeg har tro på og stoler på, sier hun.

Ut av komfortsonen

Treningsplanen er lagt.

– Det blir noen forandringer. Jeg må bli tvunget ut av et mønster. Jeg får litt hjelp der, de er ganske harde på å styre meg. Og opplegget blir litt annerledes.

– Hva blir annerledes?

– Jeg skal nok ikke så mye til høyden. De siste årene har det kanskje bikket over der, og da prøver man å unngå de smellene. Og så skal jeg skal ha litt annen utvikling i treninga utover sesongen, litt annen type hardøkter og få mer kvalitet på dem. Vi får se om det funker, det er litt nytt for meg, så jeg må bare lene meg i armene på dem som hjelper meg.

– Er det litt godt?

– Ja, men du må hoppe ut av komfortsonen og gjøre ting som er helt nytt. Så merker man fort at det funker, da får man en trygghet på det, og da er det lettere å gjøre det, men det er en ny greie.

Skal tilbake

Marthe Kristoffersen vet dessuten at hun har en solid treningsgrunnmur å lene seg på. At hun ikke har oppnådd resultater, betyr ikke at hun ikke har fått satt treningstimene i banken.

– Jeg ligger over 800 timer selv om jeg har gått på en smell og måttet redusert timene. Jeg har fått trent bra, og det er på en måte ikke bortkasta, selv om kroppen har vært litt opp og ned av kjelleren. I hvert fall halvveis opp av den, ikke helt …

– Hvordan er motivasjonen nå?

– Det er mange som har spurt meg om det, og jeg flirer litt når jeg snakker om det, for det blir litt komisk – hun går på en ny sesong, liksom. Jeg er ikke så gammel, jeg føler ikke at jeg snart må gi meg. Jeg er bare 25 år.

– Jeg skal tilbake til toppen. Jeg har lyst til å bli en av verdens beste skiløpere, og kanskje fortjene en plass på landslaget igjen. For er man der, så er man en av verdens beste løpere, fastslår Marthe Kristoffersen.