Kan Solskjær bli den nye Zidane?

Drømmen er å bli som Zinédine Zidane.

Slik må det nesten være for Ole Gunnar Solskjær, som søndag tar fatt på sin sjette kamp som trener for Manchester United siden sjokkansettelsen i desember.

Akkurat som Solskjær, er Zidane storspilleren som tok trenerjobben i gamleklubben, i hans tilfelle Real Madrid, for tre år siden. Zidanes CV som trener var nesten blank.

Men Zidane kjente klubben, forsto fansen og sa det folk ville høre. Også han startet bra, med offensiv fotball og målrike seiere. Zidane vant tre strake mesterligatitler, før han sa opp.

Om Solskjær får halvparten av den suksessen, vil han bli husket for alltid.

Men hva er sjansene for at han gjør det like bra som Zidane?

Kjøper tid

Det er tross alt ikke alle slike ansettelser som ender godt.

Gamle helter er populære ansettelser fordi de kjøper klubben tid. De gir spillerne et ikon de kan følge, og fansen en lenke til en gyllen fortid. Lite i fotball er mer romantisk enn en legende som fører gamleklubben til topps.

Og Zidane er ikke alene. I 2008 gamblet Barcelona på sin tidligere kaptein Pep Guardiola, som ikke hadde gjort annet enn å trene Barças B-lag i én sesong. De neste fire årene førte Guardiola A-laget til 14 av 19 mulige troféer.

Men for hver Guardiola og Zidane finnes det gamle helter som feiler. Spørsmålet er hvem av dem som lykkes. Hvilken bakgrunn har de? Hva slags trenertyper er de? Kan man gjennom en analyse av lignende ansettelser prøve å forutsi om Solskjær vil bli en suksess?

La oss prøve.

De 21 heltene

Tidligere spillere som trener gamleklubben, er ikke noe nytt. Et av Europas første storlag, Real Madrid-gjengen som vant sin femte strake mesterliga i 1960, ble trent av Miguel Muñoz, som hadde spilt for dem to år tidligere.

Siden det er umulig å analysere alle slike ansettelser, fokuserer vi på de siste 20 årene. Og siden Solskjær er i en toppklubb, studerer vi de store. I England blir det Manchester United, Liverpool, Arsenal, Chelsea, Tottenham og Manchester City.

I Spania blir det Real Madrid og Barcelona, i Tyskland Bayern München, og i Italia de tre med flest serietitler: Juventus, AC Milan og Internazionale.

Trenerne må ha spilt for klubbens førstelag i minst to sesonger, ellers er de neppe ikoner. De må ha trent laget i minst 15 kamper; «midlertidige» trenere over kort tid teller ikke. Antallet som oppfyller disse kravene siden starten av 1998/99-sesongen, er 21, pluss Solskjær.

Disse 21 kan deles opp i fire kategorier. Den første kategorien er også den verste.

Kategori 1: De rutinerte

Disse fire navnene hadde vært borte fra klubben i minst ti år før de tok over som trenere:

• Glenn Hoddle (Tottenham, 2001-03)
• Mariano García Remón (Real Madrid, 2004)
• Fabio Capello (Juventus, 2004-06)
• Kenny Dalglish (Liverpool, 2011-12)

Tre av dem skuffet. Den tidligere keeperen Mariano García Remón varte kun 20 kamper i Real Madrid, mens Glenn Hoddle mistet jobben i Tottenham grunnet «uakseptabel mangel på fremgang».

Kenny Dalglish vant Ligacupen med Liverpool, men fikk fyken for en åttendeplass som var klubbens verste plassering på 18 år.

Unntaket var Fabio Capello, som vant to ligatitler på to år. Men disse ble fratatt Juventus da det viste seg at styret hadde påvirket ansettelsene av dommere i Serie A. Juventus ble flyttet ned til Serie B, og Capello sa opp.

Det kunne gått bedre for disse fire. Men Solskjær trenger ikke være bekymret.

Denne typen ansettelse har nemlig lite til felles med den til Solskjær. Mye av fordelen med å gå for en tidligere spiller, er at han kjenner klubben. Ikke bare historien og verdiene, men personene som jobber der.

Denne faktoren svekkes desto flere år treneren er borte. Mye endret seg i Spurs fra Hoddle sa adjø i 1987 til han ble trener der i 2001.

Dette problemet var imidlertid ikke noe som plaget de i neste kategori.

Kategori 2: De ferske

Disse tre ble trenere i klubben de hadde spilt for – eller spilte for – helt uten erfaring:

• Gianluca Vialli (Chelsea, 1998-2000)
• Leonardo (AC Milan, 2009-10)
• Clarence Seedorf (Milan, 2014)

Vialli var fortsatt spiller da han fikk Chelsea-jobben i februar 1998. Den italienske spissen var 33 år da han tok over storlaget. Noen sa at det var «som å gi en 18-åring nøklene til en Ferrari».

– Og på mange måter var det jo sant, skrev Vialli senere, i boken The Italian Job.

Dette til tross lyktes Vialli. Han sikret tredjeplass, Chelseas beste plassering siden 1970, og vant både Ligacupen og Cupvinnercupen. Vialli er imidlertid den eneste blant de uerfarne som vant noe.

Leonardo, en tidligere ving, var så fersk da han tok over Milan i 2009 at han ikke engang var ferdig med trenerkvalifikasjonene. Han kom på tredjeplass i sin eneste sesong.

Clarence Seedorf tok samme jobb i januar 2014, men varte kun i fem måneder.

Prøv lykken

Uerfarne trenere er altså et sjansespill. Om de har trent et juniorlag i forkant, har klubben i det minste en viss peiling på hvor flinke de er. Men når kandidaten har null erfaring, velger klubbene i praksis å prøve lykken.

Vialli har selv advart mot spillende trenere, fordi de får for mye å gjøre.

– Det er nesten alltid en dårlig idé, skriver han.

Vialli legger til at slike ansettelser er populære fordi fansen liker gamle helter. Men på lang sikt vil treneren stå og falle på sine egenskaper som taktiker, noe Seedorf merket i Milan.

– Fordelen av å ha vært en stor spiller varer i en uke. Etter det trenger man substans, sa Seedorf, ifølge Football Italia.

Det er altså gunstig å ha noe erfaring. Som de i neste kategori.

Kategori 3: Fra akademier og reservelag

De største suksesshistoriene tilhører spillerne som har lagt opp, begynt med reservelaget eller juniorlaget til en storklubb og så tatt over A-laget.

• Vicente del Bosque (Real Madrid, 1999-2003)
• Pep Guardiola (Barcelona, 2008-12)
• Ciro Ferrara (Juventus, 2009-10)
• Tim Sherwood (Tottenham, 2013-14)
• Filippo Inzaghi (Milan, 2014-15)
• Zinédine Zidane (Real Madrid, 2016-18)
• Santiago Solari (Real Madrid, 2018-)

En av disse hadde ikke engang lyst til å bli trener. Vicente del Bosque, en elegant midtbanespiller for Real Madrid på 70-tallet, var fornøyd med å jobbe med juniorer og reservelaget. Men i 1999 tok han over A-laget.

Han var ment å være en midlertidig løsning, men fikk resultater. De neste årene kjøpte Real Madrid superstjerner som Zidane, Ronaldo og Luís Figo.

Fire år senere satt Del Bosque igjen med to ligatitler og to mesterligatitler.

Kanskje var Del Bosque inspirasjonen da Barça ansatte Guardiola og Real Madrid ga sjansen til Zidane. Det er ikke helt tilfeldig at disse tre har gjort det bra.

Guardiola-eksperimentet

For fordelen med å ha trent reservelaget er klar. Man vet hvordan klubben drives, man kjenner talentene, og man kan teste seg selv i et miljø uten intenst press.

Spesielt Guardiola klarte å skape en prototyp av hvordan han ville at laget hans skulle se ut. Med Barças B-lag fikk han teste sine prinsipper og lære av sine feil. Da han tok over A-laget, kunne han kopiere det som fungerte.

– Jeg sa at om vi klarer å vinne med underholdende fotball på banene i fjerdedivisjon, kommer vi også til å klare det på et høyere nivå med bedre spillere, sa Guardiola, ifølge Sky Sports.

• GIR STØTTE: Guardiola sammenligner seg selv med Solskjær

Guardiola kjente også sin klubbs verdier, i likhet med Zidane og Del Bosque. Sistnevnte fikk stjernene til å spille sammen fordi han sa det de ønsket å høre.

– Han sa: «Gutter, vi er Real Madrid; vi er her for å kose oss. Vi var allerede gode spillere, men han gjorde oss til et lag, sa stopperen Iván Campo i boken Fear and Loathing in La Liga.

Dermed er det ikke rart at flere har prøvd å kopiere suksessen. Men ikke alle lykkes.

Jakten på Zidane

For verken Milan, Juventus eller Spurs har fått betalt for sine eksperimenter. De har ansatt henholdsvis Filippo Inzaghi, Ciro Ferrara og Tim Sherwood, som alle hadde jobbet med unge spillere i klubben.

Ingen av dem varte i mer enn én sesong.

Selv Real Madrid betaler nå prisen for å lete etter den «nye Zidane». I november ansatte de Santiago Solari, en tidligere midtbanespiller under Del Bosque. Solari har allerede gått på flere stygge tap, og Real Madrid ligger nå på femteplass.

Det skumle er at Solari startet med fire strake seiere mot lett motstand, litt som Solskjær har gjort i United, før Real Madrid kollapset mot bedre lag.

Men det finnes én faktor som taler for at Solskjær ikke blir en ny Solari.

Kategori 4: De unge og erfarne

Og det er at Solskjær har hatt trenererfaring i en annen klubb, uten å ha vært borte i mer enn ti år. Det har han til felles med disse navnene:

• Carles Rexach (Barcelona, 2001-02)
• Carlo Ancelotti (Milan, 2001-09)
• Didier Deschamps (Juventus, 2006-07)
• Antonio Conte (Juventus, 2011-14)
• Roberto Di Matteo (Chelsea, 2012)
• Luis Enrique (Barcelona, 2014-17)
• Gennaro Gattuso (Milan, 2017-)

Dette er en mer stabil kategori enn de tre andre. Den eneste som har feilet, er Carles Rexach. Roberto Di Matteo varte mindre enn ett år, men vant mesterligaen.

Gennaro Gattuso er under press i Milan, men har gjort det bedre enn de fire som kom før ham.

De fire andre i denne kategorien har gjorde det svært godt. Ancelotti vant mesterligaen to ganger med Milan, Deschamps tok Juventus opp fra Serie B, Luis Enrique vant ni troféer på tre år i Barça, og Conte vant Serie A tre ganger på rad.

Hvorfor er denne gruppen den mest suksessfulle?

Hei igjen, Berlusconi

Kanskje spiller tilfeldigheter inn, men det kan ikke ha skadet at disse trenerne hadde en bedre balanse mellom trenererfaring og kjennskap til klubben.

Hadde de ikke hatt suksess andre steder, hadde de kanskje aldri fått jobben. Men Deschamps hadde tatt Monaco til mesterligafinalen, Luis Enrique hadde imponert i Celta Vigo, og Conte hadde tatt både Bari og Siena opp til Serie A.

Den eneste som ikke hadde hatt lyktes som trenere andre steder, var Rexach.

Ingen av navnene på listen var borte i mer enn ni år. Da Carlo Ancelotti returnerte til Milan, hadde han ikke bare erfaring fra Parma og Juventus; han kjente også Milans eier (Silvio Berlusconi), daglige leder (Adriano Galliani) og noen av stjernene.

– Jeg hadde allerede spilt med [Paolo] Maldini, [Alessandro] Costacurta og [Demetrio] Albertini, og dette hjalp meg i begynnelsen, skrev Ancelotti i en av sine biografier.

Det minner litt om Solskjær.

Solskjærs ingredienser

For Solskjær tilhører denne gruppen. Mens han slet i Cardiff, har han vunnet to ligatitler med Molde, og fått bekreftet at prinsippene hans kan føre til suksess.

Solskjær trente også Uniteds reservelag fra 2008 til 2010. Der ble han kjent med playmakeren Paul Pogba og vingen Jesse Lingard. Åtte år senere er Solskjær nå trener for A-laget, hvor Pogba og Lingard spiller.

• POGBA UNDER SOLSKJÆR: Fra virus til virtuos

Med andre ord har Solskjær flere av ingrediensene som tilhører noen av de nevnte suksesshistoriene: kjennskap til klubben, fortid som reservelagstrener og titler et annet sted.

På papiret virker han som en lovende ansettelse.

Solari-spøkelset

Det som imidlertid bekymrer mest, er nivåforskjellen. De suksessfulle trenerne i sistnevnte kategori hadde enten trent storklubber i andre land eller oppnådd resultater i samme liga. Molde er ikke som United.

Og Eliteserien er definitivt ikke som Premier League.

Dermed finnes det en fare for at Solskjær kan bli en ny Solari, som cruiset gjennom et par lette kamper i starten før han møtte veggen mot tøffere motstand.

Det må imidlertid være lov å håpe at Solskjærs trenererfaring utenfor United vil gjøre ham til en bedre ansettelse. Solskjær har utrettet mer som trener enn både Rexach og Gattuso hadde gjort før de tok over sine gamleklubber.

Samtidig hadde Seedorf rett da han sa at gamle helter ikke kan leve på sin status for alltid. De neste ukene og månedene vil vi få vite mer om Solskjærs egenskaper som trener.

Enn så lenge kan vi konstatere at klubblegender med Solskjærs bakgrunn pleier å lykkes oftere enn de feiler.

• Kilder: Capello (av Gabriele Marcotti), The Italian Job (Gianluca Vialli og Marcotti), The Beautiful Games of an Ordinary Genius (Carlo Ancelotti), Fear and Loathing in La Liga (Sid Lowe), Skysports, Football Italia, The Daily Telegraph.