Hvem betaler for vaflene?

Hele norsk idretts eksistensgrunnlag er truet av den pågående krisen. For idrettspresident Berit Kjøll er dette samtidig en unik mulighet til endelig å skape seg en posisjon som en sterk leder for Idretts-Norge.

Ledere i krisetider har historisk sett alle muligheter til å innta en sterk og samlende posisjon i sitt folk, uansett preferanser i forkant av turbulensen. Så også i idretten.

Den pågående pandemi er altså en uventet mulighet for Berit Kjøll til å fremstå som den samlende lederen for Idretts-Norge mange har tvilt på om hun vil klare å bli. Redder hun grunnpilarene i norsk idrett gjennom den største krisen i moderne tid, redder hun også sitt eget renommé – kanskje så langt som frem til neste presidentvalg. Så enkelt er det. Og likevel så vanskelig.

Mulighetsvinduet er nemlig allerede på vei til å bli lukket. For krisepakken for idretten, som ble så høyt verdsatt da den ble lansert for en måned siden, er allerede i ferd med å bli kraftig devaluert.

Og kritikerne av idrettspresidenten er de eneste som kan smile infamt.

Litt for glad litt for tidlig

Gleden var like stor som stoltheten da Kultur- og idrettsminister Abid Raja sammen med Kjøll presenterte krisepakken til idrett og frivillighet på totalt 600 millioner allerede 18. mars. Utad en rask og resolutt beslutning.

Kjøll selv kalte det ‘fantastiske nyheter’.

Gleden kan fort bli brukt mot henne. For nå har jubelen stilnet. Mye tyder på at rask i stedet var for rask for idretten.

For krisepakken fra Regjeringen har mangler som er så åpenbare at de i sum er på vei til å overstige behovene midlene faktisk avhjelper.

Dette har også gått opp for Kjøll, som på torsdag uttalte at «den kompensasjonsordningen treffer mye smalere enn vi hadde sett for oss» til TV 2 Nyhetene.

Også generalsekretær Karen Kvalevåg har endret mening den siste måneden og sier til NRK at «Krisepakka er svært viktig, men den dekker ikkje behovet».

Allerede senere i mars prøvde NIF to ganger å gjøre Kulturdepartementet oppmerksom på det de oppfattet som vesentlige mangler i krisepakken. Men uten å få antydning til gjennomslag. Forutsetningene er uendret siden lanseringen den 18. mars.

Den ironiske vaffelen

På nettsiden hos Lotteri- og stiftelsestilsynet, der man frem til tirsdag kan søke midler fra den mye omtalte krisepakken, er det et stort illustrasjonsbilde. Motivet er av dugnadssymbolet selv, en stor vaffel. Men nå er vaffelen så feilplassert som den nær kan få blitt. Ironien må synes provoserende for mange frustrerte klubbledere rundt i landet.

For det krisepakken dekker er kun tapte billettinntekter og deltakeravgifter for avlyste eller utsatte arrangementer.

Ingen av de verdiene som skapes gjennom innsatsen i klubbene, når det gjelder frivillig arbeid eller kiosksalg fører til noe som helst av hjelp.

Protestene har allerede begynt å komme fra breddeklubber i mer og mer akutt krise økonomisk, som føler denne første hjelpepakken er forbeholdt de store klubbene og eliten.

Ikke det at behovene ikke er prekære nok der. Ingen betviler det. Problemet er bare hva pakken ikke dekker, om det gjelder leieinntekter, kiosksalg eller loppemarked – eller de reelle bærebjelkene i norsk idrett, om man vil. Ingenting av dette får idretten dekket.

Og en følelse av en manglende forståelse for grasrotas behov blant toppene i norsk idrett.

De misbrukte muligheter

Misnøye mot akkurat idrettspresident Kjøll er ikke noe nytt. Denne har vært markant siden hun overraskende ble valgt til idrettspresident i høst. Kritikerne har vært mange og høylytte, hvorav de mest markante har vært blant støttespillerne til motkandidat Sven Mollekleiv.

Men Kjølls reelle sjanser til å markere seg som en idrettspresident med vilje og retning i sitt arbeid for norsk idrett har strengt tatt heller ikke vært så mange så langt. Hennes virkelige problem er at hun ikke har tatt de mulighetene hun faktisk har hatt.

Hun tok ikke noe klart standpunkt da høydehusdebatten midlertidig blusset opp igjen

Men mest publisitet og ikke minst kritikk ble det rundt hennes og resten av idrettsledelsens nøling når det gjaldt å ta et klart og tidlig standpunkt i spørsmålet om utsettelse av sommerens OL i Tokyo.

Dette var en gyllen mulighet for Kjøll til å vise styrke og moralsk lederskap på vegne av sine utøvere. Et klart nei fra Norge ville ikke hatt noen som helst reell betydning, men hadde vært en viktig og symbolsk markering. Men det klare standpunktet kom ikke da det burde ha kommet. I stedet sa Kjøll at fokuset var å redde norsk idrett gjennom krisen.

Da det endelig kom et tydelig signal, hadde inntrykket festet seg av en ledelse som ikke hadde den forventede styrke, uansett hvor reelt det var.

Å måtte stå og forklare i ettertid at man faktisk hadde gjort det ingen mente de gjorde, er ingen god indikator på at så har vært tilfelle.

Nå er det krisepakken som utgjør en reell mulighet. Ingenting tyder så langt på at Kjøll benytter anledningen. Det er for sent å ta ut distanse til pakken hun og generalsekretær Kvalevåg applauderte for en måned siden.

Dystre utsikter for idretten

Midlene som nå skal fordeles er for tap ut april måned. Når neste hjelpepakke til idretten kommer, er i beste fall usikkert.

All organisert idrett er i første omgang suspendert frem til 15. juni, som allerede er langt inn i den mest innbringende sesongen for alt av sommeridretter. Hvis de verste spådommene slår til, kan hele 2020 gå uten at idretten kan returnere til noe i nærheten av normal virksomhet. Tapet vil ikke bare være på et ukjent antall milliarder. Det vil også ha medført konkurser og nedleggelse av tilbud i stor skala.

Og uansett samfunnsverdi og akutte behov, står ikke idretten i nærheten av første rekke når Stortinget skal enes om nye krisepakker. Underskuddene i Helse-Norge alene ventes nå å utgjøre flere titalls milliarder mer enn beregnet på grunn av nedstengningen i forbindelse med koronaviruset. Da må idrettens behov vente. Den tiden har ikke mange klubber.

Idretten forsvinner ikke på ett år. Ikke idrettsgleden heller. Men forutsetningene for veldig mange kan endres på en måte som gir varig negativ virkning.

Tilstanden i Idretts-Norge når krisen en gang er over vil i realiteten også være den avgjørende dommen over Berit Kjølls periode som idrettspresident.

Hvis hun ikke ganske fort får politikerne til å betale for vaflene, ender det med at det bare er hun som er solgt.