Petter Northug og Marit Bjørgen konkurrerer i brede traseer som er lagd av maskiner til flere millioner kroner.
Det kreves ti-tolv meter i bredden og avansert teknologi for å lage noe så enkelt som ei skiløype.
Det har skjedd en utvikling eller innvikling fra det enslige, oppgåtte sporet som buktet seg gjennom skogen.
Da løypebåndene forsvant før VM
I FIS-rennet (VM) i Oslo i 1930 snek en eller flere luringer seg ut i skogen natta før det kombinerte langrennet.
De fjernet løypebåndene på deler av 18-kilometeren og dro hjem i mørket. Men heldigvis ble det oppdaget da løperne Johan Grøttumsbraaten og Thorleif Haug inspiserte traseen klokka sju om morgenen før konkurransen.
Det ble straks satt inn merkemannskap og plassert ut poster som passet på at det ikke skjedde igjen. Ei skiløype i 1930, selv til et FIS-renn, var nemlig ikke større enn at den kunne misforstås som ei vanlig turløype.
Løyper vilt i skogen
Ei norsk skiløype i 1930-åra skulle gå vilt i skogen. Skiløperen skulle bevise at han behersket kronglete terreng.
Han skulle smyge seg rundt grantrær og sprette opp små bakker, så kjøre ned et bratt tømmerslep og gå opp et like bratt tømmerslep.
Det var plukkhogst i skogbruket og få eller ingen store flater, tett skog eller nokså tett skog. Skogeier Løvenskiold anså det som en synd å felle et tre for å lage skiløype - det gjorde man ikke i Norge, selv om svensker og finner allerede i 1920-åra innrømte at de ryddet traseer i skogen med øks og sag.
I Norge og særlig i Nordmarka var det å betrakte som et inngrep i naturen. Og man ødela ikke naturen i nasjonalsportens navn. Å brøyte skispor var en alvorlig kunst. Det tok tid og krevde at en gikk flere ganger eller i flere bredder for også lage stavtak.
Farlige løyper
Hakesnora på lua til utøverne i 1930-åra var viktig fordi løperne lett mistet lua når når dukket under greiner og sneiet trær i full fart. Det krevde sin mann og en trengte mye hell for å fullføre et renn uten å ramle.
På femmila i Homenkollen i 1936 sto en journalist i en bakke og så at 70 av 72 løpere datt. De lagde digre groper og lå strødd nedover, noen brakk ski eller staver - eller begge deler. Men de fleste ristet av seg snøen og fortsatte innover i skogen.
Da Lars Bergendahl vant femmila i Holmenkollen i 1940 datt han seks ganger, og det var helt vanlig. Hvert år i Holmenkollen kom løpere i mål med blod i ansiktet etter stygge fall. Per Sætermyrmoen fra Fåset vant femmila i 1936 og datt ned en skrent, og klatret opp igjen med ski og staver på.
Hemmelige løyper og utvalgte tråkkemannskap
Femmila i Holmenkollen har sin egen interessante løypehistorie. Den begynte i 1902, og fra fra 1913 til omkring 1950 var det én runde på 50 kilometer. Jonas Holmen var i mange år sjef for de fire-fem utpekte karene som brøytet spor til femmila, som var hemmelig til renndagen, da den ble slått opp på et kart.
Hvert år knyttet det seg stor spenning til hvor løypa gikk. Flokker av løpere diskuterte kartet og så at den ofte gikk innom Kikut hvor det var matstasjon.
Ingen skulle ha fordel av å trene i løypa. Derfor gikk brøyterne i Marka i fire-fem dager med kart og løypebånd like før for Holmenkollrennet. Hvis det snødde mer måtte de ut om morgenen på renndagen, hvis de rakk det. Det hendte at start nummer en måtte brøyte.
Kunsten å passere skigarder
Skigardspassering var en egen kunst i skigåing. Løperne trente på det og de gode tjente flere minutter i renn på gode passeringer.
På ei tremil i Brumunddal i 1922 var det 17 skigarder. Løperne utenfra bygda mente at brumunddølene hadde fordel av å ha trent på å passere skigardene.
Nei, sa brumunddølene - 17 skigarder var ikke mye, det måtte en tåle. Alle skiløpere som konkurrerte måtte hoppe over skigarder i store og små renn.
Skigardsklyveren Ole Stenen
Ole Stenen fra Øyer ble olympisk mester i patruljeløp i St. Moritz i 1928. Ole var ekspert i å hoppe over skigarder uten å miste fart.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Siste del av en 18-kilometer i øyer gikk over Brynsjordet, der Ole også arbeidet. Nederst ved jordet passerte løypa en steinmur, en skråning ned til en vei og et gjerde.
De andre deltakerne bremset og stoppet ved gjerdet. Ole omsatte farten fra utforbakken og hoppet opp på muren, hvor det samlet seg mange tilskuere.
Også i Ringebu demmet en skigard for løperne i en lang utforbakke. Flesteparten bremset hele veien ned. Ole Stenen akte på for fullt til like før gjerdet, satt seg og bremset med baken, spratt opp igjen og satt stavene nedi - for så å hoppe over gjerdet.
En god skiløper tjente fort ti-tjue sekunder pr. skigard i forhold til mindre øvete konkurrenter. I et renn ble det fort flere minutter tilsammen.
I større norske renn tilhørte skigardspassering førkrigstida. Men på Jæren hoppet løperne over steingjerder helt til utpå 1960-tallet.
Nye løyper og gamle løyper
I OL i Oslo i 1952 måtte Edvin Landsem fra Rindal smøre om på femmila. Den grovbygde, bjønnsterke løperen tok av seg skiene og la på ny smurning. Da tuslet en turløper forbi.
"Er du på tur, du?", sa turløperen.
"Jeg går femmila i OL", sa Landsem.
Ingenting ved løypa tydet på at det var en OL-trasé. Det var kun ett enslig spor i skogen og ingen tilskuere akkurat der.
VM i Falun i 1954 markerte et gjennombrudd for moderne skiløyper. Svenskene ryddet traseer i skogen, hogde trær og ble beskyldt av nordmenn for å drive vandalisme på skogen i skiløpingens navn. Norge fulgte sakte etter.
Scootere og løypemaskiner
I VM i Oslo i 1966 ble maskiner brukt i grunnprepareinga, men stort snøfall gjorde at soldater fra Garden måtte ut i skogen. I 1960-åra kom også snøscootere og fjernet blant staup, altså små kuler, som lett dannet seg i særlig turløyper.
Scooterne ga tyngre løpere sjansen til å hevde seg. En løper som Juha Mieto (1949-) fra Finland veide mellom 97 og 107 kilo i den aktive karrieren og ville ikke hatt en sjanse i løse løyper på 1950-tallet. I 1970-åra, derimot, fikk han igjen for hestefrasparket sitt.
Også Ole Ellefsæter, vinner av femmila i Ol i 1968, gikk best i faste spor.
Løypemaskiner med to spor fra 1970-tallet gjorde det mulig å skøyte med ett bein til siden. Skøyterevolusjonen fra 1985 med skøyting på begge bein hadde ikke vært mulig ute store løypemaskiner.
I 2003 intervjuet jeg Juha Mieto i Finland. Jeg spurte ham om framtida for klassisk stil. Da sa han: "Vi må gå klassisk, for hvis det kommer en ny vinterkrig kan vi ikke skøyte".
Mieto hadde rett. Skøyting er bare mulig i en bred, opkjørt trasé - bortsett fra på skareføre.