Krisen sendte Iversen rett i 12 timersskift som bonde: – Mange trener mye, men det preller av meg

28-åringen har nemlig fått seg en helt annen jobb midt i koronakrisen. Det har ingenting med idrett eller livet som landslagsløper å gjøre.

Han har nemlig tatt ulønnet arbeid – eller er med på en familiedugnad om du vil – på onkelens gård i bygda Skogn, en drøy time med bil nord for Trondheim. Nå er han med på våronna. Han gjødsler, pløyer, harver og sår.

Den trives han veldig godt med.

Han ler godt. Kjenner at det er gull verdt å få brukt mer tid med familien. Han skulle egentlig gått en rekke turrenn, stilt på sponsoroppdrag i disse tider.

– Da kunne jeg ikke vært her. Dette er fordelen med korona for meg, hvis det går an å si. Onkel er glad for å få hjelp. Dette er vinn-vinn, forklarer Emil Iversen.

Og som skiløper har han aldri vært fremmed for å gå litt mot strømmen.

– Det er deilig å være seg selv, kose seg, skrape møkk om jeg må, ikke tenke på at man er idrettsutøver. Jeg vet mange trener mye, men det preller av meg. Det skal ikke jeg gjøre. Jeg gleder meg til vinteren, men trenger å gjøre noe annet for både hode og kropp.

Mer om gårdsjobben litt senere.

Solariumskur

For han har fått god tid til å tenke etter at sesongen brått ble avsluttet i midten av mars. Han har blant annet vært skadet, forteller om de desperate tiltakene og tankene da sesongen så som mørkest ut.

Emil Iversens sesong kan lett oppsummeres i en setning: En berg og dalbane.

Sesongens fire første uker gikk som de fire siste: Som en drøm.

Men allerede i slutten av desember skjønte at han at ikke ville klare å utfordre noen i kampen om verdenscupen sammenlagt. I et skiftetelt i sveitsiske Lenzerheide rant tårene. Han måtte bryte Tour de Ski.

Desember ble til januar. Det var ingen stor bedring i prestasjonene. Han reiste til prøve-VM i Oberstdorf. Han brøt ett renn. Kom seg ikke videre fra sprintprologen en gang.

Han forsøkte å snu hver stein. På dette tidspunktet var batteriet flatt. Han fikk tilbakemelding fra trenere at han så «grå og blass ut».

– Da ble det noen runder i solarium. For du prøver alt. Du er i villrede. Jeg har aldri brutt skirenn sånn. Da famlet jeg i blinde. De ble et par uker med alternative strategier.

«Har du lagt opp, Emil?»

Men det store spørsmålet var hvordan dette skulle gå når han verdenscupen endelig kom til Trøndelag.

Iversen hadde gledet seg til Ski Tour 2020. I lang tid. Men kroppen ga ingen positive svar under de tre første konkurransene i Østersund og Åre.

At det ventet verdenscup i Trondheim på tampen av uken var én ting. Men verdenscuptouren skulle gjøre ett stopp først. I bygda hans Meråker var det dekket til fest.

Iversen hadde gjort «alt feil» i opptakten til rennet. Spilte TV-spill til langt på natt. Han våknet, fortsatt trøtt, i 11.00-tiden på renndagen. Lagkompisene hadde allerede vært og trent rolig. Romkamerat Finn-Hågen Krogh spurte: «Har du lagt opp, Emil?».

«Når må jeg slippe?»

Tankene var ikke lystigere på vei fra hotellet i Åre og til rennstart i Meråker. Det handlet ikke om teknikk eller taktikk. Ikke var det konkurransenerver heller. Han var bekymret for at bagen hans skulle bli transportert videre til Trondheim. Rennet i Meråker var det siste han hadde tenkt å gjøre som skiløper for vinteren.

– Enten skulle jeg kjøre tråkkemaskin (kjøre skiløyper). Eller hjelpe onkelen min på gården i Skogn. Tenkte at «jeg kan ikke sitte og se i veggen».

Det var andre enn ham selv som dro opp farten og satte sitt preg på det over tre mil lange løpet i Meråker. Iversen ventet bare på å bli stiv. «Når må jeg slippe?», tenkte han.

Men den etappen i hjembygda ble i stedet et slags vendepunkt. Han ble nummer tre, men vet ikke hvorfor det skjedde. Han ble rett og slett ikke sliten. En følelse han ikke hadde hatt på lang tid.

– De siste rennene ble en drøm, sier han.

På den avsluttende 30 kilometer lange jaktstarten i Ski Tour 2020 i Trondheim hadde han bestetid. Han fulgte opp med ny pallplass på 50 kilometeren i Holmenkollen, før sesongen brått ble avsluttet som følge av koronaepidemien.

Betennelser i en måned

I perioden med konkurransefri fra midten av mars fikk imidlertid Iversen annet å tenke på.

Parallelt som lagkompiser som Didrik Tønseth, Niklas Dyrhaug og Johannes Høsflot Klæbo holdt treningskoken på hvert sitt vis, slet han selv med betennelse i armen. Den kom etter femmila i Kollen.

Det var såpass smertefullt at han er usikker på om han hadde klart å stille til de siste verdenscuprennene i Canada og USA. Han måtte trene uten staver og for det meste løpe. Det utløste en ny betennelse i akillessenen.

– Slike ting må man ha respekt for. Det kan henge i lenge. Da blir det skummelt. Spesielt hvis det blir halvveis kronisk, vurderer Iversen, som nå endelig er friskmeldt.

Samtidig ble landets aviser fylt med stoff om langrennsløpere som gikk lengre enn noen gang. Iversen var ikke interessert og kaller de som jaktet kilometre i løypa for «avdankede turløpere».

– Jeg må prøve å koble av. Gjøre andre ting. Man kan bli lei. Jeg kan ikke ha brent kruttet i juni. Jeg må spare hodet. Frem til 17. mai skal jeg tenkte minst mulig på trening...

Derav gårdsarbeidet i Skogn. For timer på gården har det imidlertid blitt mange av. Fra 1. mai har han ligget på rundt 12 timers arbeidsdager. Men en av dagene ble arbeidsdagen ekstra lang. Han klokket 17 timer før det var hvile.

– Morgen til kveld. Litt matpauser. Jeg kjører traktor. Dette er ferien min. Men det er veldig artig.

– Vi skal klage absolutt minst

Bondelivet skal vare noen dager til.

Men det er ikke lenge til alvoret begynner. Han vil som sagt ikke tenke så mye på akkurat det.

At sesongen nå er helt i det uvisse, orker han heller ikke bruke en kalori på.

– Jeg er i feriemodus. Vi skal også huske på at vi er heldige som langrennsløpere. Vi får gjort alt vi trenger med rulleski, en rulleskiløype, eller joggesko. Vi er de som skal klage absolutt minst, sier Iversen, før han durer videre i traktoren igjen.