Kampen om fotballens fremtid – før og etter fellesferien

Saken som har blitt ført for EU-domstolen denne uka, kan bety slutten for europacupene i fotball slik vi kjenner dem. Den kan også bety slutten for landslagsfotballen slik den er i dag. Alt for at de største og rikeste fotballklubbene skal tjene enda mer.

Men konsekvensene kan bli enda mer omfattende enn det.

Alle som trodde de forhatte planene om en lukket europeisk superliga i fotball var døde, risikerer altså å bli alvorlig skuffet.

Planene og ambisjonene lever altså i høyeste grad videre. Tre av de opprinnelige 12 stifter-klubbene, Real Madrid, Barcelona og Juventus, er fortsatt aktive i sine intensjoner om å gjennomføre planene om den lukrative turneringen. Lukrative og lukkede.

Men UEFA stopper dem. Mest gjennom å true med sanksjoner mot klubber eller spillere som skulle bli fristet av å bli med på superligaplanene.

De gjenværende superligaklubbene har derfor tatt sin sak mot UEFA til retten, først i Spania, som henviste den til EU-domstolen i Luxembourg, der dommerne har hørt partenes argumenter gjennom en to dager lang høring.

Et monopol til det beste for fellesskapet?

I korte trekk dreier saken seg om hvor langt UEFAs monopol kan forsvares opp mot EUs konkurranselovgivning.

Superligaen mener de drar det for langt når de vil nekte klubber som tar del i deres prosjekt å samtidig få delta i deres respektive nasjonale ligaer.

UEFA mener de forsvarer fellesskapets og idrettens interesser, og derfor fortjener unntak fra konkurransereglene.

27 nasjoner, inkludert Norge, er enige med UEFA.

Vårt beste alternativ – tross alt

Når det er sagt, så trenger ingen å ha illusjoner om at det europeiske fotballforbundet, UEFA, kun handler ut fra noble og ideelle hensikter. UEFA er en aktør som sitter med kontroll på stort alle ledd av en stadig mer innbringende næringskjede. Men UEFA og FIFA er likevel det beste alternativet vi har.

Og da er det helt avgjørende at de vinner denne saken, som opprinnelig ble brakt inn for spanske domstoler.

Men denne saken er så stor og så viktig og så vidtrekkende at den spanske domstolen ville ha råd fra EU-domstolen.

Det er utgangspunktet for rettshøringene som denne uka har funnet sted i Luxembourg.

Så viktig er saken altså at hele 27 land endte med å vise sin støtte gjennom tilstedeværelse i en fullsatt rettssal foran 15 dommere.

Inkludert Norge. Til slutt.

Laber norsk interesse

For en sak som kan endre hele fundamentet for hvordan vi organiserer idretten også i Norge brukte lang tid på å fange våre myndigheters interesse.

En appell fra UEFA høsten 2021 om skriftlig støtte fra Norge ga ingen respons fra noen av de berørte departement.

Heller ikke Norges idrettsforbund har uttrykt noe engasjement i den særdeles viktige prinsipielle saken for idretten.

Da Norges Fotballforbund i juni kom med en blanding av purring og innstendig formaning om at norske myndigheter måtte engasjere seg, bare uker før saken skulle til behandling, var responsen like lunken.

Fellesferie foran alt

I et land hvor hele vår idrettsmodell er bygget opp på de prinsippene som blir utfordret i rettssalen i Luxembourg ville likevel ikke våre myndigheter sette av ressurser til et norsk bidrag til å bidra til å forsvare disse.

En av grunnene er noe så viktig som fellesferien.

I en korrespondanse NRK har fått innsyn imellom flere aktuelle departementer, blir det eksplisitt trukket frem fra Utenriksdepartementet, som normalt behandler materie som dette, som et problem at saken kommer midt i den norske ferien.

Enten forsto man ikke betydningen av saken, eller så ville man ikke forstå. Fordi det er fellesferie.

Etter et møte med kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen i slutten av juni gikk fotballpresident Lise Klaveness til det sjeldne skritt å ta sin frustrasjon ut i offentligheten.

Resultatet ble uansett at regjeringen snudde og faktisk lot fellesferie være fellesferie, prisverdig nok. To advokater fra Regjeringsadvokaten representerte Norge med innlegg i en intens høring i Luxembourg.

I denne sammenhengen er denne tilstedeværelsen mer enn symbolpolitikk.

Saken seg om hvilke monopolordninger man kan forsvare i fellesskapets gode navn. I Norge kjenner vi mye av den samme argumentasjonen fra diskusjonen rundt spillmonopolet.

Norsk Tipping får ha sin beskyttede posisjon fordi de finansierer hele vårt idretts- og kulturfellesskap.

Pyramider for fall

Utfallet av saken kan derfor bli avgjørende for hele fremtiden til europeisk sport. Intet mindre. Ikke bare for fotballen.

For hele det som kalles den europeisk idrettsmodellen er i fare hvis det tillates en i praksis lukket konstruksjon som det Superligaen er.

Den europeiske idretten er i det store og hele bygget som en slags solidaritetspyramide, som skal gjøre at ressurser forplantes nedover i systemet, helt ned til den mye omtalte grasrota. Altså helt ut til de minste foreningene og til alle aldre og nivåer.

Samtidig er konkurranseformen i alle idretter slik at alle skal ha muligheten til å klatre så langt som det er mulig oppover. Altså skal de minste klubber eller utøvere ha muligheten til å vinne de største og gjeveste turneringer.

Et mønsterkartell

Alt dette forsvinner i realiteten med en superliga. Der vil de samme ressursene fordeles mellom de store – og bare dem. Uten fare for å forsvinne ut av det lukrative selskapet. Hvilket også bryter med alle våre prinsipper om åpen og rettferdig konkurranse.

‘Et mønsterkartell’, var betegnelsen UEFAs advokat brukte i rettssalen i Luxembourg. De som bare samler enda mer makt rundt de som allerede er mektige.

Det superligaklubbene, også kalt European Super League, eller ESL, ønsker å få fastslått, er om det europeiske fotballforbundet, UEFA, utnytter sin monopolstilling i strid med EUs konkurranseregler. Får de medhold, vil de stå fritt til å gjenoppta planene sine. Uten at UEFA kan sanksjonere klubber som velger å delta.

Det siste var, sammen med et enormt opprør blant fans i særlig England, en av grunnene til at hele prosjektet foreløpig strandet etter bare 48 timer i mars 2021.

I pengepose og sekk

Superligaen vil ha hele pengeposen og sekken i tillegg. Risikoen for å bli utestengt av de nasjonale ligaene vil heller ikke lenger være en mulighet.

UEFA er som nevnt ingen veldedig organisasjon, og er garantert i gråsonen for å misbruke sin monopolposisjon på flere områder.

Likevel er de og FIFA i øyeblikket garantisten for å opprettholde et system som tross alt tilfører mer enn 2 milliarder kroner årlig til alle dem som ikke er en del av det som kan bli et superliga-selskap.

Det vi kan kalle et slags utjevningsfond. Motytelsen UEFA får fra de nasjonale ligaene er at de tar pause når det er landskamper eller europacuper. Det er et topptungt økosystem – men det virker.

Superligaen vil endre alt dette. 32 klubber i dagens mesterliga blir til 18 eller 20 – og færre å dele pengene på. Man trenger heller ikke ta med andre lag enn de som er mest attraktive.

Hvilket betyr at ingen norske klubber noen gang vil kunne drømme om å kvalifisere seg til fotballens mest attraktive selskap, om man klarer å slå Klaksvik fra Færøyene eller ei.

I tillegg vil de største klubbene få en ekstra stor del av potten.

Barcelona og Real Madrid ville eksempelvis være garantert rundt 7 milliarder kroner over de neste 20 årene bare i kraft av sitt navn. Vanstyrte klubber skal, satt på spissen, reddes på vegne av fellesskapet.

Slutt for landslagene?

En annen åpenbar bekymring for UEFA er at landslagsfotballen slik vi kjenner den snart kan være historie. Superligaen vil ikke være bundet til å ta pause når Uefa ønsker å ha såkalte internasjonale datoer, når landskamper skal avvikles. De vil heller ikke ha noe ønske om å avgi spillere til landskamper de ikke har noen økonomisk interesse i – og som i praksis bare utgjør en risiko for å skade milliardverdiene stjernespillerne utgjør.

Dette er det som står på spill, i en sak som kan bli den viktigste i EU-domstolen siden Bosman-dommen i 1995.

En avgjørelse om Superligaen er ventet i 2023. Forhåpentligvis i god tid før fellesferien.